Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
artikler

#GameStruck4: Martin

I denne artikkelserien tar vi for oss de fire spillene som har formet oss som mennesker og spillentusiaster. Martin er klar med Del 12.

Abonner på vårt nyhetsbrev her! - Få info om julekalenderen

* Påkrevd felt
HQ

GameStruck4 handler i hovedsak om spill som har formet oss som gamere, eller som ellers har gjort et sterkt inntrykk på oss. Sist gang fortalte Peter om sine fire spill, og nå er Martin klar for å dele fire spill som har formet ham gjennom årenes løp.

#GameStruck4: Martin

Halo 3

Jeg har aldri vært så forventningsfull til et spill som jeg var med Halo 3. Det fantes ikke en forhåndskikk jeg ikke hadde lest, en Bungie-podcast jeg ikke hadde hørt, og i hvert fall ikke et eneste lekket, kornete mobilkamerabilde fra et magasin jeg ikke hadde sett. I en periode var Halo 3 hele livet mitt. Min eksistens dreide seg rundt det, og alle andre instinkter ble satt til siden.

Derfor ble jeg lettet når Halo 3 innfridde forventningene. Jeg ble, mot min vilje, dratt med på hytta i lanseringsuka, men gjorde ikke annet den uken på fjellet enn å kødde i baneredigeringsmodusen «Forge», og å spille gjennom spillet på høyeste vanskelighetsgrad. Når jeg kom hjem, ble Halo 3 spillet jeg spilte omtrent helt frem til Halo: Reach kom ut. Det var gjennom dette spillet jeg ble introdusert for e-sport og et større LAN-miljø for første gang, og jeg ble kjent med mange andre som spilte. Noen ble jeg også ble venner med i virkeligheten.

Halo 3, altså. For et spill. For et mesterverk.

#GameStruck4: Martin

The Last of Us

Jeg var ikke forberedt på dette. At tårekanalen skulle begynne å presse på i løpet av fem minutter. At jeg skulle bli så sterkt knyttet til figurene. At veien mellom trygghet og klaustrofobi skulle være så kort. At jeg satt med gåsehud så å si fra start til slutt.

The Last of Us tok meg enkelt og greit på senga. Jeg visste at Naughty Dog leverte solide spill, men at de hadde dette kruttet i geværet hadde jeg ingen anelse om. For meg ble The Last of Us det ultimate beviset på at spill kan fungere godt som et medium for å fortelle en historie. Ikke bare var det en nydelig balanse mellom filmsekvenser og spilling, men manuset og filmgrepene som ble brukt var av ypperste kvalitet. Figurene utviklet seg hele veien, og historien var solid.

«Ja, takk» sier jeg til The Last of Us Part II. Og er det i nærheten av så godt som eneren, så betaler jeg gledelig de 4000 kronene for en PS4 Pro for å få spilt det.

#GameStruck4: Martin

League of Legends

Hvorfor spiller jeg League of Legends? Jeg aldri forstått meg på hvorfor jeg fortsetter å spille dette. Det er vanskelig å finne tid til det fordi kampene er så lange. Det er en høy frustrasjonsfaktor fordi omtrent alle behandler hverandre som dritt. Og jeg er 27 år, så jeg er en pensjonert gamer som aldri kan bli god i dette. Min gullalder er over. Likevel blir jeg, etter lengre pauser, dratt tilbake til dette spillet igjen. Hvorfor?

Jeg har ikke noe svar. Jeg har tenkt lenge, men det eneste jeg kan si er at det, tross alt dette, er gøy. Det er ikke noen god forklaring, jeg vet. Men alt trenger ikke ha en grunn heller. Noen ganger må man bare følge følelsene sine, og la de primitive instinktene slippe til. I League of Legends gjør de nettopp det.

Jeg kan jo si noe som er bra med League of Legends, og det er et av de første, suksessfulle spillene som hele tiden blir oppdatert snarere enn å få oppfølgere. Riot Games satte en standard for dette som mange andre spill burde følge. Ha jevnlige oppdateringer, fremfor å gi ut meningsløse oppfølgere. Gjør innholdet gratis, og finn heller andre måter å tjene penger på enn å gjøre spillet til et betalingssystem for å vinne. Spesielt sportspillene har mye å lære av dette.

#GameStruck4: Martin

Pokémon Gold

På min gule Game Boy Color trengte jeg bare ett spill. Jeg hadde en save, hvor den feilstavede Figuren min «Ahs» hadde klokket inn 600 timer. Jeg sluttet å spille da jeg, etter å ha byttet Pokémons med alle barna på skolen, kun manglet Hitmontop, som jeg ikke klarte å parre ut av Ditto om så livet mitt hadde stått på spill. Dette var altså på en tid hvor Internett ikke var særlig utbredt, og hvordan man fikk Pokémons gikk rundt som rykter i skolegården.

Noe av det mest frustrerende jeg har vært gjennom i livet, var å fange bikkjene i spillet. Du vet, de som flyttet seg hver gang du gikk inn i et nytt område. Og noe av det dummeste jeg har gjort i livet, var å bruke Master ballen min på å fange en forbanna Wobbuffet fordi jeg synes den så kul ut. Jeg var visst ikke særlig smart som 8-åring.

Dette spillet var kompanjongen min til fjells, på biltur, i Syden, og egentlig overalt. Nå merker jeg at jeg savner en lignende spillopplevelse jeg kan ta med meg rundt omkring.



Loading next content