Norsk
Gamereactor
artikler

#GameStruck4: Ayub

I denne artikkelserien tar vi for oss de fire spillene som har formet oss som mennesker og spillentusiaster. Ayub er nå klar med sine fire.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

GameStruck4 handler i hovedsak om spill som har formet oss som gamere, eller som ellers har gjort et sterkt inntrykk på oss. Forrige skribent ut var Silje, og nå er det Ayub sin tur. Hvilke spill har han valgt seg ut?

#GameStruck4: Ayub

Final Fantasy IX

Før jeg fikk muligheten til å prøve Final Fantasy IX måtte jeg fullføre en slags glosetest fra storebror, fordi han mente jeg egentlig var for ung til å spille dette, og at han helst ville unngå å høre meg konstant spørre om hvor veien videre var. Jeg tror jeg var mellom 7-8 år gammel på den tiden, og forstod ikke alle ord og uttrykk som ble brukt i spillet, men konteksten var noenlunde klar.

Final Fantasy IX er det eneste spillet som har påvirket meg i såpass stor grad at jeg fremdeles bærer rundt på det. Spesielt var det Burmecia som satte sine merker langt inn i hjerterota med å ha en alvorlig musikk i bakgrunnen. Musikken fikk jeg ummidelbart assosiere med kirkemusikk. Ikke nok med det, så var omgivelsene i byen, regnet og døende folk som lå strødd omkring nok til å gjøre hele opplevelsen ganske tøff. Dette satte ekstra stort preg på meg ettersom Saddam Hussein fremdeles satt i regimet i Irak på den tiden. Det var konstant snakk om han i familien om de forferdelige handlingene han utførte mot folk. Settingen i Burmecia fikk meg til å tenke på handlingene til Saddam Hussein, noe som gjorde det hele ganske trist og deprimerende. Det eneste jeg tenkte på var "hvorfor lever vi ikke i fred?". Et filosofisk spørsmål som jeg fremdeles tenker på den dag i dag.

Dette er en annonse:

Man skulle nesten tro at Final Fantasy IX kun førte til sorg og depresjon. Tvert imot så handlet Final Fantasy IX om mer enn kun det, for det er jammen meg ganske mange uforglemmelige deler av spillet som jeg fremdeles elsker. En av dem er Tetra Master-minispillet som gikk ut på å overvinne flere kort enn motstanderen. Blant kortene du overvant under kortspillet kunne du velge ett av disse som belønning. Et annet kul minispill var Chocobo Hot and Cold som gikk ut på at chocobo skulle finne flest mulig gjenstander under bakken i løpet av en bestemt tid.

Takket være Final Fantasy IX var jeg gjennomsnittlig bedre i engelsk enn de andre elevene i klassen min på barne- og ungdomsskolen. Ved å lese opp dialogene i spillet for meg selv, og ikke minst navnene på de forskjellige gjenstandene fikk meg til å øke ordforrådet mitt. Husker fremdeles den gangen da engelsklæreren min kom bort til meg etter endt klassetime, og spurte meg «Ayub, hvor har du lært så mye engelsk fra?» der jeg svarte med «ved å spille på PlayStation». Vet ikke om læreren forventet et slikt svar ettersom jeg ikke hørte noe mer etter det...

Siden Final Fantasy IX har hatt så stor betydning for meg siden barndommen har jeg hatt en fast tradisjon i løpet av de siste 15 årene. Tradisjonen går ut på å starte spillet på nytt i begynnelsen av hver sommerferie, og prøve å spille i gjennom det, før ferien er over. Noe som jeg aldri har klart... Det morsomme er at lillebroren min klarte å spille gjennom Final Fantasy IX i løpet av 2-3 uker, men han er ikke like glad i å utforske og undersøke alt som meg da... I grunn tenker jeg det er like greit å ikke spille ferdig spillet med tanke på hvor trist jeg synes flere av hendelsene i Final Fantasy IX var. Spesielt det som skjedde med Burmecia, Black Mage Village, og ikke minst det Kuja gjorde mot Cleyra. Ettersom jeg ble såpass sterkt påvirket av disse hendelsene kan jeg ikke se for meg hva som vil skje senere utover spillet.

Dette er en annonse:
#GameStruck4: Ayub

Deus Ex: Human Revolution

Hadde det ikke vært for at storebror foreslo at jeg skulle prøve Deus Ex: Human Revolution tror jeg aldri at jeg hadde orket å gi det en sjanse den dag i dag. Husker enda da jeg så gameplayvideoer på Youtube der Adam Jensen snek seg frem i et oppdrag. Det så i grunn ganske kjedelig ut, for det eneste som skjedde var at Jensen skjøt et par fiender med rifle, for så å gå videre mot målet.. Ikke nok med det, så virket det hele ganske stille fordi det eneste man gjorde var å hacke maskiner, kameraer, og diverse roboter. Heldigvis viste det seg at spillet faktisk handlet om noe helt annet enn jeg innbilte meg.

