From Russia with Love (James Bond)

Ja, man har faktisk gått tilbake til røttene til den gang da Sean Connery spilte Agent 007 i filmen "From Russia With Love". Det var Bond-seriens andre film der man også introduserte James’ mest seiglivede nemesis, Blofeld, lederen av S.P.E.C.T.R.E. Men fungerer det å lage et spill basert på en så gammel historie?

For dere som ikke har fått med dere filmversjonen av "From Russia With Love", så handler den om en dekrypteringsmaskin kjent som "Lektor". Agent 007 må få tak i Lektor’en før den onde organisasjonen S.P.E.C.T.R.E. og dens slue agenter som Red Grant og Rosa Klebb får fatt i den. For å klare det, må han samarbeide med en russisk landsforæder som tilfeldigvis er en pen, ung og forelsket kvinne. Det viser seg etterhvert at ting ikke alltid er slik som de ser ut til, som det aldri er i agent-filmer. Spillet velger likevel å starte med en liten bi-historie som innvolverer en kiddnapping av datteren til statsministeren. Den har ikke røtter i filmen, men passer likevel godt inn i spillet.

Electronic Arts (EA) vil nok at man skal se på dette spillet som en slags "Directors Cut" av original filmen, selv om det er gjort noen relativt store endringer i storyen for å få det mer spillbart. Det er jo tross alt et spill - og ikke en film - vi spiller. Historien fungerer forsåvidt godt alene siden den er mer eller mindre hentet fra filmen. Likevel skader det ikke om man tar en titt på den originale Bond-filmen før man setter igang.

Man velger oppdrag fra en meny hvor de blir tilgjengelige etterhvert som man skrider frem i plottet. Oppdragene har rot i filmen og er stort sett helt kurante, men jeg kjenner at jeg blir litt varm i topplokket når jeg får oppdrag av typen "Eksterminer 30 fiendtlige kjøretøyer innen tidsfristen". Sånne oppdrag har en eneste hensikt - drøye tiden. Slike oppdrag hører på ingen måte hjemme i et Bond-spill, noe EA antageligvis er klar over selv.

James Bond: From Russia With Love er et tredje persons skytespill, noe som betyr at vi flakser bak "Bond, James Bond". Man trenger god kontroll på kameraet for at dette skal bli en slager, og kontroll har vi til en viss grad fått. EA har løst dette ved at man kan selv velge om den horisontale og/eller den vertikale kamerabevegelsen skal inverteres - noe som fører til at kameraet beveger seg opp når du skyver stikken ned, til høyre når stikken er til venstre og så videre. Det høres kanskje greit ut, men for meg fungerer dette dårlig. Horisontale kamerabevegelser må jeg invertere for å unngå at jeg virrer rundt som en blind høne hver gang jeg kommer til et hjørne. Men så fort jeg skal skyte med bazookaen eller snikskyterrifla, må jeg skru av inverteringen igjen, for å så skru den på igjen om jeg skal ut å gå en liten tur. Det får meg til å lure litt hva EA har gjort siden jeg aldri har hatt dette problemet på andre konsoll-skytespill.

Skytingen foregår for det meste ved hjelp av den koslige auto-aimen som fort kan bestemme seg for at den farlige kortleseren på veggen utgjør en større trussel enn den skyteglade russeren med flykanon som står ved siden av. Det skjer ikke så ofte, men herregud hvor plagsomt det er når det først skjer. Man kan, dersom man føler for det, bruke Bond-fokus som da sørger for at man kan ta ned motstanderen med èn eller i det minste en mindre mengde kuler. Man får den samme problematikken her som med snikskyterrifla - noe som resulterer i at man stort sett driter i å knerte skurkene med presisjon, man dreper dem med tungmetallforgiftning.

Selv om "Bond, James Bond" har en tendens til være av den litt fremadstormende typen, har man muligheten til å søke dekning bak kasser og vegghjørner. Man kan til og med skyte mot fienden mens man er halveis dekket av veggen, noe som sparer deg slitajse på den skuddsikre vesten. Dette er rett og slett klokkekjekt.

Mellomsekvensene i spillet blir presentert i spillgrafikk og ser egentlig veldig bra ut. Man blir nesten overrasket over mengden med detaljer de har klart å putte inn i scenene. Og man legger virkelig merke til at spillutviklerne heller vil lage ferdige scener der alt er forhåndsbestemt, enn scener der spilleren kan være kreativ og uforutsigbar. Når 007 ikke klarer å bevege den feite Bond-rompa sin gjennom en meterstor glipe mellom et gjerde og en vegg ser man frihetsproblematikken enda tydligere. Følelsen av at man ikke får lov til å fravike fra den fastsatte ruta som allerede er plottet ut for deg er ganske dominerende. Litt mer valgfrihet hadde nok ikke skadet.

