Gravity Rush 2

Gravity Rush var sammen med Danganronpa-spillene lenge den beste unnskyldningen man hadde for å skaffe seg en Playstation Vita. Det unike spillet fra 2012 om den unge kvinnen Kat som har evnen til å endre på tyngdekraften var en solid opplevelse uavhengig av format, og utviklerne i Japan Studio fikk det hele til å passe til Vita-konsollen som hånd i hanske. Ikke bare bød spillet på unik spillmekanikk, det var også pakket inn i herlig lyd og bilde som det nesten var umulig å ikke bli i godt humør av.

I ettertid har Vita blitt stadig mer ubetydelig i den store strategien til Sony, og det så dårlig ut for en oppfølger. Heldigvis har Sony visst råd og gitt Japan Studio muskler til å lage en oppfølger til den langt mer populære Playstation 4. For å lade opp til lanseringen ga de også ut i fjor en PS4-versjon av det første spillet (en tilsvarende strategi blir også gjort med den tidligere nevnte Danganronpa-serien for å lade opp til det tredje spillet i serien, hvilket betyr at Vita blir stadig mer tilsidesatt hva gjelder eksklusive titler). Så spørs det da om Kat, katten Dusty og resten av gjengen klarer å utnytte de nye kreftene sine, eller om dette er en serie som burde holdt seg til det håndholdte formatet.

Kort tid etter at Kat fikk roet forholdene i den flyvende byen Hekseville i det første spillet har Kat, Syd og Raven blitt fanget i en gravitasjonsstorm og forsvunnet fra Hekseville. Hvor Raven har blitt av er det ingen som vet, men Kat og Syd har havnet i gruvelandsbyen Banga som flyr fra sted til sted og driver gruvevirksomhet under tøffe forhold. På toppen av det hele er ikke katten Dusty å se, hvilket betyr at Kat ikke kan bruke kreftene sine til å manipulere tyngdekraften. Heldigvis varer ikke dette lenge, for det hadde ikke blitt et skikkelig Gravity Rush-spill hvis ikke lek og moro med tyngdekraften hadde vært involvert.

De to første timene av spillet holder et relativt lavt tempo, og jeg kjenner at spillet sliter med å engasjere meg så mye som det burde. Områdene er små og mulighetene begrensede. Etter hvert blir spillet derimot langt mer åpent, og jeg får stadig flere og større områder å utforske. Sammen med dette åpner det seg dessuten flere og varierte sideoppdrag. Faktisk skal Gravity Rush 2 ha ros for at sideoppdragene er langt mer varierte og til tider også mer underholdende enn hovedoppdragene. For å nevne noe har jeg spilt inn film og brukt gravitasjonskreftene mine for å tvinge folk til å handle mat fra en bestemt bod i byen (de tilgir meg selvfølgelig når de først har smakt den gode maten). Det er mye lekenhet og humor i sideoppdragene, akkurat som jeg forventer av et Gravity Rush-spill.

Derimot har jeg ikke en like god opplevelse når det gjelder historieoppdragene. Jeg sitter igjen med en følelse av at jo mer spillet åpner seg når det gjelder omgivelser, bylandskap og kampmuligheter, jo mindre finslipte og spisset blir historieoppdragene. Ikke bare det, men når man kommer halvveis uti historien tar det hele plutselig noen uventede vendinger. Derifra gir spillet meg et inntrykk av at historien har blitt fortsatt av en helt annen manusforfatter, en følelse jeg skal kjenne på opptil flere ganger resten av spillet. Jo mer fri Kat blir for tyngdekraften, jo mer føler jeg historien trekkes ned. Ved historiens slutt føles det hele som et lappeteppe hvor fire-fem forskjellige manus har blitt forsøkt vevd til én helhet. Løse tråder og ubesvarte spørsmål henger og slenger på slutten, til tross for at historien svarer på noen viktige spørsmål fra det første spillet. Jeg vil helst ikke bruke så sterke ord som «flykrasj», men det har flere ganger vært fristende å ringe Havarikommisjonen ...

Du behøver ikke å ha spilt det første Gravity Rush for å sette deg ned med dette spillet, men det hjelper. Folk og steder fra det første spillet blir referert til med jevne mellomrom, ofte uten liten kontekst å gå på, og noen ganger kan det nesten bli litt forvirrende selv for dem av oss som koste oss med det første spillet. Her savner jeg en oppslagsdel vi kunne lest i når hukommelsen skranter.

