God of War II

Kratos is back - and this time he's pissed. Vel - det var vel egentlig nøyaktig det samme som han var i hele forrige. Men denne gangen er han også forbanna. Ordentlig sinnatagg faktisk. I åpningssekvensen fremstår han som en
sutrete liten gutt, og med et snev av fornuft hadde han fortsatt som krigsgud, og alle andre kunne egentlig fortsatt med sitt. Men - da hadde det jo ikke blitt noe God of War II, og det vil vi jo selvsagt. For å gjør en lang historie kort. Allerede i starten blir Kratos drept. Dette kan vi jo selvsagt ikke ha noe av, så med litt hjelp fra andre lavere makter legger han ut på en lang og omfattende tur for å komme tilbake til det øyeblikket Zeus gjorde han om til en kjøttbolle på en gaffel. Artig vri, selvsagt storslått og historien fenger nesten like mye som i forrige spill.

Spillmekanikken i God of War 2 er omtrent identisk det forrige spillet. Du har et par nye måter å bruke forskjellige våpen på, men dette blir marginalt. God of War II er så og si utelukkende mer av det samme, og en liten stund var jeg litt skuffet. Er dette alt? Jeg hadde forventet litt forbedring på det grafiske plan, ja, litt mer av alt i denne oppfølgeren. Jaja, det er jo likevel utrolig moro, tenkte jeg og gikk i gang med et nytt episk eventyr i rollen som brutalitetens mester.

Når det gjelder våpen så er det ikke all verdens nytt denne gangen. Uansett hva man får tilgang til så ender man opp med å benytte seg av Athena's Blades over 90 prosent av tiden. De er mest effektive, siden det er oppstartvåpenet er det også mest sannsynlig at de blir raskest oppgradert, og i tillegg har det noen fantastiske kombinasjoner på lur som er nesten i overkant spektakulære. Utviklerne sa tidligere at de ville forsøke å skape større variasjon i våpenbruken, noe jeg som spiller i hver fall ikke merket noe til. Athena's Blades er imidlertid blant de tøffeste i spillhistorien så det gjør egentlig ikke så mye. Selvsagt er man også avhengig av den trofaste buen Typhon's Bane, men med disse to grunnvåpnene godt oppgradert er man sikret suksess.

Det er umulig å fortelle særlig mer av historien i God of War II uten å røpe ting jeg antar alle har lyst å spille og oppleve selv. Det er definitivt verdt det, og selv om man sitter med en følelse av at mer er spunnet over samme lest som forrige spill, så blir man revet med i den lange kampen for å få den endelige hevnen over sjefen sjøl, Zeus.

God of War II er ikke helt uten elementer som kunne vært løst bedre. I forrige spill slapp man unna med det, fordi alle var mektig imponert over den overlegne spillbarheten. Nå er det er mer synlig og fører til øyeblikk hvor man tenker at dette var jo litt klønete løst. Noen av nivåene du spiller er identiske forgjengeren, og selv om mye av handlingen utspiller seg samme sted, kunne man godt ha funnet en ny vei fra A til B. Scenen fra første spill hvor du skrur og hopper på tre plattformer over en elv, mens du hele tiden bli angrepet av soldater som ødelegger, er nøyaktig lik i God of War II. Puzzles er også denne gangen en stor del av spillet, og selv om noen er geniale, er andre veldig forutsigbare og formelbaserte.

God of War har aldri handlet om politisk korrekthet, og også dette spillet har så mye blod og nakenhet at det er den mest fortjente 18-årsgrensen noensinne. Litt tegneserieblod når Kratos spidder skallen til en minotaur er i og for seg greit, men noen av nakensekvensene føles overflødige og teite. Etter å ha trukket frem så mange negative ting om God of War II høres det sikkert ut som jeg ikke liker spillet. Det stemmer ikke - jeg elsker det. Det er fantastisk underholdende, og spillbarheten er akkurat like god som i det første spillet. Noen av bosskampene er så storslagne at man blir sittende med sikkel ut av munnviken, og man tror nesten ikke det man ser. Historien er også fortalt på en underholdende måte, og man sitter hele tiden på stolkanten for å få med seg alt som skjer.

Det første spillet føltes perfekt når det kom. Det var pur lykke, en herlig dyrking av vold, og endelig føltes det som om voksne spillenstusiaster ble tatt på alvor. Vi var liksom en egen gruppe i det store universet. Men mye har faktisk skjedd i spillverdenen siden den gang. Siste kapittel til Playstation 2 er fremdeles blant de beste spillene som nok kommer til å lanseres i 2007, men det føles ikke helt perfekt lenger. Litt av gløden er borte selv om spillet fremdeles er langt bedre enn det meste som lanseres. Ikke for å høres klagete ut, men det finnes elementer som kunne vært gjort bedre, og derfor snytes Kratos for toppkarakteren denne gangen. Jeg får gjemme meg under sofaen så lenge mens jeg venter på Kratos illsinte respons.