Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
artikler
The Messenger

Glemte perler: The Messenger

I artikkelserien om glemte spillperler har Ingar denne gangen kastet seg ut i ninjaeventyret The Messenger, et spill som både utfordrer og underholder.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

I artikkelserien «Glemte perler» tar Gamereactor for seg spill som er bra, men som av en eller annen grunn ikke har blitt anmeldt av Gamereactor da det kom ut. Sist gang tok Ingar for seg cyberpunk-bartenderspillet VA11 HALL-A. Denne gangen har han kastet seg ut i ninjaeventyret The Messenger fra 2018.

Det begynner å bli en god stund siden vi sist skrev en artikkel i Glemte perler-serien. Det skyldes ikke nødvendigvis mangelen på allerede utgitte spill som blir oppdaget litt for lenge etter lansering, men fordi det allerede finnes anmeldelser av dem i databasen. Overraskelsen var derfor stor da jeg oppdaget at det ikke finnes en anmeldelse av The Messenger fra 2018 her på siden. Nå som jeg omsider har fått somlet meg til å komme gjennom spillet kjente jeg naturligvis på kallet til å gjøre noe med den saken.

Det finnes mange herlige indiespill som legger seg på en stil med klare assosiasjoner til gamle retroklassikere. Metroidvania-sjangeren har for eksempel fått en ny vår takket være spill som Axiom Verge og Hollow Knight, og folk som liker en solid utfordring har kunnet kose seg med perler som Dead Cells, Celeste og ikke minst Shovel Knight, en av mine personlige favoritter. Selv er jeg veldig glad i denne typen spill som spiller på mine retrostrenger, men til tross for dette har The Messenger klart å bli et spill som bare har ligget i den uendelige bak-katalogen min.

Heldigvis har jeg venner og kjente som vet utmerket godt hva jeg liker, og takket være jevnlige motivasjonstaler fra en av dem om at jeg måtte spille The Messenger fikk jeg endelig motivert meg til å fyre opp spillet for noen uker siden. Nå som jeg jeg endelig er ferdig med spillet forstår jeg veldig godt hvorfor dette spillet ble promotert så ofte til meg, for dette føles til tider som et spill som er skapt for akkurat meg.

Dette er en annonse:
The Messenger
Menneskeheten er på randen av utryddelse i The Messenger, og ninjaklanen er menneskenes siste håp i kampen mot demonene.

Menneskeheten er på randen av utryddelse av demoner i starten av The Messenger, og bare en liten klan med ninjaer på en liten øy er det som er igjen og holder håpet om liv og frihet i live. Ninjaklanen trener utrettelig for å kunne stå fast mot demonhæren, men dessverre er ikke dette nok idet demonkongen finner landsbyen og går til angrep. Når alt håp synes å være ute kommer imidlertid en helt flyvende fra vest, jager demonene bort og gir en ung ninja en mystisk skriftrull. Den unge ninjaen får rollen som budbærer og må begynne en lang reise for å ta med skriftrullen til det høyeste fjellet, noe som ifølge den mystiske skikkelsen fra vest er deres eneste håp om overlevelse og seier over demonene.

The Messenger er utviklet av Sabotage Studio, et lite studio som hadde dette spillet som sitt aller første prosjekt. Det skulle man ikke tro når man spiller The Messenger, for allerede fra første stund leverer spillet en bunnsolid presentasjon. Den pikselerte retrografikken sitter som et skudd, og ettersom man spiller som en ninja tar det ikke lang tid før man får noen virkelige gode Ninja Gaiden-assosiasjoner. Presentasjonen holder seg også hele veien gjennom, og jeg har til gode å oppleve et eneste tilfelle av verken fall i bildefrekvens eller hakkete grafikk som følger av feil eller lignende. Etter hvert som spillet går sin gang får man også noen tekniske finurligheter som virkelig imponerer meg. Dette er rett og slett et solid håndverk når det kommer til presentasjon, og har man den minste sansen for retroinspirerte indiespill vil jeg si at The Messenger er obligatorisk å sjekke ut.

Til å begynne med er vår navnløse ninja nokså begrenset i sine angrepsmuligheter, men takket være en mystisk blåkledd butikkmann i en paradimensjonal butikk kan du gradvis få noen nyttige oppgraderinger. Noen oppgraderinger må man betale for, mens andre igjen er gratis og lar deg komme videre i spillet. Gratis oppgraderinger inkluderer muligheten til å klatre på vegger eller bruke en vingedrakt for å dale sakte i lufta. Disse porsjoneres jevnt utover spillet og gir deg akkurat nok nyheter underveis til å holde spillet interessant og utfordrende hele veien gjennom.

Dette er en annonse:
The Messenger
Det er sjelden det er like moro å besøke en butikk i spill som i The Messenger, og hver samtale med butikkmannen har potensial til å trimme lattermusklene.

