Gode musikalske innslag i spill (del 2)

I forrige uke skrev jeg en artikkel der jeg tok for meg gode musikalske øyeblikk i spill. Som jeg forklarte den gang handler ikke listen om vakker spillmusikk per se. Derimot tar den for seg eksempler der spill benytter musikk på en kreativ måte. Spill er et interaktivt medium, og dette åpner også opp for en interaktiv bruk av musikk på en måte som kan skape unike hvor spillets tematikk løftes frem og underbygges. Andre ganger skaper de bare morsomme øyeblikk eller fremstår som minneverdige kontraster til spillets øvrige tone. Fellesnevneren er at alle øyeblikkene er eksempler på hvordan spill brukes kreativt for å skape gode spillmusikalske øyeblikk.

I forrige artikkel poengterte jeg at dette var en todelt artikkel, og som lovet følger herved del 2. Denne gangen skal vi se nærmere på spill som Rayman Legends, Wolfenstein: The New Order og to Zelda-spill, for å nevne noe.

NB: Alle YouTube-lenker er eksterne.

11. You Spin Me Round (Lollipop Chainsaw)

Suda51 er en merkelig skrue innenfor spillbransjen som lager det han vil, noe som gjerne ender opp i spill som ikke er fremmede for verken dårlige stereotyper eller overseksualisering av kvinnelige rollefigurer. Likevel klarer flere av spillene hans å treffe en sær blanding av humor og stil som har en viss appell, som man ser i i spill som No More Heroes eller Killer 7. Dette gjelder til en viss grad også Lollipop Chainsaw fra 2012, et kjærlighetsbarn vi fikk som følger av et samarbeid mellom Suda51 og James Gunn, regissøren best kjent for Guardians of the Galaxy-filmene.

I Lollipop Chainsaw spiller du som heiagjenglederen Juliet Starling, som at en eller annen grunn har en motorsag parat sammen med pompongene når zombieutbruddet er et faktum på San Romero High School. Med det snakkende hodet til kjæresten på slep er spillet en salig blanding av farger og blondinevitser på den ene siden og blodig zombieslakting på den andre siden. Dette skaper en absurd kombo som til tider fungerer overraskende bra, noe skurtresker-scenen er et godt eksempel på.

Omtrent halvveis uti spillet får Juliet tak i en stor skurtresker som du skal bruke for å meie ned 300 zombier. Så snart oppdraget begynner og sagbladene begynner å spinne rundt, popper 80-tallsklassikeren You Spin Me Round (Like a Record) av Dead or Alive ut av høyttalerne dine. Sangen har for lengst blitt et meme i seg selv, og sangteksten passer som hånd i hanske i kombinasjon med absurditeten som preger hele spillet.

Du kan snurre rundt som en plate sammen med Juliet her.

12. Fluktscenen (Brütal Legend)

Tim Schäfer har stått for noen av de festligste spilløyeblikkene gjennom vestlig spillhistorie, takket være hans delaktighet i spill som The Secret of Monkey Island, Grim Fandango og Psychonauts. I Brütal Legend fikk han forene krefter sammen med en annen festlig type, nemlig skuespiller, artist og metalentusiasten Jack Black. Passende nok har Jack stemmen til hovedrollefiguren Eddie Riggs, en roadie som blir kastet tilbake til en mørk fortid hvor menneskeheten må befris fra demonenes undertrykkelse ved hjelp av metalmusikk.

Ikke alle elementene i Brütal Legend fungerte like godt, og særlig sanntidsstrategidelen av spillet kunne med fordel vært bedre. Men er det på ett punkt Brütal Legend fungerer, så er det på metal-maktfantasifronten. Hele spillet oser av å være en gigantisk hyllest til alt som lukter metal, med en overdreven bruk av alt som hører metalmusikken til: nagler, bisarre kostymer, latterlige navn, så mye bruk av umlaut som overhodet mulig, og selvfølgelig en heftig samling av noe av den beste musikken servert ved hjelp av en fuzzpedal. På toppen av det hele skimter spillet med gjesterolle av metal-legender som Ozzy Osbourne, Rob Halford, Lita Ford og Lemmy Kilmister.

Spillet serverer også et herlig øyeblikk hvor musikk og handling blandes mesterlig sammen. Her tvinges Eddie til en kvikk retrett etter at det viser seg at seieren mot demonene ikke er sikret likevel, og våre venner må evakuerer før palasset raser sammen. Eddie fyrer opp den flammesprutende doningen sin (selvfølgelig), og ikke før har du tråkket på gasspedalen før du hører den karakteristiske introen til Through the Fire and the Flames av Dragonforce. Sangen var allerede viden kjent blant spillere takket være Guitar Hero III: Legends of Rock, og her får man enda et spill som vet å utnytte låta for det den er verdt. Kombinasjonen er mesterlig.

