Grattis med dagen, Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars!

Så kom det endelig. 10-årsjubileumet til Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars, 9. oktober 2018. Datoen søkte jeg opp på Wikipedia for over et halvt år siden, noe som fikk meg til å tenke "Oi! Jeg burde skrive en jubileumsartikkel, men jeg kommer helt sikkert til å glemme det". Vel, fortids-meg: Jeg kan glede deg med at du faktisk husket det! Til gjengjeld glemte du en del viktige familie/venne/jobb/kjæreste-ting, så du går sånn omtrent i null.

Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars (jeg bruker hele navnet fordi det har bursdag) er den mindre kjente forgjengeren til Psyonix sin storsuksess Rocket League. Hvis du spør PlayStation 3-eiere som har rotet rundt i de mørkere krokene av PlayStation Store det siste tiåret finner du faktisk en relativt stor skare som har hørt om det sagnomsuste SARPBC. Det har faktisk blitt lastet ned over to millioner ganger, til dels takket være drahjelp fra å ligge på PlayStation Plus tre år etter lansering.

Hvis Rocket League er fotball, sporten som alle snakker om og kjenner til, som lokker store tilskuertall og sponsorpenger fra alt mellom Alienware til Snickers - er Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars stikkball: Sporten der den gjeveste prisen er å ikke få elektrisk støt fra en kobbertråd som tilhører et improvisert høyttaleranlegg (been there, done that), men som overraskende mange har spilt likevel, fordi det er lett tilgjengelig og moro med venner.

Mens Metal Gear Online, Super Smash Bros. Brawl og andre stortitler fra samme år stengte serverne sine én etter én, forble Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars' servere åpne, litt som en ensom Video Nova som på mystisk vis går uberørt av fremtoget til Netflix. Det gjorde de siden de klarte å konvertere en ikke-ubetydelig del av de to millioner søndagskjørere fra PlayStation Store til en hardbarket kjerne som aldri gikk lei. Det burde jeg vite, for jeg var en del av denne kjernen.

Det startet helt uskyldig med at jeg surfet rundt på den amerikanske PS3-kontoen min, som var opprettet med falskt navn og adresse slik at jeg på "ulovlig" vis kunne laste ned spill som ikke var lansert i Europa enda. Når jeg tenker tilbake, føler jeg meg egentlig ikke så uskyldig. Jeg fant en demo til Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars. Lastet den ned. Likte måten ballen utløste en eksplosjon som sendte deg flyvende tvers over banen hver gang du scoret mål, og kjøpte selve spillet. Jeg spilte det med noen venner, overtalte dem til å kjøpe det, og så gikk det fort i svingene.

Jeg ble mer enn gjennomsnittlig interessert. Jeg lærte meg å lobbe ballen elegant over motspillere. Jeg lærte meg å drible én, to, tre motstandere av gangen og å sentre millimeterpresist til medspillere uten å måtte sjekke hvor på banen de var på forhånd. Litt senere lærte jeg meg hele navnet på spillet utenatt.
Jeg klatret på rating-listene, og kom på et tidspunkt farlig nær topp 10 før nettilkoblingen min røk midt i en kamp mot en nybegynner og sendte meg hodestups nedover listene. Jeg ble sittende på en plassering som for all del var respektabel, men som man kun kan telle på fingrene hvis man åpner og lukker nevene mange ganger.

"Maradona" kunne en motspiller finne på å skrive til meg i en PSN-melding etter at jeg hadde scoret et uproporsjonalt, men sedvanlig høyt antall mål i en 2-mot-2-kamp. Til meg! - en person som var sånn helt middels i FIFA, og som stort sett bare trivdes på den enkle, ovale banen i Gran Turismo 5: Prologue. Men når man blandet fotball og bilkjøring var jeg i mitt ess. "Get a life asshole", kunne andre spillere skrive. Jeg likte Maradona-meldingene best.

Det var med stor spenning at jeg fulgte nyheter om Battle-Cars 2. Et spill som ble annonsert med et knippe skjermbilder allerede i 2011, før det forsvant inn utviklingslimbo, angivelig fordi ingen utgivere turte å ta i det. På denne tiden var det lite bilfotballnytt fra Psyonix. På forumene deres stod det først og fremst om spillene de jobbet med i hverdagene, som Nosgoth og Arc Squadron, mens de brukte helgene på å eksperimentere med oppfølgeren til sitt hjertebarn. Da Battle-Cars-oppfølgeren dukket opp på ny på Psyonix-forumene i 2013 var det som PC-spill med sjokkerende detaljrikdom. Det fikk dessuten et navn som man kunne gjengi til andre mennesker uten å bli møtt med spørrende øyne.

"Hei, jeg trenger å få vite hvilket spill dere ser mest frem til i 2014." skrev daværende redaktør Tor Erik Dahl i en gruppemelding til Gamereactor-skribentene på Messenger. "Rocket League" svarte jeg umiddelbart. "Tomas kliner til med noe ingen har hørt om" skrev en annen GR-skribent, syrlig. Innerst inne, visste jeg nok allerede da at jeg et X antall dager inn i fremtiden ville skrive en jubileumsartikkel der jeg billedlig talt danset på graven hans. Nå har Rocket League 30 millioner registrerte spillere, og skribenten som tvilte på intuisjonen min har trukket seg fra GR, høyst sannsynlig på grunn av skammen over å ha tatt så feil.

Jeg er ikke like god i Rocket League som jeg var i Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars, men jeg nøt godt av mitt seksårige forsprang da Rocket League ble lansert. Jeg lekte meg i topp 100 i de første månedene etter lansering, lastet opp en video som har fått nesten 200 000 seere på YouTube, og som ga meg 600kr i ekte, drikkbar valuta. På et tidspunkt utgjorde jeg og en kompis den høyest rangerte Rocket League-duoen i Norge på ESL. Men etter hvert som sesongene har kommet og gått, har jeg måtte anerkjenne at jeg simpelthen ikke er i nærheten av å holde følge i toppen lenger. Selv i min egen vennekrets har jeg et par som har lagt inn flere timer i spillet enn meg.

Jeg tenkte lenge at en krevende tid kunne være i vente, at Rocket League ville bli for stort og at jeg ville lengte tilbake til dagene da bilfotballverden var liten og jeg satt på toppen. At jeg ville være den gamle mannen som ristet med stokken etter dagens respektløse ungdom som ikke visste hvor god jeg en gang var i Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars, og som forøvrig ikke kunne huske alle adjektivene i tittelen i riktig rekkefølge. I stedet føler jeg meg som en som en 25-år gammel mann som har vært heldig nok til å være en liten del av en eventyrlig reise.

Rocket League er et bedre spill enn Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars. Det er morsommere å spille på lag med andre, det er enklere å lære seg, det er mye mer teknisk polert og tilbyr en online-opplevelse som er forbedret på alle tenkelige måter. Hvis jeg hadde vært forlist på en øde øy med Rocket League og Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars, og måtte spise en av dem for å overleve, hadde jeg ikke nølt med å fortære sistnevnte, slik at jeg kunne overlevd sammen med Rocket League og vist det for verden når vi vendte tilbake til sivilisasjonen.

Men jeg glemmer aldri Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars. Et spill som demonstrerte hvor langt man kommer så lenge man har et morsomt spillkonsept i bånn og spiller i godt lag. Spillet som satt bilfotball i ordboka, før oppfølgeren satte det på kartet.

Gratulerer så mye tiårsdagen til Psyonix og Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars! La oss satse på at serverne holder åpne i noen år til.