Storebroren min advarte meg om at det var ekstremt mye dialog i spillet før jeg startet. Generelt liker jeg dialog i spill fordi det gir spilleren rom til å reflektere over og se hvordan andre figurer uttrykker seg, men jeg har også ganske dårlige erfaringer med bruk av dialog i andre spill. Mass Effect 2 inneholdt for eksempel såpass mye dialog at jeg sluttet å spille det etter de første to timene. Jeg husker da jeg fortalte et par spillere om hvor grusomt kjedelig Mass Effect 2 var, noe som da resulterte i at jeg fikk mye pepper... Altså hvem pokker er det som ikke blir lei av å se Commander Shepard prate med hvert eneste fordømte menneske han får øye på underveis? Ikke for å glemme å nevne de gangene jeg sovnet under spillingen.

Jeg følte Deus Ex: Human Revolution var ekstraordinært. Et spill som føltes spennende og
samfunnsrelatert i forhold til bioteknologiens ståsted i samfunnet. Det er greit å nevne at jeg gikk mitt første år på videregående skole, et skoleår der man som oftest tenker på videreutdannelse og slikt. Det gikk raskt opp for meg at bioteknologi er et ganske kult og interessant tema i samfunnet. Jeg ble såpass sterkt påvirket av spillet at jeg reflekterte konstant over hvordan samfunnet ville vært om vi alle var utkledd som Adam Jensen. Jeg tegnet flere skisser, leste fagbøker, leste meg opp om ulike naturlige produkters virkninger på kroppen, og masse annet. Med andre ord var jeg forelsket i bioteknologien.

Fra å bare godta alt som hendte i livet lærte spillet meg til å bli mer kritisk til det jeg fikk høre og vite om. Jeg kunne ikke leve videre med å bare være en nikkedukke som konstant sa "ja" til det jeg ble fortalt, men at jeg heller måtte undersøke det selv på egenhånd. Det var ikke før mot slutten av spillet jeg innså hvor hardt og tøft det virkelige livet egentlig er, i tillegg til å bli enda mer nysgjerrig på de alvorlige og dype spørsmålene i livet. Spesielt var det boss-kampene jeg syntes var ganske kjipe, for jeg følte de egentlig ikke hadde anelse om at handlingene deres var onde. Nesten på lik linje som alkoholikere og rusmisbrukere ved at de ikke er klare over at handlingene deres påfører mer skade på seg selv, før det kanskje er for sent.

Takket være personligheten til Adam Jensen har jeg klart å trene opp følelsene mine. Tidligere ble jeg lei meg av folk som konstant slengte dritt mot meg, gav meg skylden for noe jeg ikke hadde gjort, eller til og med gav meg unødvendig kritikk for noe som ikke en gang stemte. Nå er jeg blitt enda flinkere til å takle de aller fleste situasjonene ved å som oftest late som ingenting eller å overse det hele. Det er fremdeles tøft av og til, fordi det er ikke alltid like lett å overse noe som man blir sterkt følelsesmessig påvirket av. Jeg gjør heller som Adam Jensen pleide å si - I never asked for this...

#GameStruck4: Ayub

Silent Hill 3

Jeg hadde ingen anelse om hva skrekk-sjangeren innebar utenom det som læreren min fortalte meg om at skrekk er noe man blir redd for. Læreren min pleide å benytte seg av Halloween-perioden til å fortelle ulike spøkelseshistorier om Dracula, og Frankenstein. Første gangen jeg fikk øye på Silent Hill 3 forstod jeg at dette var skrekk på et enda grovere nivå. Før jeg velger å forteller mer om Silent Hill 3 vil jeg starte med at Silent Hill 4: The Room var det første Silent Hill-spillet jeg fikk øye på siden brødrene mine pleide å spille konstant.

Jeg glemmer aldri synet av de udødelige vesenene i Silent Hill 4: The Room. Plutselig ville de komme mot deg fra ingen steder, og for å ikke glemme de stygge tohodede babymonstrene som var på størrelse av en gorilla. Hele atmosfæren, monstrene, og alt var bare ekkelt og merkelig. Jeg må innrømme at jeg ble så skremt at jeg skalv og slet med å sove gjennom flere netter. Pusteproblemer hadde jeg også da jeg prøvde å sove, og ristingen i kroppen kan ikke beskrives hvor sinnsykt det var. Husker jeg riktig nå så gikk jeg i 3. eller 4.klasse da jeg for første gang ble introdusert til Silent Hill-serien, så det sier jo litt om hvorfor jeg ble så vettskremt av det hele.

