Norsk
Gamereactor
artikler

#GameStruck4: Terje

I denne artikkelserien tar vi for oss de fire spillene som har formet oss som mennesker og spillentusiaster. Terje er klar med Del 10.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

GameStruck4 handler i hovedsak om spill som har formet oss som gamere, eller som ellers har gjort et sterkt inntrykk på oss. Sist gang fortalte Daniel om sine fire spill, og nå er Terje klar for å dele fire spill som har formet ham gjennom årenes løp.

#GameStruck4: Terje

Pokémon Gold/Silver

Jeg vurderte lenge hvilket Pokemon-spill jeg skulle ha på denne listen. På den ene siden kan man verdsette Blue/Red mest, ettersom dette var første steget inn i Pokemon-land. På den andre siden kom det såpass mange nye elementer inn i generasjon 2 med Gold og Silver, samt 100 nye og interessante Pokémon. Parring og egg, en helt ny region, samt tilgang til en delvis endret Kanto-region (fra Red/Blue), tre nye starter-Pokemon, døgnsyklus. Så mye nytt, og så mye av det gamle som var forbedret gjorde at jeg valgte 2. generasjon til denne listen fremfor 1. generasjon. Skyt meg eller vær enig med meg. Det er helt opp til deg.

Senere generasjoner har mye bra å komme med de også (selv om jeg sluttet å følge med kort tid etter 3. generasjon kom), men dette var første gang det skjedde, første gang stallen ble utvidet. Jeg kjenner fortsatt at den følelsen var noe helt eget. Min Pokémon-mani tok overhånd og jeg levde og pustet for Pokémon.

Dette er en annonse:

Pokémon har fortsatt å være en viktig del av mitt nerdeliv, til tross for en lang periode hvor jeg ikke spilte i det hele tatt. Det skal dog sies at interessen for å faktisk spille har blusset opp igjen. Nostalgiske tilbakeblikk er ikke alltid nok. DS-en ligger fortsatt lett tilgjengelig og Pokémon Go har blitt brukt i varierende grader siden det kom (om du er fra Moss og har lyst til å være med på en runde er det bare å si ifra forresten). Nerdehylla i stua har flere figurer i seg, og jeg venter intenst på både Let's Go-spillene som kommer senere i år og core series-spillet som antas å komme neste år. Alt dette kan jeg i all hovedsak takke Red og Blue for, men hadde det ikke vært for Gold og Silver tviler jeg på at det hadde blitt like viktig for meg som det er nå.

#GameStruck4: Terje

Final Fantasy VII

Da FFVII kom ut tidlig i 1997 var jeg en liten pjokk på 6 år. Med andre ord så spilte jeg ikke spillet den gang. I 2003 gikk jeg og bror gjennom en hel haug med spill og broren min fant ut at Final Fantasy VI var noe han skulle spille. Jeg gjorde selvsagt det jeg også, og fikk mersmak. «FFVII må være fett det også» tenkte jeg. Det var det. Til tross for ganske merkelig og sugen grafikk fikk jeg en intens spillglede. Jeg spilte, jeg spilte, jeg spilte og jeg spilte. Hundrevis, om ikke tusenvis av timer.
Jeg elsket alt ved spillet. Turbasert kamp var ikke noe jeg var spesielt vant til i digitale spill før jeg spilte FFVI, og først da jeg spilte VII falt jeg helt for det. Det ga meg noe nytt, en mestringsfølelse jeg aldri har kjent maken til før eller siden. Jeg regjerte. Alle fiender, normale som bosser falt for mine føtter.

Dette er en annonse:

Historien er engasjerende tvers gjennom, symbolikken og tematikken som blir brukt trekker paralleller til vår egen verden og våre miljøproblemer. Nobuo Uematsu sin musikk treffer hjerterota rett som det er, men er også grisetøff når situasjonen krever det. Eller koselig. Enkelt og greit, musikken er fantastisk og den har satt seg i meg. Det eneste jeg hørte på i spillets bilstereo da jeg spilte Final Fantasy XV var originallydsporet til FFVII.
Spillets rollegalleri er også fantastisk. Vincent, Cloud, Barret, Tifa, Aerith, Sephiroth, Red XIII. Jeg kan nevne mine favoritter i fleng. Hva alle hadde til felles var at jeg investerte meg i samtlige. Jeg enten elsket eller hatet (på en god måte) samtlige av hovedrollene. Alle i teamet, alle gode og slemme sidefigurer. Dette bidro selvsagt til at det var mulig for meg å bruke så mye tid på spillet. Med en remake på trappene tripper jeg mer i forventning enn jeg noensinne har gjort. Jeg er spent, jeg har håp, men jeg frykter også at det går aldeles galt. La oss håpe det ikke gjør det.