Du kan gasse på med Eddie Riggs her.

13. Musikkbrettene (Rayman Legends)

Jaså, dere trodde at jeg hadde glemt de fantastiske musikkbrettene i Rayman Legends etter del 1? Selvfølgelig ikke! Når man snakker om god kombinasjon av spillmekanikk og musikk er det lite som kommer i nærheten av disse brettene.

Rayman Legends er kanskje ett av de beste todimensjonale plattformspillene som finnes, ikke minst fordi det fungerer så godt å spille sammen med venner. Latteren sitter løst når flere spillere kjemper om å komme seg forbi de vanskelige hindrene, før man gir medspilleren sin en solid dask i trynet fordi man vil sikre noen Lums eller litt mer helse for seg selv.

I hver verden byr spillet deg på en bosskamp, men før man løper videre til neste verden etter bosskampen bør man alltid få med seg bonusbrettet. Her får man baner hvor hele banen handler om å løpe i takt med musikken, hvor verdenen rundt spiller på lag med beaten i låta som spilles av. Dermed får du ikke bare en bråte med fiender som hamrer skjoldene sine i takt med Ram Jam-låta Black Betty, du må også hoppe på riktige taktslag når Eye of the Tiger skal tolkes som en mariachi-låt med kazoo på kjøpet. Det holder sjelden å spille disse banene bare én gang, for å si det sånn.

Du kan bam-me-lamme sammen med Rayman her.

14. Aria di Mezzo Carattere (Final Fantasy VI)

Ett av de eldste spillene vi finner på denne lista er Final Fantasy VI, som med sin berømte operascene var en selvskreven kandidat i samtalen om kreativ bruk av musikk i spill.

Final Fantasy har alltid levert når det kommer til minneverdig og mesterlig musikk, men i Final Fantasy VI måtte du selv ta delaktig del i den. Her må flere av de spillbare rollefigurene infiltrere en opera, slik at de kan lokke luftpiraten Setzer til operaen og få bordet luftskipet hans. Ettersom krigsgeneralen Celes, en av rollefigurene i følget ditt, ligner veldig på operasangerinnen som Setzer er forelsket i, blir våre helter enige om at den beste løsningen vil være å kle Celes ut som operasangerinne og fange Setzer når han dukker opp.

Til tross for protester fra Celes («I'm a general, not some opera floozy») blir planen vedtatt, og Celes må dermed pugge teksten til Aria di Mezzo Carattere, som er andre sats i operaen Maria and Draco. Som spiller er det da opp til deg å velge de korrekte strofene når Celes står på scenen, og dermed deltar du i det som kanskje er den første interaktive operaseksjonen i spillhistorien. Det høres kanskje ikke imponerende ut nå, men det var temmelig kreativt og nyskapende da Final Fantasy VI kom ut på Super Nintendo i 1994.

Du kan høre den vakre operaen her. Hvis ørene dine ikke er særlig begeistret for digital opera anno 1994, finnes det flere orkesterversjoner av samme stykke som anbefales, som for eksempel versjonen man finner på albumet Distant Worlds V: More Music from Final Fantasy.

15. Sjømannsviser (AC IV: Black Flag)

Mens store deler av spillverden i skrivende stund er travelt opptatt med å leke snikmyrdende viking i Assassin's Creed Valhalla, er det et annet spill i serien som er særlig verdt å trekke frem i denne artikkelen, nemlig Assassin's Creed IV: Black Flag. For er et det spill som virkelig vet å sette stemning ved hjelp av musikken, så er det et spill hvor du leker sjørøver i Karibia.

Så snart du får deg et eget skip og et mannskap, kan snikmorderen Edward Kenway seile fra øy til øy i det vakre (men dødelige) Karibia. Trege seilskuter kunne fort skapt både kjedsomhet og frustrasjon, men heldigvis visste utviklerne i Ubisoft akkurat hva som skulle til for å gjøre dette til høydepunktet i spillet. For det første får man flere muligheter til å kaste seg ut i tøffe sjøslag, hvor enorme treskip må trosse både vind og bølger for å smadre motstanderen til pinneved. Det andre er at mannskapet ditt liker å synge.

