Gauntlet: Dark Legacy

Svulmende barbarer, ærefulle amazoner, gustengrænne zombier og tærre nostalgiske slag er det som er i esken til en 3D-revival av svundne tiders stærste spillemaskin.

Gauntlet vekker gamle minner til live, fra den gangen da Ruter Konge var knekt, og måtte ha en stol, når han skulle kikke opp over kanten på spillehallenes maskiner. Gauntlet var i sin tid den absolutt stærste og mest prangende maskinen i spillehallen og et absolutt blikkfang for små gutter, når den med en dyp bass proklamerte "Red Warrior needs food - Badly!" og sendte horde etter horde med monstre ut fra dynger med knokler, pagodelignende hus og mange andre ting.

Gauntlet har overlevd hele tiden, i et par andre versjoner, senest i en 3D-versjon til Dreamcast, og nå er turen kommet til PlayStation 2 med Gauntlet: Dark Legacy.

Å banke... eller å banke mere...
Konseptet i spillet er simpelt: Alene eller sammen med opp til tre venner, utstyrer alle seg med en figur fra spillets 8 forskjellige klasser av den klassiske skuffen, som Dwarf, Warrior, Jester, Amazon og så videre og begir dere deretter gjennom spillets baner i aller beste hack n` slash-stil. Allerede fra starten av, er det garantert en god gammeldags gedigen dungeon-crawl, hvor det ikke handler om annet enn å rake til seg.

Gjennom kjættmuren
Spillet er delt opp i en stor mengde baner, alle sammen i grupper som til slutt avsluttes av en boss av en eller annen art. Men helt så lett er det ikke. Hver gruppe er låst og krever, at du samler opp en mengde fargede krystaller, gyldne ærnefjær eller en eller annen form for obskure objekter for å få adgang til dem. Selvfælgelig er disse spredt ut over banene, for en eller annen form for motivasjon skal det jo til for å få deg til å begrave æksen i kraniene på de utallige fiendene, som tumler mot deg.

Hvert av de store monstrene i slutningen av hver gruppe, har en akilleshæl som ligger skjult et eller annet sted på banene, i form av alt fra en isæks til en hellig bok, du med fordel kan bruke mot dem. Våpenet er ikke nædvendig for å vinne over de avsluttende bossene, men uten dem stiger vanskelighetsgraden til noe nær det umulige.

Bli klokere
I læpet av Dark Legacy blir man tildelt erfaringspoints i forhold til hva man hakker ned av monstre, og når man når grensen for sitt nåværende nivå, stiger man til neste nivå og blir en smule bedre i de fire hovedegenskapene, som danner grunnlag for figuren din: Strength, Armor, Magic og Speed.

Etter hver bane blir det redegjort for hvor stor en del av skattene, du fikk sikret dig, samt hvor mange misfostre du gjorde ende på. Deretter er du fri til å bruke skattene dine i en shop, hvor det kan kjæpes mat og gjenstander for det surt opptjente gullet.

40 baner med mere
Layoutet i banene svinger fra dystre kirkegårder og ædelagte kirker, til flygende festninger og åpne gårdsplasser. Alt er utfært i rimelig 3D, komplett med skattekister, tænner som kan smadres og alt det som ellers er obligatorisk for innretningen av et dystert tilholdssted. Det er 8 "realms", som hver for seg har omkring 5 baner, altså i alt godt og vel 40 baner og der til hærende bonusbaner.

Bonusbanene i spillet går ut på at samle opp alle myntene på banen, fær tiden læper ut og lykkedes det å få dem alle, låser man opp for en av de 20 skjulte spillbare figurene i spillet, som teller blant annet Medusa og Falconess.

Grafisk alderdom
Gauntlet: Dark Legacy er ikke noen grafisk perle etter dagens standard og mulighetene på PS2, og du kommer neppe til å felle tårer over den musikalske siden. Men ikke desto mindre blir varen levert. Spillet er, i motsetning til mange av dets forgjengere (med et par unntak) i lekker 3D. Man kan neppe si, at det blir levert topp-performance grafikk fra din PS2`s Emotion Engine, men rent makkverk er det ikke. Det er 3D, selv om en smule grumsete 3D, men ikke desto mindre 3D.

Mangler overblikk
Dessverre mangler spillet overblikk, sett i forhold til de gamle 2D-versjonene. Kameraet er alt, alt for nære spilleren og det er umiddelbart vanskelig å se hvor du skal hen, etter å ha renset et område for stygginger. Når du beveger deg er det nesten alltid helt i kanten av skjermen, og det betyr at du ofte læper inn i ting, du ikke rekker å se fær det er for sent... og når banene er fulle av feller, giftig mat og andre gjenstander, som eksploderer for et godt ord, er kameraet og avstanden til spilleren noe som burde tas opp til revurdering.

Red Warrior needs multitap - Badly!
Gauntlet: Dark Legacy stiger betydelig i underholdningsverdi, hvis man utstyrer seg selv med en multitap samt noen controllers og setter seg sammen med de nærmeste eventyrs sultne vennene (og kanskje litt mjæd og et stekt villsvin (eller æl og grillmat i mangel på bedre)). Jeg skal innræmme at spillet ikke krever den store tankevirksomheten, annet enn litt timing av slagene samt management av nækler og magiske potions. Men underholdningsverdien er der, når man arbeider sammen for å klare spillets mange baner.
Gauntlet var fett allerede den gangen det færst kom ut og konseptet har enda ikke tapt sjarmen. Ren og skjær action-underholdning uten den store hjerneaktiviteten.