#GameStruck4: Terje

Gears of War

Gears of War var mitt første skikkelig møte med et høyoktan-og førsteklasses action-spill. Jeg var 16 på dette tidspunktet, så jeg hadde allerede spilt actionspill av ganske god kvalitet, men med Gears of War startet noe. Tredjepersons skytespill med aktive dekningsmekanikker gjorde sitt inntog og traff spillmediet hardt. Det eksploderte rett og slett, og av god grunn. Flyten i Gears of War er noe jeg ser opp til den dag i dag, selv om spillet har rukket å bli 12 år gammelt. Grafikken var på sin tid det peneste noen gang, og i lang tid så det fortsatt ekstremt pent ut. Med en remaster til Xbox One har de sørget for at Gears of War fortsatt er grisepent den dag i dag, noe jeg setter pris på da jeg spiller gjennom originaltrilogien med en kompis i ny og ne fortsatt.
For mange har historien i Gears of War alltid vært en kilde til latter. Tøffe, barske machomenn med motorsager på riflene sine løper rundt og prøver å redde menneskeheten fra tøffe, barske undergrunnsmonstre kalt The Locust. Det startet sånn for meg også, men i forkant av det tredje spillet fant jeg hele fem bøker skrevet av Karen Traviss, manusforfatteren til Gears of War 3 og forfatter av flere Halo og Star Wars-bøker (nå Legends). Dette ga hele greia en dybde jeg ikke trodde var mulig, og det gjorde meg enda mer investert i universet. Etter at jeg leste bøkene er dette noe jeg har lyst til å se mer av i andre spill. Mass Effect og Halo har bøker som går inn i kanon, og mange andre også. Jeg bare liker det så godt at jeg vil se enda mer av det.

Ellers må jeg si at Gears of War mestret miksen av høyoktan-action, tydelige personligheter og en desperat og storslagen historie, gjort enda mer desperat og storslagen via bøkene som kom i senere tid. Med tanke på den rene mengden av gode minner fra Gears of War er det en av mine store favoritter gjennom tidene, og jeg har en følelse av at det alltid vil være det.

#GameStruck4: Terje

The Elder Scrolls V: Skyrim

Stor frihet i en enorm verden fylt til randen med drager, sverd, magi, monstre, alver osv osv? Ja takk! Jeg har brukt altfor mange timer i dette spillet. Jeg burde nesten skamme meg, men det vil jeg ikke. Jeg har mine perioder hvor jeg er litt lei, men Skyrim er spillet jeg alltid kommer tilbake til. Med en bekreftet oppfølger som forhåpentligvis kommer i løpet av de neste ti årene kan det være at Skyrim blir erstattet med det neste Elder Scrolls på min Gamestruck-liste, men for øyeblikket er dette en av mine store kjærligheter. På dette tidspunktet burde jeg ha klart å utforske hver eneste krik og krok av Skyrim, men for hver gjennomspilling finner jeg stort sett noe nytt, og dette er nok den store grunnen til at jeg fortsatt spiller det, nesten syv år etter at det kom ut.
Ingenting slår følelsen jeg får når de velkjente tonene i Dovahkiin starter på hovedmenyen. Nok en dag, nok et eventyr. Jeg spenner på meg våpnene og stuper inn i galskapen. Ti timer senere har jeg samlet opp omtrent 54856 kurver, 27541 epler, 65234 møkkasverd og 8521456 like eksemplarer av boka Brief History of the Empire, vol. 2. På dette tidspunktet er jeg bare på level 5 fordi det tar tid å samle så mye unyttig skrot, men jeg lærer aldri. Lenge leve galskapen!

Skyrim er mitt perfekte feriested. Samlemanien kan ta overhånd uten at jeg får stua fylt av skrot, og jeg kan sitte i sofaen med en pose trofast ostepop ved min side. Ikke er det varmt der heller, noe jeg virkelig er glad for. Hadde det ikke vært for alle dragene, monstrene og de usympatiske menneskene der kunne jeg gjerne tatt en tur. Men i dette livet får det holde med sofaen. Det første jeg gjør når denne teksten er skrevet ferdig er antageligvis å sette på Skyrim, starte på nytt og samle noen bøker. Blir ikke bedre enn det!

Helt til slutt

For meg var dette en litt spesiell tekst å skrive. Det er nemlig min siste tekst for Gamereactor. I over fire år har jeg skrevet for verdens beste spillmagasin, men alle gode ting må ta slutt. Tiden strekker dessverre ikke til lenger, så jeg kaster heller inn håndkleet fremfor å kjempe i oppoverbakke. Jeg har storkost meg hele veien, og håper tekstene mine har vært fornøyelige. Det har vært en fryd for meg å gjøre dette! Jeg vil takke de andre i Gamereactor og alle dere lesere for tiden vi har tilbrakt sammen. Ikke kommer jeg til å forsvinne helt heller, så vent med tårene! Jeg vil fortsatt være igjen som en aktiv bruker på nettsiden. Vi sees der. Takk for meg!



Loading next content