Med en gang skipet ditt er ute på åpent hav, begynner mannskapet å stemme i en god, gammel sjømannsvise. Snart er lyden av brusende bølger, vind i seilene og sangglade sjømenn nok til at man spiller hele spillet uten å bruke hurtigreiser av noe slag, og ikke minst øker det motivasjonen til å samle på noteark så snart man går i land. Black Flag byr nemlig på samleobjekter i form av noteark, og dersom du plukker opp et noteark som flagrer i vinden lærer mannskapet ditt en ny sjømannsvise.

Du kan drømme deg til det solfylte Karibia her.

16. Musikk som tilpasses etter omgivelsene (Banjo-Kazooie)

At bakgrunnsmusikken kan sette stemningen i spill er det ingen tvil om. Banjo-Kazooie tok dette likevel ett steg videre, for her tilpasset musikken seg etter hvor du befant deg.
Dynamisk musikk har blitt langt mer vanlig i spillbransjen i dag, men dette var langt ifra like normalt på 90-tallet. Derfor kunne Nintendo 64-spillet Banjo-Kazooie overraske spillere med denne teknikken. Selve musikkstykket var alltid det samme når du befant i en verden som Mumbo's Mountain, Click Clock Wood eller Treasure Trove Cove. Hvis du derimot dukket under vann eller gikk inn i en grotte, ville musikkstykket forandre klang og tempo deretter.

Du kan høre et eksempel fra Treasure Trove Cove, hvor du kan høre den vanlige versjonen her og undervannsversjonen her.

17. Die Käfer (Wolfenstein: The New Order med oppfølgere)

Alternativ historie er en artig sjanger, og i spillsammenheng er det få eksempler på dette jeg har kost meg mer med enn de nye Wolfenstein-spillene, som ble sparket i gang med Wolfenstein: The New Order i 2014. Noe som styrker denne alternative verdenshistorien ligger i detaljene, noe som også gjør sitt utslag på musikken i spillet.

I Wolfenstein: The New Order våkner vår helt B.J. Blazkowicz opp i et nazi-kontrollert Europa anno 1960, og ikke overraskende ser denne verden ganske annerledes ut enn vår egen. Tysk er det dominerende språket på kontinentet, og enhver som velger å ikke respektere Føreren vil fort merke det. Dette får fire unge musikere fra Liverpool erfare. I et avisklipp man kan finne i spillet kommer det frem at de unge mennene havnet i trøbbel forleden da de glemte å takke Føreren før en konsert forrige uke. Tydeligvis har de fått skværet opp med Gestapo, for artikkelen melder at de er klare for konsert neste måned med flere sanger fra sitt nyeste album, Das blaue U-boot. Bandets navn? Die Käfer.

Du behøver ikke bla lenge i en tysk-norsk ordbok for å finne ut at Käfer er det tyske ordet for bille, og at vi her altså snakker om en nazitysk-tilpasset variant av The Beatles. Die Käfer blir en form for gjennomgangsfigurer gjennom hele spillserien. Bandets fire medlemmer dukker opp i siste del av Wolfenstein II: The New Colossus, og slagerhiten Mond, Mond, Ja, Ja er en av favorittsangene til Sigrun Engel, som gjerne synger den av full hals når hun kan når du trasker rundt på ubåten mellom oppdragene. Mond, Mond, Ja, Ja er så populær at den også dukker opp i en elektronisk diskopop-remiks i Wolfenstein Youngblood, en remiks som i spillet lanseres i forbindelse med originalens 20-årsjubileum.

Du kan danse med til The Beatles Die Käfer her.

18. Still Alive (Portal)

Kan man oppsummere forskningsresultater i form av sang? Ja, i hvert fall skal vi tro Valve og mesterverket Portal.

Historien i Portal er trolig velkjent for de fleste: Rollefiguren Chell må forsere en rekke testkamre hos Aperture Laboratories ved hjelp av et portalgevær, som skaper teleporteringsportaler på vegger og andre flater. Den karakteristiske robotstemmen til AI-en GLaDOS gir deg tips underveis og lover kake når oppdraget er ferdig, men det tar ikke lang tid før du aner ugler i mosen og at kaken er en løgn.

Det går som det må gå: Ugler må ut av mosen, mistenksomme AI-er må konfronteres, og forsøkskaniner må gjøre sitt beste for å bryte ut av fangenskap. Idet du har klart å rømme og du tror du nå får servert en kjedelig rulletekst som i de fleste spill, disker Valve opp med den beste rulleteksten i manns minne, hvor GLaDOS synger sine tanker om testresultatet i sangen «Still Alive.» Scenen er kanskje ikke så interaktiv som flere av de andre innslagene i denne artikkelen, men den er jammen meg minneverdig likevel.