I tillegg er alle stedene man skal bruke Bond-gadgets markert med en lysende prikk, så det du må sørge for er å trykke på en knapp. Når skal du bruke rappelleringsklokken? Vel, det trenger du ikke tenke på, fordi Bond bruker denne når det passer seg. Når skal du bruke Q-mini-helikopteret? Heldigvis slipper du å tenke på det, for i tillegg til at luftventilene ivrig blinker mot deg, kan det til og med være at "Bond, James Bond" er så vennlig og påpeker at helikopteret skal benyttes i tillegg til å vise deg hvor turen skal ende og hvor du skal kjøre underveis. Det hadde jo vært teit å overlate noe til tilfeldighetene (les: spilleren) fordi det kan bli uforutsigbart og det liker vi jo ikke. Om du liker spill som ikke forventer at du skal bruke hjernen i noen særlig grad, men bare reagerer på det som skjer på skjermen, så passer dette ypperlig.

Detaljgraden i den delen av spillet som spilleren selv spiller er desverre innemellom så lav at den blir et irritasjonsmoment. Når prosjektorene og lyskasterne man møter i spillet er så kraftige at man ikke klarer å lage skygge - ikke engang når man dytter den store Bond-rompa man har blitt tildelt helt inni lyskilden - så blir det bare dumt. Og at man tillater logiske brister som at man kan finne en skuddsikker vest i en bokhylle fyllt til randen med bøker og ammunisjon i arkiveringsskuffene gjør at spillopplevelsen ikke alltid er på topp. På toppen av det hele har jeg flere ganger opplevd at vinduer jeg knuste i mitt forrige liv fortsatt er knust, noe som blir litt som å finne sitt eget lik liggende på bakken.

Andre småting som irriterer er at den skuddsikre vesten tar skade når "Bond, James Bond" går inn i et gassfyllt rom. Først når den skuddsikre vesten er "død", begynner livet til 007 å synke. Jeg har lite erfaring med gasslekasjer og skuddsikre vester, men jeg tror ikke en vest ville hjulpet meg særlig mye mot giftig gass. Men for alt jeg vet kan det være en spesialutviklet gass som kun tærer på "Bond, James Bond", for det virker som om gislene - som stadigvekk vaser rundt i røyken - ikke tar særlig skade av det.

Lydsiden er jeg stort sett fornøyd med. Bak lyden av gjallende pistolskudd og desperate rop, så kan man skimte litt stemningsfull Bond-musikk som humrer i bakgrunnen. I tillegg er det kjente personer som står for stemmeskuespillet, de aller fleste fra original-titlen: Sir Sean Connery som Bond, Bernard Lee som M, Robert Shaw som skurken Red Grant, Lotte Lenya som Rosa Klebb og Natasha Beddingfield som Elisabeth Stark. Skuespillet passer glimrende, og man får gjentatte ganger gjennsyn med den klassiske og kjappe Bond-humoren. Denne delen av spillet virker veldig gjennomført.

Man blir også satt bak rattet på dette Bond-spillet, selv om ikke det er en enorm fornøyelse. Bilen er utstyrt både med maskingevær og raketter, men det gjør ikke byen (som forøvrig ikke er særlig stor) gøyere å kjøre i. Kameraet er statisk bak bilen og man kan ikke se hva som skjer bak kjøretøyet, noe som ofte er litt plagsomt. Det er noen små logiske brister i denne delen av spillet også. Blant bilens ekstrautstyr finner man dekkpunkterere slik at man kan punktere motstanderens bil om den kjører ved siden av deg. Men at det å punktere er likestilt med at bilen ved siden av eksploderer og tar en saltormortale før den lander brennende på taket, er vel kanskje å ta litt hardt i? Men hey, det er jo James Bond. Og for å få reparasjonsgarasjen til å registrere min ankomst ble jeg nødt til å pløye kjøretøyet inn i veggen på innsiden av den.

Til tross for alt det negative som har kommet frem, så er det likevel positive elementer å trekke frem. Grafikken er uten større feil og er lys og fargerik. Brettdesignet stemmer ofte ganske bra med omgivelser man kan finne igjen i filmen, noe som sikkert mange Bond-entusiaster setter pris på. Ved å skaffe informasjonspoeng kan man oppgradere våpnene sine, slik at de blir raskere, tar mer ammo og andre koslige småting. Og er man riktig flink kan man åpne et par ekstra brett og annet småtteri. Og når man klarer å se forbi de av og til litt mange irritasjonsmomentene, så kan dette faktisk være et relativt underholdene spill, selv for de som ikke er Bond-fanatikere.

Er James Bond: From Russia With Love det beste Agent 007-spillet? Eh... nei. Men det er langt ifra en katastrofe. Det burde kanskje vært inne til finpuss litt lengre, slik at man kunne fått bort de mest irriterene feilene (som justering av kamerakontrollen) og fikset på de logiske bristene som det finnes så alt for mange av i spillet. Det hadde kanskje til og med vært kult med en litt mer utviklet multiplayer-del, selv om dette kanskje ikke er det området som betyr mest for et Bond-spill. For deg som klarer å overse slike små "bagateller", så er det ingen tvil, løp å kjøp. For deg som er litt mer kresen, tenk deg om noen ganger før du bruker femhundre hardt tjente grunker på dette spillet. Til syvende og sist er det bare enda et actionfyllt 3. persons skytespill med et ganske så stilig designet cover.