Norsk
Gamereactor
forspill
Grand Theft Auto: Chinatown Wars

Grand Theft Auto: Chinatown Wars

Rockstar tar dyden på Nintendo DS med det første spillet som får 18-års aldersgrense til den håndholdte maskinen. Marius Kvitberg Evjenth reiste til London for å teste Grand Theft Auto: Chinatown Wars, og forteller deg alt...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det vanskelig å skulle mene noe bestemt om londonere. Da jeg for første gang satte føttene mine i England var det ingen nåde hos immigrasjonsmyndighetene, som grettent skjelte meg ut for å ha stilt meg i feil kø for sjekking av pass. Den store verdenen ble plutselig enda større for en stakkars jypling på ferd alene.

Det lite vennlige førsteinntrykket ble imidlertid kjapt endret på da jeg sto foran dørene til selveste Rockstar, som så akkurat ut som et av de lugubre safehousene man får helt i starten av GTA-spillene deres. Innendørs var det en annen historie, utrolig classy lokaler med skrytemontre overalt og pokaler hengende på veggene ved siden av et svært Vice City-skilt badet i pornografisk neonlys. Etter et par runder med faste håndtrykk møtte jeg han som jobber med å sørge for at spilljournalister forlater Rockstar glade og fornøyde, og som en James Dean anno 2008 gikk han ned Kings Road med skinnjakke og sigarett i munnviken med meg på slep, forbi Stamford Bridge og inn på en lokal pub. Over en svær fritert fisk med pommes frites i avispapir spør jeg om hvorfor jeg enda ikke har fått vite annet enn kallenavn på Rockstars personell;
- Vi ønsker ikke å sette fokus på enkeltpersoner i Rockstar, vi mener at hver enkelt programmerer, lydtekniker og stemmeskuespiller gjør arbeid som er like viktig for spillenes suksess. Vi er alle rockestjerner, gliser han og tar seg enda en røyk.

Jeg begynner å grave litt om spillet, Grand Theft Auto: Chinatown Wars til Nintendo DS. Jeg lurer naturligvis på alt mulig, men prøver å beholde en viss reservasjon og spør ham rett ut om han tror det blir noe bra;
- Vet du, jeg er faktisk ganske spent. Når jeg hørte om prosjektet tenkte jeg liksom, hæ? Åssen kan det funke? Men etter hvert som prosjektet har utviklet seg, og jeg vet at det er folka bak Liberty City Stories og Vice City Stories som står bak det, merker jeg at trua begynner å komme. Jeg tror helt oppriktig at det blir dritfett, de har liksom klart å presse hele Liberty City ned i en liten kassett, komplett med lang storyline og masse sideoppdrag, som alltid.

GTA-spill er synonymt med massedrap av sivile og generelt brutal vold, og jeg spør om hvordan dette kommer til å arte seg på uskyldige Nintendo DS;
- Vi har kjørt den samme linja siden starten, og vi er fortsatt totalt kompromissløse. Folk vet at Rockstar lager underholdning for voksne, og jeg kan love at også dette spillet kommer til å være nettopp det.
Så ler vi litt av Jack Thompson før testrommet venter på de klamme hendene mine. Her får jeg møte Herr Anonym nummer to og tre, og de går igjennom de første oppdragene på det helt nye GTA-eventyret.

Dette er en annonse:

Først blir jeg kjent med historien, og som noe nytt er et kinesisk triademedlem hovedperson, der vi møter ham i et fly på vei mot krimjuvelen i mulighetenes land; Liberty City. Han skal hevne drapet på sin far og levere et gammelt sverd til onkelen som er den neste i arverekken, men først og fremst skal han velte seg i rikdom, billige kvinner og dyr drikke. På flyplassen blir han varmt mottatt av kuler mot ansiktet, og et klassisk gangsterdrama i ekte Grand Theft Auto-ånd er i gang.

Utnyttelsen av hele DSen blir tydelig med en gang, når du, antatt død, lempes utfor en brygge i baksetet på en bil. Da er det frem med stylusen og hakke løs på bakruta, før du kan svømme ut til frihet. Overalt hvor du går er det noe å bruke begge skjermene på, enten det er for å organisere mail og våpenkjøp via den nye PDAen, fritt etter mobilen i GTA IV (Ammu-Nation har gått online), eller tilfeldig leting i søplekasser etter snadder.

