Grand Theft Auto: Vice City

Etter det som antagelig må betegnes som det lengste forspillet i manns minne, sitter Gamereactor endelig med den ferdige utgaven, av årets mest etterlengtede spill, Grand Theft Auto: Vice City. Og uten å gå rett på konklusjonen, kan vi innrømme at spillet er bedre enn sin forgjenger, på nesten alle måter. På bare ett år har Rockstar laget en fortsettelse som har mer av alt under panseret. En ufattelig lekker kakafoni av fluoriserende lys, gigantiske amerikanske flak og lettkledde damer. En spraglete verden med uendelig mange detaljer og muligheter, og naturligvis en mer omfattende historie. Man kan ikke klandre utvikleren for ikke å gå den ekstra kilometeren, i jakten på det perfekte spillet.

Rosa er pent
På den visuelle siden, er det fortsatt Criterions Renderware som blir presset et par hakk lenger. Spillet er som sagt mye større, og dette merkes med en gang. Hver enkelt gate inneholder flere muligheter og utfordringer, og er stappet med så mange detaljer og finurligheter, at byen konstant koker av liv. De kirsebærrøde skiltene opplyser den varme sommernatten, mens blankpolerte biler i cruise tempo, ruller majestetisk ned gjennem de palmebefengte boulevardene. Det er ingen tvil om at Vice City er et sted man kan bo - et ekte sted. Det er veldig lite å klage på når det kommer til grafikken. Bare clipping’en, hvor personer og biler kan kjøre gjennom trær og enkelte lyktestolper, synes å være uendret. Selv fordums tiders hastighetsproblemer er nesten jevnet med jorden, og viser seg kun når maskinen presses til det ytterste i enkelte oppdrag.

En mye større munnfull
Der Vice City har fått de største overhalingene, er heldigvis i gameplayet. Der det tidligere spillet bød på en utmerket blanding av oppgaver og oppdrag, har utvikleren denne gangen gravet dypt i posen med nye ideer. Dermed bruges derfor hele universet på en mye mer tilfredsstillende måte. Som tatt ut av de beste action filmene, tilbys du jobber som krever trussler mot vitner, angrep på et kjempe palè sittende i ett helikopter og heseblesende motorsykkeljakter gjennom byens snevreste gater. Firmaet klamrer seg ikke til tidligere spills enkle oppdrag og suksessoppskrift, men stiller gerne op med mål og delmål, for hele tiden å overraske den garva spilleren - alt er vesentlig vanskeligere denne gangen. Det samme gjelder spillets tilbakevendende motorsykler. Her kreves det en stor porsjon mot og lyst til å temme beistene, som med letthet kan løpe løpsk, men som også kan hjelpe til med de litt vanskeligere oppdragene, hvis de mestres.

At det i tillegg også er mulig å kjøpe hus, strippeklubber, isboder osv. er bare enda en ting at gå i krig med. Omkring halveis i spillet, får spilleren nemlig mulighet til å tjene noen slanter, ved å eie deler av byen. Eier man f.eks. et taxi firma, så må dette beskyttes mot andre konkurrenter, og hva er vel mer nærliggende enn å bombe hele konkurrenten? Jo, det er nok å ta seg til i Vice City.

Lyden er denne gangen ytterst velvalgt og leveres på musikksiden av band som Slayer, Michael Jackson og den legendariske Luther Vandross. Det er en helt unik følelse å cruise ned de opplyste gatene, med tonene fra Reign in Blood rungende i ørene, mens man tenker tilbake på skolefester, hvor rullings og et par øl fra foreldrenes kalde vinkjeller, var det tøffeste man kunne gjøre. Denne anmelderen hadde en del lenger og mye høyere hår i disse tider.

Stemmene leveres denne gangen av, om ikke Hollywood’s elite, så allikevel av folk som har hatt et par timer foran kameraet. Hovedpersonen Tommy Vercetti gjennomføres strålende av Ray Liotta, mens Candy Suxxx, en silikonifisert og overbetaltbetalt pornostjerne spilles av Jenna Jameson. I biroller finner vi dessuten Gary Busey, Danny Trejo og Luis Guzman. Alle hever de stemningen et hakk oppover. Selv om historien fortsatt ikke er et stort sammenhengende epos, så er det allikevel mye mer interessant å sette seg tilrette med spillets mange gromme Cut-scenes.

Masse kuler og krutt
På våpen siden er det også mye å juble over. Her finnes naturligvis alle gjengse våpen som pistoler, maskingevær og snikskytterifler, men disse blir ytterligere forsterket med direkte håndvåpen som machete, samurai sverd, motorsag og t.o.m. en hammer. Rockstar har vært gjennomført oppfinnsomme med bruken av disse, og der deres oppfinnsomhet ender, kan spilleren fortsette. Det er intet som en tur på stranden med en brummende motorsag i hånden - det er mesterlig.

Skal man finne huller i rustningen på Vice City, så må det uten tvil være på loadetiden. Spillet har ganske enkelt en alt for lang ventetid mellom de enkelte oppdragene. Savingen kan noen ganger resultere i at man tror spillet har krasjet - hvilket dessverre også skjedde denne anmelderen et par ganger. Dette forsterkes ytterligere av noen av oppdragenes vanskelighetsgrad, hvilket betyr at du er nødt til å se møder med gangsterbosser igjen og igjen, for å komme videre. Siden disse tar tid å loade inn, så kan det fort bli litt kjedelig. Dette er naturligvis i småtings avdelingen, men problemene er der.

Det vil allikevel ikke stanse Vice City i å oppnå en sjelden plass, som et av de mest velfungerende spillene som er laget til en konsoll. Det emmer av forbedringer og fornyelser og selv om spillet grunnleggende leker med de samme konseptene som tidligere, er det allikevel en god porsjon pionerånd gjemt under overflaten. Dette betyr at fans av serien ikke kommer til å kjede seg eller føle seg veldig skuffet. Det er mer av samme skuffe, men det er heldigvis på den fete måten. Velkommen til Vice City.