Du kan synge med og tenke med portaler her. Kake vil bli servert når sangen er ferdig.

19. Alt som involverer en ocarina (The Legend of Zelda: Ocarina of Time)

Musikk har alltid vært en sentral del av The Legend of Zelda-spillene, men med Nintendo 64-spillet The Legend of Zelda: Ocarina of Time fikk musikken en helt sentral rolle. Da gikk musikken fra å være en del av bakteppet i spillet til å bli en sentral del av spillopplevelsen.

Som tittelen på spillet indikerer, spiller ocarinafløyte en viktig rolle i Ocarina of Time. Dette var ikke første gangen en ocarina dukket opp i et Zelda-spill, men i Ocarina of Time var den langt mer interaktiv enn tidligere. Mens ocarinaen i A Link to the Past og Link's Awakening bare kunne spille forhåndsbestemte sanger, måtte du selv spille på ocarinaen i Ocarina of Time. Dette gjorde man ved å benytte de fire C-knappene og A-knappen på Nintendo 64-kontrolleren.

Ved hjelp av disse fem tonene komponerte Koji Kondo tolv sanger som spilleren må lære seg i løpet av spillets gang, og som må spilles med jevne mellomrom for å låse opp nye veier og hemmeligheter i spillet. Denne bragden gjentok Kondo senere i The Legend of Zelda: Majora's Mask, og prinsippet om et musikkinstrument som et sentralt redskap for handlingen ble også brukt i senere Zelda-spill som The Wind Waker, Spirit Tracks og til dels i Skyward Sword.

Til tross for at sangene som er knyttet til handlingen i Ocarina of Time bare benyttet fem toner, var faktisk ikke instrumentet begrenset til disse fem tonene. Ved hjelp av joysticken og Z- og R-knappene på Nintendo 64-kontrolleren kunne man spille alle kromatiske toner fra en lav H til en høy F. Dette åpnet for fri improvisasjon for den som ønsket det. Man kunne ikke påvirke handlingen med freestylingen, men moro var det.

Du kan nynne med på Links ocarina-opptredener her.

20. Lydsjekken i Milk Bar (The Legend of Zelda: Majora's Mask)

Som nevnt over dannet Ocarina of Time grunnlaget for kreativ bruk av musikk i Zelda-serien på en måte som skulle prege flere av spillene fremover. Dette gjaldt ikke minst for The Legend of Zelda: Majora's Mask, som kom ut bare to år etter forgjengeren.

I Majora's Mask kan Link samle opptil 24 masker. Mens mange av dem er nokså begrensede i sin bruk, spiller tre av dem en ekstra stor rolle siden de lar Link skifte utseende. Det er Deku-masken, Goron-masken og Zora-masken, som alle får Link til å forvandle seg til de respektive rasene og gir adgang til unike egenskaper. De tre maskene gir også Link adgang til nye instrumenter, noe som betyr at Link ikke lenger bare er begrenset til en ocarina. Trompeter, trommer og gitar legges til Links musikalske repertoar, og i Milk Bar får han faktisk bruk for alle fire.

I sentrum av landet Termina (hvor handlingen i Majora's Mask finner sted) ligger Clock Town, og i hjertet av Clock Town finner vi Milk Bar, en svært eksklusiv bar hvor bare medlemmer har adgang. Så snart du kan bevise at du er medlem (ved å ta på deg en ku-maske) får du adgang til baren, hvor de bare serverer melk. Baren er også kjent for sin flotte konsertscene, men konserten med Zora-bandet The Indiego-go's har blitt kansellert. Dette hindrer imidlertid ikke manageren Toto fra å ønske en lydsjekk, og her kommer Links mange instrumenter til nytte. Ved hjelp av en eller annen form for loop-funksjon kan du teste ett og ett instrument, som til slutt legges sammen til en flott kvartett som spiller The Indiego-go's slager, Ballad of the Wind Fish (som ikke må forveksles med sangen ved samme navn fra Link's Awakening). Opptredenen din er til og med så god at en av barens stamgjester, Gorman, bryter sin røffe fasase og mimrer tilbake til gode, gamle dager.

Du kan jamme sammen med Link i Milk Bar her.

Har du noen spillmusikalske øyeblikk du vil dele med oss? Skriv dem gjerne i kommentarfeltet!