Flott anmeldelse. Jeg synes selv mange øyeblikk i spillet var veldig koselig, som for eksempel det du sier i anmeldelsen om Spoiler:olabilturen. Skaperne har vært flinke til å skape følelser og inntrykk. Men spilte du det på engelsk? Jeg kjøpte det ikke før jeg hadde forsikret meg om at jeg kunne ha det på japansk. Jeg hadde ikke klart å spille lenge med konstant bruk av begreper som "Your Meowjesty", "Jeepers, mister!", den tusen ganger gjentatte "en't it?" fra Mr. Drippy og lignende.

Jeg ser du nevner at du føler spillet har litt mangler. Men er ikke det muligens kun fordi det er ment for barn, da? I forhold til målgruppen, har kanskje spillet akkurat passe dybde og gameplay? Forresten, er det ikke litt kraftig spoil å fortelle det med moren med en gang? Jeg ble i hvert fall ganske overrasket av den scnenen. Eller kanskje den scenen allerede beskrives på omslaget eller noe?

Men hvordan reagerer du når Mr. Drippy forklarer om for eksempel hvordan denne sjelforbindelsen fungerer, ved at han sier samme ting så mye som... aaaltfor mange ganger, og spillet på den måten viser deg at det forventer at du er et barn som spiller? Jeg følte meg i hvert fall som om jeg var en voksen som genuint prøvde å nyte det å hoppe paradis, for å sette det litt på spissen.

Synes også at musikken var bra, men falt meg ikke personlig i smak. Forresten, det jeg likte med FFX sitt kampsystem var at det var så lett å gomle chips mens man spilte, hehe. Andre JRPGer har på en måte vært litt for tamme til å gjøre meg helt oppslukt, men akkurat litt for krevende til å spille med én hånd.

Uten å spore sånn av at vi må til ny tråd igjen kan jeg nevne at jeg kanskje burde spille litt videre før jeg bestemmer meg helt, ettersom det er så langt og historien ikke kommer skikkelig i gang før et stykke inn, som du nevner. Men det frister egentlig å spille Tales of Xillia først, når det gjelder JRPGer.

IranianNosebone:

Stemningen i Ni no Kuni er upåklagelig. Ding Dong Dell er den koseligste byen jeg har vært i et spill. Hovedpersonene var ikke så interessante som jeg skulle ha ønsket, men de drar lasset, det er sidekarakterene som er interessante, bisarre og fantastiske. Historiemessig er spillet alltid veldig enkelt, men det er opplevelsen av eventyret og de skjulte hemmelighetene som gjør at jeg setter det ganske høyt. Jeg vil kanskje skamløst nok sammenligne det med Ringenes Herre. Det er bare en lang gåtur, men det er litt av en tur.

Spillet er for øvrig ikke rettet mot barn, det samme gjelder Disney-filmer. De er ment for alle. For meg høres det mer ut som at du har vokst fra denne typen underholdning, hvertfall historiemessig (friendship is good and shit), men fremdeles liker animasjon. Du burde sjekke ut det animasjonsstudioet Madhouse har lagd, hvis du er interessert i modne fortellinger fortalt gjennom animasjon.

Men spilte du det på engelsk? Jeg kjøpte det ikke før jeg hadde forsikret meg om at jeg kunne ha det på japansk. Jeg hadde ikke klart å spille lenge med konstant bruk av begreper som "Your Meowjesty", "Jeepers, mister!", den tusen ganger gjentatte "en't it?" fra Mr. Drippy og lignende.

Jepp og har gjort det helt siden jeg begynte å spille, så har ikke noe spesielt problem med det heller.

Jeg ser du nevner at du føler spillet har litt mangler. Men er ikke det muligens kun fordi det er ment for barn, da? I forhold til målgruppen, har kanskje spillet akkurat passe dybde og gameplay?

Tror ikke nødvendigvis det er det som er grunnen. Har spilt flere JRPG med liknende "mangler". Sammenlignet med de beste, så har faktisk de fleste en del mangler

Forresten, er det ikke litt kraftig spoil å fortelle det med moren med en gang? Jeg ble i hvert fall ganske overrasket av den scnenen. Eller kanskje den scenen allerede beskrives på omslaget eller noe?

