Ghost Recon: Breakpoint

Ghost Recon: Wildlands tok den populære serien til en helt ny, mer åpen retning for to år siden, og ble med det en av Ubisofts største suksesser. Derfor skulle man tro at Ghost Recon: Breakpoint ble enda bedre ved å bygge videre på dette, samt introdusere flere av selskapets velkjente ingredienser som et loot-system, et enda større fokus på rollespillelementer og etterlengtede endringer. Dessverre ender det bare opp som et bevis på at kvantitet ofte går utover kvalitet.

I samme stil som Wildlands byr ikke Breakpoint akkurat på en engasjerende historie. Plottet er tynnere enn heftet for Trump sine smarte og gjennomtenkte Twittermeldinger, og de fleste karakterene føles så kunstige og overdrevet at jeg bare satt fortumlet med hendene i ansiktet mesteparten av tiden. Kanskje er det derfor at Jon Bernthals rolle som Cole D. Walker utmerker seg på en positiv måte. Nærværet hans føles i nærmest alle sekvenser, noe som i seg selv har stoppet meg fra å spole gjennom flere sekvenser av de b-filmpregede sekvensene enn jeg gjorde.

Da er det enda godt at også gameplayet i Breakpoint består av den samme kjernen som Wildlands med noen nye mekanikker i håp om å piffe opp opplevelsen. Du vil fortsatt snike, løpe, kjøre og fly deg gjennom den nye øygruppen Auroa mens du gjør oppdrag eller leter etter de utallige samleobjektene mellom kampene. Noe av det som er annerledes og nytt er inkludering av overlevelsesmekanikker og droner. Begge disse hjelper til med å krydre det hele. Hvor de fleste fiender av kjøtt og bein vil dø av et skudd til hodet eller et par i kroppen vil det ta en del ammunisjon å bli kvitt noen av de best utrustede dronene. Disse gjør også sitt for at skade-systemet og prone camo-mekanikken blir såpass effektive også. Å måtte lege seg selv mens kuler flyr over hodet eller å være kamuflert mens fiender står så nærme at du kan puste dem på anklene får virkelig hjertet til å pumpe.

Ikke at du trenger å gjemme deg til enhver tid, for selv om Ubisoft har prøvd å selge spillet som en soldat bak fiendens linjer er du fortsatt helt klart noe som bør fryktes. Om det enten er å være reneste Predator der du sniker deg inn på intetanende folk eller å gå berserk med det vide våpenarsenalet ditt som får Terminator og Rambo til å virke som speiderjenter med kjeks på døra. Å overraske en patrulje som nærmest tråkket på deg der du lå i gresset eller gjørmen noen sekunder før føles stadig digg, og flere av våpnene både føles og høres meget bra ut idet fiendene faller i bakken som nikkedukker.

Akkurat dette hjelpes også av at Breakpoint lar deg tilpasse figuren din på mange forskjellige måter. Gunsmith er selvsagt tilbake, og selv om modifiseringsmulighetene ikke er like store som enkelte andre spill i klassen er det nok til at det skal gå greit å finne et våpen som passer din spillestil. I alle fall etter at du har funnet det rette utstyret gjemt rundt omkring i den store verdenen eller brukt spillets relativt vanlige valuta til å kjøpe dem. Til og med klærne du finner vil kunne gi deg ekstra fordeler avhengig av hvor sjeldne de er, men disse er såpass små at de sjeldent er spesielt merkbare, noe jeg skal forklare mer om under.

For som du allerede vet er det ikke alt som er særlig bra i Breakpoint, og noe av det som blir kjedelig etter de første timene er Auroa. Å utforske de mer varierte omgivelsene er smått underholdende de første timene, men etter hvert blir det så altfor tydelig hvor tom, steril og upolert denne verdenen er. Ubisoft er jo kjente for å fylle spillene sine med fiender og samleobjekter, noe som blir ekstremt kjedelig i lengden når man stadig møter på de samme fiendene, på de samme stedene og med de samme strategiene som gang på gang fikk meg til å lure på om det bare var déjà vu eller om spillet faktisk er såpass monotont. Det viste seg dessverre å være sistnenvte. Når til og med samleobjektene bare føles som unødvendig og kjedelig fyll uten noen form for underholdningsverdi blir det ikke særlig moro å være i Auroa alene over lenger tid. Kanskje samlemanien har potensiale til å dra noen ekstra timer ut av deg, men kontrollene og alt rotet på skjermen vil gang på gang ødelegge dette også. Lyst til å plukke opp en gjenstand som ofte er i nærheten av et lik, et kjøretøy og noe du kan hoppe over? Lykke til når de to knappekommandoene som dukker opp veksler mellom drive, cross, carry og take så raskt at det er større sannsynlighet for å få et epilepsianfall enn å gjøre det du vil.