Tilbake i ditt lune hjem finner man blant annet en tavle med oversikt over spillets progresjon, og muligheten for å spille oppdragene på nytt. Denne gang med en reell motivasjon, fordi bedre gjennomføringer kan lastes opp på Rockstars Sosial Club-samfunn. Under oppdragene er det også en gjennomgående bruk av berøringsskjermen som føles alt annet enn gimmicky; småting som å velge våpen og navigere menyer ordnes med fysiske trykk, det samme med kontekst-relevante ting som å tyvkoble biler, bryte opp safer og lage molotovs på bensinstasjonen. Og når man skal montere en snikskytterrifle på et hustak, komplett med skrubevegelse på lyddemperen og inndytting av magasinet, da merkes det at DS`en har godt av et voksent spill. Alt virker naturlig og fungerer knirkefritt allerede i betaen. Mer ambisiøst er det med innføringen av stylusbruk når du skal kaste granater og molotovs. Her blir det forventet at du kjapt og effektivt skal klare å knote pennen rundt og bestemme retning pluss hastighet på det du skal kaste, samtidig som kuler flyr og biler sprenger. Ikke noe å si på selve mekanikken, men jeg er litt usikker likevel. Kanskje vil kravet til drøy håndakrobatikk føre til at mange rett og slett dropper funksjonen.
- Det er en vanesak, brummer den svære, firskårne erkelondoneren som gir inntrykk av å være big cheese der på kontoret, og jeg sluker unnskyldningen rått med et nikk og et smil, og så får tiden vise.

DS`en er som kjent mindre teknisk begavet enn sin bredskjermede storebror, men like forbannet har de stappet hele Liberty City inn i den lille kassetten med imponerende detalj, med unntak av en liten øy. Kompromisset er at herligheten ses ovenfra, litt som i gamle dager, men likevel skrått nok til at man lar seg overbevise om at dette virkelig er 3D. Byen er overraskende dynamisk og levende, og nesten som i storebror-versjonene oppstår det trafikkaos, tilfeldige politijakter på andre enn deg, og gatekamper. Liberty City er fortsatt er kriminelt høl, og all verdens mafia er representert i gatene. De slåss like gjerne med hverandre som med deg, og det skaper et levende inntrykk av byen som matcher serien perfekt. Bygningene og veiene og alt annet ser flott ut med sin celshade-aktige tegneserie-look, mens karaktermodellene er noe enklere. Likevel fyller fotgjengerne sin vanlige funksjon; å friste deg til å vike fra strømmen av oppdrag og ut på en klassisk "GTA-bytur" med episk politijakt og deg på sykehuset som grande finale. De er som sagt ikke så avanserte som før, men de sprer fortsatt om seg med onelinere og ukvemsord, passer seg for biler og jager skurker for å være gode borgere. De slåss med hverandre, leser avisen og drar frem paraplyen når det regner. Og ikke minst utfyller de sin viktigste rolle perfekt; de skriker og blør når du kjører over dem.

Dette er en annonse:

En naturlig konsekvens er likevel at volden blir noe mindre graverende på grunn av vinkelen og de litt tullete figurene, og for å gjøre opp for dette har notorisk amoralske Rockstar innført en helt sinnssykt gjennomført dopsalg-modus. Underveis i spillet får du tak i narkotika i alle former og farger, fra marihuana til syrelapper og heroin, som du kan selge videre etter gjeldende gatepriser. Disse reguleres etter de klassiske businessreglene om tilbud og etterspørsel, og er det tørke i et område kan du tjene enorme summer, akkurat som i den virkelige verden. De forskjellige strøkene i Liberty City har ulik etterspørsel etter ulike typer dop, og du har en konstant oversikt på PDAen. Skal du være ordentlig smart går du for å ødelegge sikkerhetskameraene som avslører den lugubre kundekretsen din, og dermed krasje markedsprisene slik at du kan kjøpe til spottpris og vente på tørke. En grundig innføring i narkosalg altså, og DS`ens dyd er herved tatt med stil.