Jo, det var kanskje en liten bommert, men det avsløres forsåvidt ganske greit i en del anmeldelser jeg har lest også.

Men hvordan reagerer du når Mr. Drippy forklarer om for eksempel hvordan denne sjelforbindelsen fungerer, ved at han sier samme ting så mye som... aaaltfor mange ganger, og spillet på den måten viser deg at det forventer at du er et barn som spiller? Jeg følte meg i hvert fall som om jeg var en voksen som genuint prøvde å nyte det å hoppe paradis, for å sette det litt på spissen.

Dette er ikke det første spillet som slenger alt i trynet på deg og skal forklare alt i det vide og det brede. Så også der tror jeg den barneteorien kommer litt til kort.

Forresten, det jeg likte med FFX sitt kampsystem var at det var så lett å gomle chips mens man spilte, hehe. Andre JRPGer har på en måte vært litt for tamme til å gjøre meg helt oppslukt, men akkurat litt for krevende til å spille med én hånd.

Mange liker turbaserte kampsystemer fordi de kan ta det mer med ro og slipper å stresse så mye. Jeg personlig har aldri likt turbaserte kampsystemer i JRPG's, med unntak av Fire Emblem og Pokémon. FFX sitt kampsystem går jeg dritt lei etter er par timer. Jeg liker fleksibilitet og muligheten til å bestemme over karakteren din selv i større grad. Tales-serien og Xenoblade har et av de beste kampsystemene innenfor sjangeren etter min mening. Lightning Returns overrasket meg også positivt.

kan jeg nevne at jeg kanskje burde spille litt videre før jeg bestemmer meg helt, ettersom det er så langt og historien ikke kommer skikkelig i gang før et stykke inn, som du nevner. Men det frister egentlig å spille Tales of Xillia først, når det gjelder JRPGer.

Alle JRPG starter tregt og bygger seg opp etterhvert. De kan være krevende å komme seg gjennom, men et tips er å spille et slikt spill jevnlig uten å ta pauser over alt for lang tid. Da kan det bli vanskelig å starte opp igjen senere.

Ding Dong Dell er den koseligste byen jeg har vært i et spill.

Yes. I hvertfall med på listen

Stemningen i Ni no Kuni er upåklagelig

Kan godt forstå at du synes det. Spillet er generelt sett svært koselig. Jeg ser også sammenligningen din med Ringenes Herre, selv om jeg føler akkurat det gjelder for de fleste JRPGer. En lang, innholdsrik men repetitiv gåtur.

De er ment for alle

Jeg regner med at skaperne både forventet og satt pris på at spillet ble så populært også blant et voksent publikum, men er det ikke litt drøyt å si at det er ment for alle? Barn og familie er jo kjernepublikumet til for eksempel Disney-filmer, og hvordan har det seg? Det er jo fordi de generelle trekkene og dybdenivået i Disney-filmer overenstemmer bedre med barns sinn enn voksnes, generelt sett. Det betyr ikke at voksne ikke kan få genuin glede og føle seg underholdt av slik underholdning, men at det er ment for barn, først og fremst. Jeg vil påstå at de ble spesielt designet for å fange oppmerksomheten til barn, og det sier seg selv at der er det mye å tjene. Er ganske sikker på at Disney-filmskapere spesialiserer seg på kunnskap om akkurat hva som kan selge et produkt til et barn. Det innebærer nok en del kunnskap om barnepsykologi.

Hvis du bare ser for deg det faktum at en voksen oftere velger en film som er "ment" for sin aldergruppe eller personlighet, altså i de fleste tilfeller ikke en Disney-film, men det på barn sin side er motsatt, er det lett å komme fram til at grunnen er fordi det ene først og fremst er skapt for å fenge barns interesse, mens det andre først og fremst er skapt for å fenge voksne.

Takk for tipset om Madhouse, skal sjekke det ut. Hvordan kan jeg finne ting fra dem? Youtube? Det stemmer at jeg liker animasjon veldig godt. South Park er den soleklare favoritten, men pleide å like Family Guy veldig godt også. Samfunnssatirer, lure samfunnskommentarer, gjerne med svart humor presentert gjennom enkel barnselighet faller meg midt i blinken. Har ikke funnet noe annet ved anmie jeg liker spesielt godt enda, annet enn den kule animasjonsstilen på mye av det og de kjekke kulturforskjellene mellom Japan og her, når det gjelder normer for hva som er kult og teit, støtende og ikke-støtende, morsomt og slikt.