Et interessant loot-system kunne jo gjort denne kranglingen verdt det, men selv denne delen av spillet føles bare som fyll som er ment å friste folk til å kjøpe seg nytt utstyr for ekte penger eller bare er ekstremt glade i å se tall bli høyere. Her snakker jeg som en som digger The Division 2 og andre loot-fokuserte spill. Problemet her er at gameplayet i Breakpoint ikke tar nytte av slikt siden de aller fleste fiender dør av ett skudd til hode uten å påvirkes av hva du har på deg. Hvorfor i alle dager ha noe slikt når det bare påvirker et lite utvalg fiender? Og hvorfor ha dette i stedet for å fokusere på smarte taktikker? Dere vet det Ghost Recon-serien faktisk er bygget på. Det er ikke alle spill som trenger enorme verdener, en hel haug med ekstra gameplaymekanikker og lootsystemer, Ubisoft. Resultatet blir ofte bare urovekkende mange tekniske problemer, noe Breakpoint er et prakteksempel på. Xbox One X-utgaven er ikke ekstremt ille, men spesielt PlayStation 4- og PC-utgaven har fristet med både pop-ins, teksturer som ikke har blitt lastet inn, merkelige animasjoner, en slitende bildeoppdatering, objekter man av uante grunner ikke kan klatre opp, fiender som er så dumme at man skulle tro de hadde et dødsønske og faktisk en del totalkræsjer som har tvunget undertegnende og flere til å måtte starte opp spillet på nytt. Jeg lurer nesten på om spillet har fått navnet Breakpoint som en slags meta-spøk fra Ubisofts side, men jeg ler ikke...

Heldigvis er flere av disse en sjeldenhet i multiplayerdelen Ghost War, og det er jeg veldig glad for. Denne delen av spillet imponerer meg nemlig, for her samles flere av de beste delene mens flere av svakhetene er borte. Å bare fokusere på den gode skytingen, smarte taktikker og kule ferdigheter på mindre kart mot andre spillere som både er smarte og gode fremhever de beste delene av Breakpoint. Hver av de fire klassene og spesialferdighetene deres har en viktig rolle, og med andre spillere som vet å ta nytte av disse er det nødvendig å være på tå og hev. Om det er å bare snike seg bak fienden, bære en partner vekk fra fare mens du nærmest føler fiendens sikte på ryggen din, markere fiender med dronen din for å gjøre jobben lettere for en skarpskytter på laget ditt eller bare intense skuddueller som kan bli avgjort på et lite sekund. Hver kamp i Ghost War føles unik og skrur ting opp til elleve, så dette er et prakteksempel på at Breakpoint er best med et snevrere fokus.

For kjernen av Ghost Recon: Breakpoint er uten tvil underholdende, men identitetskrisen og fokuset på kvantitet fremfor kvalitet ødelegger store deler av moroa. Om du fortsatt har det gøy med Wildlands og bare er ute etter mer med noen ekstra mekanikker og funksjoner for å piffe opp opplevelsen vil du helt klart kunne finne det du vil ha her. Derimot bør du lete andre steder om du ønsker en finpusset opplevelse uten tekniske problemer, unødvendig fyll som ikke tilfører noe nyttig, en historie som gjør skam på Tom Clancy og Ubisofts oppbrukte oppskrift med samlemani og tomme verdener aka "Ubi-ed out". Her har selskapet bare pøst på med de samme ingrediensene uten å tenke på om de passer sammen eller kokt dem nok, for sluttresultatet ender bare opp som hurtigmat hvor kjernen er god mens resten mangler særpreg.