Chinatown Wars står ikke tilbake for noen av forgjengerne på action og intensitet, og bil er fortsatt det som gjelder når du skal fra A til B. Du kan ta drosje som i GTA IV, men bilmekanikken er så smidig at man like gjerne kjører selv.
- En del av finpussen har bestått i å inkorporere auto-korreksjonssystemet, som er så subtilt at du ikke merker det, men som hele tiden jobber i bakgrunnen for å holde deg på veien slik at man slipper irriterende kollisjoner midt i flukten. Vi håper det gjør at folk har det mer gøy med bilkjøringen, fordi det er lagt opp til mye presis råkjøring, forteller Rockstar-kjempen.

På genialt vis har de altså klart å legge inn en slags autoaim på veien, og jeg måtte faktisk se veldig nøye etter og få hele opplegget inn med teskje før jeg skjønte hvorfor kjøringen gikk så bra, og det føles aldri som å kjøre på skinner.

Kjører du på folk derimot, sitter LCPD kjapt i hælene på deg. I motsetning til GTA IV, hvor du kunne leke litt gjemsel og så slippe unna med raseringen din, må du her sørge for at de aktuelle bilene som er etter deg blir ødelagt og så følge trafikkreglene til stjernene blinker bort. Ingen sirkel på kartet denne gang, og resultatet er en mer arkadeaktig følelse. Det funker bra, og oppfordrer til en smule lovlydighet hvis du har andre ærend enn å herpe innpåslitne politibiler.

Når du ikke kjører, er det overhengende sannsynlig at du skyter. Ved hjelp av en aggressiv auto-aim er det også veldig god sjanse for at du treffer. Holder du inne høyre skulderknapp vil du sikte inn på nærmeste fiende som før, men selv om du ikke gjør det vil siktet ditt automatisk sørge for at du skyter på noe, det være seg folk, biler eller noe annet som lar seg skyte i stykker. Holder du da noe automatisk i hendene er det mye som skal til for å stoppe deg, men de drøye bølgene av fiender med biler som sprenger blir gjerne en utfordring likevel.

Oppdragene er som vanlig det som drar historien fremover, og karene på testrommet skrøt av et fullblods GTA-drama på 30-40 timer for en gjennomsnittlig gamer. Massive greier altså. Det bør ikke være noe å si på variasjonen heller; i løpet av de fem første oppdragene jeg fikk spille sprengte jeg en bank, grillet junkier fra helikopter og snipet en stakkar midt i en folkemengde. Om denne kvaliteten og variasjonen vedvarer alle 40 timene igjennom gjenstår jo å se, men jeg kan ikke huske et GTA-spill som har blitt kjedeligere etter hvert som klimaks nærmer seg.

Jeg har spilt mye rart på den lille håndholdte, og mye av det er uferdige gimmicker som holder i fem minutter. Man lærer seg å lukte kvalitet, og på samme måte som i Phantom Hourglass oser hele Chinatown Wars kvalitet lang, lang vei. Ikke annet å forvente fra denne gjengen riktignok, spillet utvikles av Rockstar Leeds som altså har laget Liberty City Stories og Vice City Stories, og som jobbet tett på North-avdelingen som de fleste kanskje holder høyest i hevd. Et ca. 40 timer langt voldsepos er akkurat hva DS`en trenger, og med en grafikk, stemning, lyd og generelt sublim følelse allerede i betaversjonen bør alle heldige eiere rydde plass i hylla og sette av penger, for dette blir et spill man bare må ha. Hvis man er gammel nok, selvfølgelig.

Grand Theft Auto: Chinatown WarsGrand Theft Auto: Chinatown WarsGrand Theft Auto: Chinatown WarsGrand Theft Auto: Chinatown Wars
Grand Theft Auto: Chinatown WarsGrand Theft Auto: Chinatown WarsGrand Theft Auto: Chinatown WarsGrand Theft Auto: Chinatown Wars

Relaterte tekster

1
GTA: Chinatown Wars slippes til Android

GTA: Chinatown Wars slippes til Android

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Rockstar verdsetter verdien av å spillene tilgjengelig på mobilmarkedet, og slipper nå det gamle Nintendo DS-spillet Grand Theft Auto: Chinatown Wars til Andriod. Spillet...



Loading next content