Takk for tipset om Madhouse, skal sjekke det ut. Hvordan kan jeg finne ting fra dem? Youtube?

Du finner en del på YouTube, men du må nå nok streame eller laste ned fra diverse steder for det meste. Madhouse er ikke like ille som andre når det gjelder å slå ned på copyright. Men et par ting som jeg vet ligger ute på YouTube, er Perfect Blue (film) og Monster (serie). Hva slags anime har du sett forresten? (Svar meg i manga/anime-tråden)

men er det ikke litt drøyt å si at det er ment for alle? Barn og familie er jo kjernepublikumet til for eksempel Disney-filmer, og hvordan har det seg?

Jeg synes ikke at det er drøyt å si at et spill med 12 års aldersgrense er ment for alle. Jeg mener fortsatt at Disney er mer ment for alle enn for barn, i det minste gamle Disney. For hvor mange mørke fortellinger er det egentlig ikke? Ringeren i Notre Dame og Taran & den sorte gryte sier seg selv. En dronning som vil hogge av huene til folk i Alice i Eventyrland er også åpenbart mentfor barn. En butler som vil drepe katter for forsikringspenger i Aristokattene er helt klart barnevennlig. Og så har man alle dødsfallene i forskjellige filmer, som vises eksplisitt eller implisitt.

Jeg skjønner hva du vil frem til, men jeg mener fortsatt Disney og for øvrig Ghibli, som har vært med på Ni no Kuni, sikter mot et bredere publikum enn bare barn, noe de gjør med vilje. Animasjon er det som tiltrekker seg barn, ikke innholdet. Det er en generalisering å si at all animasjon er barnevennlig, men takket være Disney og DreamWorks, har det blitt sånn.

Dette er ikke det første spillet som slenger alt i trynet på deg og skal forklare alt i det vide og det brede. Så også der tror jeg den barneteorien kommer litt til kort.

Du har et poeng der, men jeg tenker egentlig at hele JRPG sjangeren skal appelere til barn også, generelt sett. Ni No Kuni følte jeg bare var tilsiktet barn i usedvanlig høy grad.

Lightning Returns overrasket meg også positivt.

Skal få prøvd det når jeg har presset meg igjennom XIII-2. XIII sitt system var også litt gøy syntes jeg.

Alle JRPG starter tregt og bygger seg opp etterhvert. De kan være krevende å komme seg gjennom, men et tips er å spille et slikt spill jevnlig uten å ta pauser over alt for lang tid. Da kan det bli vanskelig å starte opp igjen senere.

Jeg har funnet ut at jeg ikke bør være for ambisiøs når det gjelder store RPG spill. Jeg klarer aldri å spille igjennom sammhengene uansett, utenom tilfellet med FFVII. Men siden jeg sjeldent bryr meg om historien i RPG spill, har jeg merket det ikke gjør så mye om jeg ikke husker sammenhengen i hva som skjer neste gang jeg spiller etter en stund har gått. Spesielt i JRPGer har de en tendens til å påminne deg om hva som skjer tusenvis av ganger gjennom historien uansett, så jeg vet alltid hva som skjer generelt sett, hehe. Så lenge de har en stemning som faller meg i smak, ender jeg alltid opp med å gå tilbake til dem til slutt.

Jeg synes ikke at det er drøyt å si at et spill med 12 års aldersgrense er ment for alle.

Jøsses... Jeg måtte sjekke det opp for å tro deg. Some mindfuck that was. Da begynte jeg å tenke over hvordan skaperne har tenkt når de vurderte hvilken stil de skulle bruke i replikker og karakterskriving. Kan det være det ikke er 12 i Japan, men ble vurdert 12 i vesten på grunn av visse sterke scener som japanere synes barn skal kunne tåle? Som bringer meg over til et poeng om Disney-filmer fra før i tiden.

For hvor mange mørke fortellinger er det egentlig ikke?