Det siste skorter det ikke på, for The Messenger er ikke bare et spill som har hentet visuell inspirasjon fra gamle titler. Her får man en vanskelighetsgrad som føles snytt ut av beintøffe klassikere. Her vil du møte på en rekke utfordringer, vriene fiender og ikke minst ekstremt ugjestmildt terreng, og du må være forberedt på å dø en rekke ganger. Heldigvis har ninjaen vår følge av en liten rød demon kalt Quarble som sørger for å gjenopplive ham mot å spise litt av spillets valuta, så man mister sjelden mye progresjon når man dør. Det kan føles bittert å dø på det samme stedet igjen og igjen, men det føles samtidig aldri urettferdig ettersom spillet gir deg bunnsolid kontroll over rollefiguren din og et stramt og responsivt kontrollsystem (spiller du det på PC bør du absolutt spille med en tilkoblet håndkontroll). Med litt terping og tålmodighet klarer man som regel å overvinne prøvelsene som spillet måtte slenge i din retning. The Messenger føyer seg inn i rekken av tøffe 2D-spill som Celeste og Cuphead, men mestringsfølelsen og gleden man får av å kjempe seg gjennom spillets tøffeste seksjoner er svært tilfredsstillende.

Noe som The Messenger har mye av og som ofte mangler i dets motstykker er humor. Man skulle ikke tro det, men The Messenger er et tvers gjennom festlig spill med solide doser humor og noen herlige dialoger som får deg til å le høyt underveis. Dialogene mellom ninjaen og den blåkledde butikkmannen foregår sjelden uten en eller annen festlighet, ikke minst når butikkmannen begynner å fortelle en av sine mange historier. Når den fjerde veggen også brytes i ny og ne får man et spill som ikke bare underholder fordi det er utfordrende, men også fordi det er morsomt.

Den visuelle kvaliteten har blitt trukket frem som en god retrofaktor i spillet, men man kan ikke snakke om The Messenger uten å nevne den briljante musikken til Eric W. Brown/Rainbowdragoneyes. Musikken streifer innom en rekke sjangre og instrumentvalg, men alt presenteres i utsøkte retrotoner som får gamle spillører til å fryde seg. Hvis man misliker skarpe retrolyder kan det være noen stykker her som kanskje ikke egner seg for deg, men det skal mye til å ikke bli revet med av låter som Hills of Destiny (Autumn Hills), Harness the Winds (Howling Grotto) og The Frozen Lights (Glacial Peak). The Messenger viser at man trenger ikke et fullt orkester for skape god spillmusikk.

Dette er en annonse:

The Messenger leverer når det kommer til presentasjon, utfordring, humor og kreativitet. I det store og det hele leverer også spillet på variasjon, men til tross for dette har det noen små problemer med variasjonen og tempo i de siste timene med spillet. Det er ikke for langt, men med et par ekstra variasjoner i fiendebildet og utfordringer kunne dette fort blitt en innertier. Det skal også sies at selv om spillet i det store og det hele leverer på både historie og manus, føler jeg ikke at slutten sitter like godt som forventet. I et spill som ellers virker glattpolert og gjennomtenkt føles slutten litt røsket sammen i hui og hast, og selv om den på ingen måter er dårlig føles den litt antiklimaktisk.

The Messenger
Presentasjonen i The Messenger er sylskarp, og spillets vanskelighetsgrad krever sylskarpe reaksjoner fra spillerens side.

Disse ankepunktene er derimot små sammenlignet med alle de gode kvalitetene spillet har å by på. The Messenger har blitt lovprist av en rekke anmeldere etter at det ble lansert i 2018, og endelig skjønner jeg hvorfor. Dette er rett og slett solid spillunderholdning og hører lett hjemme på lista over de beste spillene fra 2018, og som debutspill er det imponerende hva Sabotage Studio har fått til her. I skrivende stund holder de på med et rollespill inspirert av gode, gamle japanske rollespill, og Sea of Stars (som spillet heter) er allerede lagt til på ønskelista og skal følges med argusøyne.

Relaterte tekster

0
Glemte perler: The Messenger

Glemte perler: The Messenger

ARTIKKEL. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

I artikkelserien om glemte spillperler har Ingar denne gangen kastet seg ut i ninjaeventyret The Messenger, et spill som både utfordrer og underholder.

0
The Messenger er nå gratis på PC

The Messenger er nå gratis på PC

NYHET. Skrevet av Eirik Hyldbakk Furu

Ny torsdag betyr nytt gratis spill på Epic Games Store, og denne gangen det Sabotage Studio sitt ypperlige The Messenger som du kan laste ned gratis på PC. Alt du trenger...

0
The Messenger får ny gratis DLC

The Messenger får ny gratis DLC

NYHET. Skrevet av Silje Marie Ruud Slette

The Messenger var en av fjorårets mest populære indie-titler, og nå har det fått en gratis oppdatering med en DLC kalt Picnic Panic. I den nye oppdateringen drar du til...

0
The Messenger får New Game +

The Messenger får New Game +

NYHET. Skrevet av Odd Karsten Svartaas

Den ninja-inspirerte plattformeren The Messenger, britene ga 10/10, har fått en oppdatering som legger til New Game +. Spillere som har greid seg gjennom denne nøtten av...



Loading next content