Skulle du derimot være en som ikke bryr deg så mye om den helhetlige historien, men vil ha en stor og åpen by å boltre deg i hvor du stadig kan oppdage nye ting og leke deg med tyngdekraften, er Gravity Rush 2 et spill som kommer til å by på mye moro. Spillet er mye større og mer omfattende enn originalen, og idet man tror spillet ikke kan bli større får man plutselig et nytt område å leke seg i.

Grunnprinsippet for spillet er det samme som i forgjengeren. Ett trykk på den ene skulderknappen gjør at du opphever tyngdekraften og svever, slik at du kan sette et nytt tyngdepunkt du dras mot når du trykker på skulderknappen igjen. Det er ikke sånn at Kat egentlig flyr, det er mer sånn som de sier i Toy Story: Hun faller med stil. Dette brukes som utgangspunkt for transport og kamp mot Nevi-monstrene.

Selve kampsystemet og bevegelsessystemet fungerer likt som før, men denne gangen får Kat etter hvert noen nye muligheter. Hun lærer egentlig ikke nye angrep, men går snarere over i en annen modus som modifiserer angrepsmønsteret hennes noe. Muligheten for å skifte modus gir et friskt tilskudd til spillmekanikken og kampene, og her utnyttes kontrollmulighetene til PS4 på en god måte.

Både angrep og øvrige bevegelser kretser rundt Kats evne til å justere tyngdekraften. Det går ofte fort for seg, og man er derfor avhengig av god oversikt og kamerakontroll for å holde følge. Dessverre skranter spillet når det kommer til kamera. Særlig i trange områder med vegger og lignende rundt er det vanskelig å holde oversikten, ikke minst når man fyker frem og tilbake for å treffe eller unngå fiender. Det er dessuten veldig lett å miste oversikten over hvor fienden faktisk befinner seg. Et siktesystem hvor man låser siktet på en fiende (ikke ulikt det man finner i Zelda-spillene) hadde gjort utrolig mye for å heve kvaliteten.

Er det derimot ett område hvor spillet holder god kvalitet, så er det på det audiovisuelle. Den tegneserieinspirerte stilen er noe av det mest forlokkende ved hele Gravity Rush, der alle omgivelsene har preg over seg som er tungt inspirert av den franske tegneserieskaperen Mœbius (kjent for blant annet Blueberry, Arzach og L'Incal). Rollefigurene har nok noen klare anime-trekk over seg, men den helhetlige visuelle stilen i Gravity Rush er langt mer fransk enn japansk. Dette merkes også på det oppdiktede språket i spillet, som jeg ser for meg er en slags japansk form for tullefransk (ikke helt ulikt når Joey skal forsøke å lære seg fransk i TV-serien Friends). Det høres fortsatt ikke bra ut, men jeg irriterer meg mindre over det nå enn for fire år siden. Musikken er derimot akkurat som tidligere, med herlig orkesterjazz, deilige rytmer og stemningsskapende blåserekker. Komponist Kohei Tanaka fortjener ros og skryt for dette lydsporet, som jeg håper dukker opp i fremtidige diskusjoner om beste lydspor blant spill fra 2017 (en festlig fotnote: jeg følte ofte det var noe One Piece over musikken, og når jeg slår opp komponistens CV på Wikipedia oppdager jeg at Tanaka også er hovedkomponist for animeserien, hvilket forklarer assosiasjonen).

Skal man likevel trekke noe på dette området, må det likevel sies at det har skjedd relativt lite nytt med grafikken. Det ser absolutt bra ut på PS4, men Gravity Rush 2 presser på ingen måter innmaten i konsollen til det ytterste. En sjelden gang opplever man også et dramatisk fall i billedoppdateringen, men slike tilfeller kan fortsatt telles på én hånd.

Selv om gjensynet med Kat og Dusty er kjærkomment og underholdende, skulle jeg likevel ønske at spillet var hakket bedre, ikke minst når det gjelder historien. Det hele føles også mer som en repetisjon av det samme gamle, snarere enn å gi den overveldende følelsen av noe nytt og spennende som man fikk med eneren. Med det sagt er det mye moro å hente i Gravity Rush 2, og jeg har tro på at de fleste fans av det første spillet også vil finne noe å kose seg med også her. Om ikke annet er spillet verdt din oppmerksomhet på grunnlag av grafikkstilen og ikke minst den fenomenale musikken.