Før i tiden hadde vi ikke det bilde av barn at de var skjøre skapninger som ikke kunne eksponeres for noe negativt i verden. Barnefortellinger fra gamle dager innholdt lemlestelse og massevis av "ondskap". Gradvis har barnefortellinger utviklet seg til å bli generelt sett "mildere" og mer idylliske, ettersom vesten ble et mer og mer idyllisk samfunn. Fortellingene i Disney-filmene er ikke mørke, de er bare ikke så idylliske og pysete som de er i dag. Selvsagt har Disney-filmer alltid hatt en dybde som også voksne kan sette pris på, men de er HOVEDSAKLIG tilstiktet barn. Tankene deres om hvordan de skal lage tingene er basert på vurderinger av hvordan barns sinn fungerer.

Jeg skjønner hva du vil frem til, men jeg mener fortsatt Disney og for øvrig Ghibli, som har vært med på Ni no Kuni, sikter mot et bredere publikum enn bare barn, noe de gjør med vilje.

Som tidligere nevnt vet jeg at de antakeligvis regnte med å få med voksne også, men jeg blir forbauset hvis de forteller at de forventet stilen over spillet først og fremst skulle appelere til voksne.

Animasjon er det som tiltrekker seg barn, ikke innholdet.

Det er da ikke helt sant. Det stemmer nok at animasjon i seg selv er tiltrekkende for barn, men flere barn velger animasjon med innhold som de forstår, enn med innhold de ikke forstår.

Redigert: Skrivefeil

Du har et poeng der, men jeg tenker egentlig at hele JRPG sjangeren skal appelere til barn også, generelt sett. Ni No Kuni følte jeg bare var tilsiktet barn i usedvanlig høy grad.

På sett og vis så kan jeg si meg enig i det til en viss grad. Det finnes ikke fryktelig mange "mørke og dystre" JRPG's. Både Kingdom Hearts, Tales-serien og ikke minst Pokémon har en veldig "barnslig" fremstilling, mens Final Fantasy er en slags mellomting.

Allikevel har mange av disse spillene kompliserte historier og til tider omfattende gameplay som med fordel kan kreve at man er litt eldre. Med barn så regner jeg med du mener under 12 år.

Skal få prøvd det når jeg har presset meg igjennom XIII-2. XIII sitt system var også litt gøy syntes jeg.

XIII hinter litt til real-time action, men er jo også turbasert. Synes også det nesten kun gikk ut på å knuse X-knappen i samtlige kamper. XIII-2 var hakket bedre igjen, men Lightning Returns har innført alt i sanntid. Du kan riktignok ikke løpe hvor du vil, men du er hele tiden i bevegelse, kan skifte mellom ulike angrep, samtidig som du må blokke fiendens.

Kingdom Hearts

Disney gir helt klart den effekten. Langbein fjåser jo rundt og Donald bare dør. Men det er morro. Er jo også ikke helt "knus-angrepsknappen" for å vinne heller. Søstra mi spiller sånn men jeg prøver å unngå angrep samtidig som jeg blokkerer med god timing og slikt...

vesten på grunn av visse sterke scener som japanere synes barn skal kunne tåle?

En av hovedantagonistene er creepy as fuck.

Disney, ondskap, idyll, barn

Disney-filmene har et mørkt opphav, men de er gjort mildere for å selge. Dagens Disney-filmer er vel ikke akkurat helt idylliske heller. Princess and the Frog, Tangled og til og med Frozen har visse aspekter som egentlig er ganske mørke. Jeg kan gå med på at barn er hovedsalgspunktet, men at filmene fortsatt er ment for alle.

Som tidligere nevnt vet jeg at de antakeligvis regnte med å få med voksne også, men jeg blir forbauset hvis de forteller at de forventet stilen over spillet først og fremst skulle appelere til voksne.

Studio Ghibli er nærmest en nasjonalskatt i Japan, og det er ganske mange som har vokst opp med filmene deres. Så en viss idè om at spillet ville appellere til mer enn barn må de ha hatt.

Det er da ikke helt sant. Det stemmer nok at animasjon i seg selv er tiltrekkende for barn, men flere barn velger animasjon med innhold som de forstår, enn med innhold de ikke forstår.

