God of War III: Remastered

God of War er en av Playstation-familiens mest kjente og kjære medlemmer. Kanskje er det derfor ikke så overraskende at det siste spillet i den «ordentlige» triologien har fått en nyversjon som gjenspeiler brutaliteten fra originalen og som samtidig ser penere ut enn noen gang.

Vi skal ikke langt inn i God of War III: Remastered før den første smakebiten på gresk mytologi byr seg. Mytologisk vold, altså. Kratos, krigsguden, er på et hevnoppdrag etter at Zeus, Poseidon og resten av gjengen på Olympen, fordi de lurte ham til å drepe sin egen kone og datter. At Kratos er sint og krever hevn er dog å ta lett på ting. Han gjør alt for å la gudenes blod renne. God of War III er et av de aller mest brutale spillene jeg har kjempet meg gjennom, både på godt og vondt. På den ene siden gjennomføres angrep og bevegelser på en så smidig måte at det er umulig ikke å se skjønnheten i den ekstreme voldsbruken. På den andre siden kan det bli for mye av det vonde. Det var flere ganger at jeg så det som nødvendig å sette kontrollen fra meg, ta meg et fortjent glass iskaldt vann, og puste dypt inn og ut. Det blir nemlig slitsomt etter noen timer med hugging og kutting, men så har man plutselig lyst å spille igjen.

For God of War III er et knallgodt spill. I 60 bilder i sekundet og med 1080p-oppløsning kjører det like godt som en Tesla basert på jordbær-og-vaniljeis-drivstoff. Det er en fryd å klatre Olympen mens man besøker det ene nydelige området etter det andre. Det er også behagelig å kjenne at kniven går like lett igjennom smøret der man utfører det ene psyko-trikset etter det andre (les: graver seg igjennom fiende på fiende). Det hjelper også at man låser opp nye mekanikker jo lenger man kommer, som lar deg låse opp kister eller komme til steder som tidligere var umulige å nå. For så å nå kister.

Det hjelper også på spillegleden at det er mange fiender av varierende vanskelighetsgrad. Selv om det er klart flest av de relativt enkle motstanderne er det godt balansert, og det blir gradvis hardere og hardere å nå neste lagrinspunkt. Lagringspunktene er for øvrig en gjenstand som er blitt værende fra PS3-versjonen. Med andre ord er det ikke mulig å lagre spillet når som helst. Til gjengjeld er det en auto-save-mekanikk som kan hjelpe hvis man er ordentlig uheldig, men ellers liker jeg hvor truende det føles å ikke kunne lagre når som helst.

I tillegg til å gjøre deg alvorlig støl i tommelen byr God of War III på noen morsomme puslespill. De blir aldri noe vanskeligere enn, si, kryssordene i Aftenposten Junior, men det trenger de heller ikke være. Logiske løsninger og gode mekanikker gjør at jeg ikke gruer meg til å bruke altfor lang tid på å feile. Derfor blir gåtene er fint avbrekk i voldsballetten.

Selv om God of War byr på en nokså oversiktlig historie, gjør ikke nyutgaven noe for å hjelpe nye spillere inn i varmen. Bortsett fra åpningsscenen er det ingen forklaring av historien før, noe som skuffer litt i og med at 3'ern er det eneste spillet på Sonys nyeste konsoll. Nå spiller man kanskje ikke God of War for historien alene, men noe drahjelp hadde ikke vært dumt. Denne mangelen gjør dog ikke noe for å bremse dette episke stykket av et spill. For God of War er virkelig episk! De enorme gudene og motstanderne er av en skala ulikt noe annet spill (kanskje foruten om Shadow of the Colossus), og når selve slåsscenene foregår på eller inni titaner er det vanskelig å ikke gape av begeistring. En relativt massiv bruk av QTE-scener gjør kampscenene cinematiske, samtidig som de gir et aldri så lite pusterom i den ellers så hektiske slåssingen.

Som en nyutgave er det ikke mye God of War III gjør ulikt sin originalversjon. Nå er det ikke mye man burde forandret på heller, og dette er i tillegg et av de penere spillene til Playstation 3. Ettersom Remastered-utgaven ikke byr på noe særlig mer enn bedre grafikk, er det derfor lite her som forsvarer at man kjøper spillet enda en gang. Det gjelder imidlertid ikke hvis du aldri fikk gleden av å spille originalen.

Et spills verdi er for mange tilknyttet spillets lengde. Mens eksempelvis Heavenly Sword skinte som spill, men bare varte i rundt fem timer, klarer God of War III å utmerke seg på begge områder. Det tok meg rundt elleve timer med hevn før skjermen var malt med blod, og da regner jeg ikke med de minuttene før jeg døde og ikke fikk lagret. I tillegg gir spillet deg intensiver for å spille igjen, blant annet en titan-modus og oppblåsbare kostymer. Hadde det ikke vært for kvaliteten i gameplayet haddemikke dette vært nok å lokke med alene, men splitte mine bramseil om det ikke frister med enda en gjennomspilling.

God of War III er brutalt. Fy søder som det er brutalt! Perverst nok er det likevel noe deilig ved det hele. Jeg er glad for at utvikleren gikk for et tegneserieaktig uttrykk for Kratos og (u)vennene hans, for hvis dette hadde vært noe mer realistisk hadde jeg neppe vært rette mann for jobben. A det er få spennende punkter i fortellingen, varierende stemmeskuespill og få likandes karakterer, betyr fint lite når spillet i seg selv er så gøy som det er. Bildeoppdateringen ligger konstant på 60 (med et merkelig unntak av cut-scenes der den faller til 30), og Kratos ser nesten ut som om han var skapt for Playstation 4 i utgangspunktet. Mengden QTE-scener kan skremme noen, men etter min mening er de gjort så kjappe og engasjerende at det må regnes som et pluss. Det er ikke ett kjedelig punkt på Kratos' reise, og spillet kan lett anbefales både for erfarne spartanere og nykommere. Bare ikke forvent et nytt spill. Dette er God of War III som du husker det - bare deiligere.