Grandia II

Rollespill er for mange énsbetydende med titler som Baldur’s Gate, Diablo og Dungeon Siege. Sant nok er spillene vidt forskjellige - men figur- og monstergalleriene og ikke minst det grunnleggende temaet om kampen mellom ’det gode’ og ’det onde’ er ikke voldsomt forskjellig. Derfor kan det være et friskt pust å oppleve rollespill, sett fra en ganske ny vinkel. Ubi Soft’s Grandia II gir mulighet til å oppleve et japansk syn på rollespill. Spillet er konvertert fra den opprinnelige Dreamcast-versjonen, og spørsmålet er, om det overhodet kan stå seg på PC-fronten.

Trekker på tradisjonen
Historien tar sitt utgangspunkt helt oppe på gudenivå, hvor Granas og Valmar - guder for hhv. ’det gode’ og ’det onde’ - utkjemper et drapelig slag. Granas vinner slaget, splitter Valmars lik i 7 deler, som deretter blir spredt over kontinentet Silesia. I en tid hersker det fred og idyll, men snart begynner det å dukke opp sære vesner i nærheten av byen Carbo, hvor Valmars vinger er begravet og forseglet. Sceneskift! Ryudo er en ung leiesoldat, som selger sine kontante ytelser til høystbydende. Han er ikke særlig godt likt - men hva faan gjør vel det? Det er jo bare en måte å tjene til livets opphold på! Ryudo får i oppgave å eskortere piken Elena til tårnet i Carbo, hvor hun skal delta i den forseglings-seremonien, som skal sikre, at Valmars vinger fortsatt vil være forsvarlig gjemt bort. Herfra utvikler historien seg dramatisk - om enn ganske lineært. Ryudo og hans tro følgesvenn, ørnen Skye, reiser gjennom Silesia for å trosse Valmar og - hvem vet? - få Elena til slutt?

Snevert spill areal
Spilleren har et 3D-overblikk over spillarealet. Det vil si, at kameraet er fastlåst i et isometrisk overblik over et meget snevert område, hvor man ikke får den riktige følelsen av størrelsen på det samlede området. Som spiller har man allikevel alltid et overblikk over de figurene, monstrene osv. som befinner seg i nærheten av spilleren. Pass på, for har en motstander fått øye på deg først, så er det også ham, som får lov å levere det første angrepet under kampen.

Dialogen blir vist i en boks nederst i skjermbildet sammen med et miniatyrbilde av den, som snakker, så man altså får et litt for håndgripelig bevis på, at spillet opprindelig kommer fra en konsollversjon. Dessverre er de stemmene, som er bruktt i dialogen, alt, alt for tydelig amerikanske. Det trekker noe av det høytidelige ut av situasjonen, når Ryudo snakker med prangende surfer-amerikansk. Man skulle ellers tro, at underholdningsindustrien hadde lært noe - da Kevin Costner ødela Robin Hood-figuren på film! Musikken legger et til tider litt for "easy-listening" preg på, mens lydeffektene ofte er ufrivillig dårlig justeret med bildet. Når Ryudo slendrer av sted, hører man f.eks. tydelig hans lett slepende skritt gjennom grus og småstein. Men når han kommer til kanten av det ’aktive’ området i bildet og derfor stopper, hører man fortsatt skrittene hans.

Uansett, det blir straks mer fart i adrenalinen, når man møter en motstander, og scenen skifter til kamp. Da endres texturer og detaljer, og kameraet kan plutselig flyttes fritt i 360 grader. Skiftet er enda en arvelig belastning fra konsoll-bakgrunnen, men heldigvis skjer skiftet rimelig raskt, så spilleren ikke rekker å bli nevneverdig irriteret. Under kamp er det ikke de store valgmulighetene med hensyn til slag og andre former for utfall. Til gjengjeld er det viktig å lese motstanderens hensikter. Hvis han f.eks. legger opp til å gi deg et ’critical hit’, som krever ekstra tid, så kan du rekke å avverge utfaldet med et mer hårdtslående combo-slag eller -spark.

Bra og dårlig
Skal man dryppe litt malurt i begeret, angående kampsituasjonene, så må det være at fargevalget i Grandia II er alt for kulørt. Det er ganske enkelt alt for mange, skrikende nyanser av blått, grønt og rødt, til at man som spiller kan fokusere på figuren sin eller den kampen, som han er ute i. Men det er selvfølgelig en japansk tradisjon, at det SKAL være slik. Jeg har dermed hatt et litt blandet forhold til Grandia II. På den ene siden kan man få fnatt av den kvalmendesøte japanske manga stilen, som griser til historiens storslåette dramatikk. På den andre siden er det en fornøyelig letthet over et karakterutviklingssystem, hvor man ikke må holde styr på hvilken klasse, man utvikler sine figurer i - og et kampsystem, hvor spenning og animasjon fungerer smidig og lett som i de bedste kampspillene. Grandia II får i hvert fall en sjangse til.