Selv om Silent Hill 4: The Room fikk meg til å nesten pisse på meg, er det i grunn Silent Hill 3 som har påvirket skrekk-livet mitt mest. Historien, atmosfæren, skrekken og ikke minst figurene i spillet var så interessante at minnene fremdeles er klistret på hjernen min. Jeg husker at jeg pleide å se på storebror spille det fra A til B, og at han var spesielt opptatt av de forskjellige avslutningene man kunne få i spillet fordi det ville gi ham sjeldne våpener som ikke minst var de kraftigste våpnene man kunne få tak i.

Noen år senere fikk jeg prøve meg på Silent Hill 3, og jeg må si det var en helt annen følelse fra å kun se på til å få spille det selv. Det var både spesielt og rart, for selv skjønte jeg ikke hvorfor i all verden jeg ville prøve meg på spillet da jeg visste hvor redd jeg egentlig var. Allerede fra begynnelsen av merket jeg at hjertet banket utrolig raskt, svetten som kom på grunn av alt stresset og redsel for de store skumle monstrene. Allikevel valgte jeg å fortsette enn å avslutte det hele. Nysgjerrigheten min satte livet mitt på prøve, en prøve som har blitt et minneverdig del av livet mitt. Det mest groteske minnet jeg sitter med er tivoliområdet der jeg fikk møte den onde kopien av hovedfiguren i spillet. Ikke nok med det, så måtte jeg gjennom en intens bosskamp mot henne, og med den forferdelige musikken og karusellhestene i bakgrunnen gjorde hele settingen mye verre. Det var så ille at jeg nesten kastet opp. Den delen var så grotesk og ille at det rett og slett er ubeskrivelig hvor sterkt det var.

#GameStruck4: Ayub

Pokémon Platinum

På barneskolen var Pokémon det mest populære temaet å snakke om. Jentene var ikke særlig begeistret for det, men da de så alle gutta konstant snakke om Pokémon, leke med pokémonkort og ikke minst ha det gøy med spillene i det skjulte oppe i trærne, eller bak skolegården. På grunn av det hadde de ikke et annet valg enn å bli med inn i trenden. Selv har jeg vært en skikkelig Pokémon-fan der jeg så på alle de første episodene, filmene, og hadde skolesaker som pennal og matboks med Pokémon-bilder på. Glemmer aldri den tiden da jeg kunne ramse opp navnene til de 151 første Pokémon i Pokédex, men slet med å lære meg gangetabellen opp til 10-gangen på skolen...

Pokémon Red var det første Pokémon-spillet jeg prøvde meg på, og husker godt de lange stundene jeg tilbrakte på Safari Zone for å finne Chansey og Taurus. Eller de minneverdige stundene i Lavender Town og jakten på Missingno i Cinnabar Island. Selv om jeg har ganske mange kule minner fra Pokémon Red, føler jeg det i grunn er tiden jeg tilbrakte med Pokémon Platinum som gav størst endringer i sosiallivet mitt.

Pokémon Platinum var såpass populært at alle gutta (og et fåtalls antall jenter) i nabolaget hadde det på DS Lite. Vi var vel opptil 10 personer som pleide å spille det sammen hver eneste dag i sommerferien, og jeg husker fremdeles at vi pleide å ringe hverandre på forkant for å avtale hvem som skulle ta med DS-laderen og hvordan vi skulle ordne opp i deling av den. Til og med under bursdagen til han ene (tidligere) barndomsvennen min overnattet vi i telt ute, og spilte Pokémon Platinum utover kvelden. De minneverdige stundene der vi hadde Link-Battle, og ikke minst den tiden der jeg hadde det innmari gøy med ActionReplay. Jeg overdrev så innmari mye med kodene med å ha hver eneste Pokémon i shiny-utgave, i tillegg til å ha de beste ferdighetene til hver Pokémon. Bruk av juksekoder tok helt av blant oss i gjengen, men jeg var nok den verste med å blant annet modifisere Pokémon-teamet mitt til å kunne lære seg angrep som egentlig ikke var lov eller mulig på naturlig måte. Husker jeg hadde en Entei i Lvl.100 med Hydro Pump, Solarbeam, Earthquake og Thunder, og vennene mine jeg kjempet mot klikka fullstendig over at jeg konstant jukset (haha!). For å si det slik så tok det ikke lang tid før vi lagde en regel om at jeg ikke fikk lov til å bruke jukse-Pokémon. Det kom i grunn flere løpende regler, men jeg husker ikke dem alle... Reglene var i grunn ment mot meg, men det vist seg at det var et par andre svikere i gjengen som også brukte ActionReplay.

Hvilke spill har hatt størst betydning i livet ditt?

#GameStruck4: Ayub


Loading next content