Det var nok en overdrivelse fra min side. Mente at tegnefilm blir sett på noe som bare er for barn, mye takket være Disney.

og hvordan den lille skapningen som følger etter deg forklarer ting, ved å gjenta en svært enkel sak femti ganger.

Hentet fra spill du angrer på at du kjøpte. Helt seriøst er det ikke så veldig typisk for barnespill lenger. Det er like vanlig i voksenspill som Assassin's Creed og Skyrim.

Allikevel har mange av disse spillene kompliserte historier og til tider omfattende gameplay som med fordel kan kreve at man er litt eldre. Med barn så regner jeg med du mener under 12 år.

Ja, er enig i at man lettere kan begripe hva som foregår i spillene hvis man er litt eldre, men gameplayet er da i hvert fall veldig passelig for barn. Jeg husker når jeg spilte Pokémon, til tross for at det var på engelsk, taklet jeg det å bruke angrepene og items taktisk. De fleste skolebarn håndterer nok slike spill fint.

XIII-2 var hakket bedre igjen

Godt å høre, ettersom jeg har hørt at hele spillet i seg selv er en mare å presse seg igjennom. Det skal visst være et av de aller dårligste Final Fantasy-spillene.

Disney-filmene har et mørkt opphav, men de er gjort mildere for å selge. Dagens Disney-filmer er vel ikke akkurat helt idylliske heller. Princess and the Frog, Tangled og til og med Frozen har visse aspekter som egentlig er ganske mørke. Jeg kan gå med på at barn er hovedsalgspunktet, men at filmene fortsatt er ment for alle.

Joda, man må jo ha en eller annen form for motstander av heltene våre for at historien skal ha et snev av spenning i seg, og disse er ofte motsetninger av heltene våre, som er "gode", men jeg ville ikke kalt historiene "mørke" fordeom. På den måten blir jo hvilken som helst historie "mørk".

I tidligere Disney-filmer hvor historien gjerne utspilte seg i New York, har jeg i senere tid tenkt over hvor kult det er at skurken ofte var en kriminell, hensynsløs og ugift taper med dårlig helse og hygiene. Men så er slike mennesker en realitet. Litt av hensikten var kanskje at barn kunne lære at de eksisterer gjennom god underholdning.

Jeg kan gå med på at barn er hovedsalgspunktet, men at filmene fortsatt er ment for alle.

Vi får vel si oss enige her, da. Selv om jeg sliter med å forstå hva som legges i "ment for alle", når bestemte målgrupper må vektlegges i hver en produksjon av et produkt. Men jeg trenger ikke å misforstå med vilje. De er vel så og si ment for alle som kan like dem.

Studio Ghibli er nærmest en nasjonalskatt i Japan, og det er ganske mange som har vokst opp med filmene deres. Så en viss idè om at spillet ville appellere til mer enn barn må de ha hatt.

Jo, klart det hjelper på å ha den statusen.

Hentet fra spill du angrer på at du kjøpte.

Kanskje du misforsto? Jeg mente at Mr. Drippy gjentar den samme forklaringen femti ganger i ett og samme øyeblikk. Noe slik: "Oliver, det har seg slik at alle skapninger har en skikkelse i denne verden og en i den andre verden, ent it? Det betyr at hvis noe skjer med den ene, skjer det samme med den andre på grunn av sjelforbindelsen, ent it?. Forstod du, ent it? Hvis en blir skadet i en verden, blir man også skadet i den andre, ent it? Så hvis man finner katten i den andre verden, vil han også komme tilbake hjem i denne verden, ent it? Forstod du, Oliver, ent it? Jeg skjønner at det ikke er lett å begripe, ent it? Hvis en blir kidnappet i denne verden, kan man finne vedkommende i den andre verden, og dermed bringe ham tilbake her også, ent it? Osv. osv. osv. osv. osv., ent it?".

Helt seriøst er det ikke så veldig typisk for barnespill lenger. Det er like vanlig i voksenspill som Assassin's Creed og Skyrim.

Det stemmer ikke.

Jeg har så lyst å bare sette meg forran en 5-minutters snutt fra hvor som helst i spillet sammen med dere og peke ut og skrike "MENER DERE VIRKELIG AT DETTE IKKE ER TILSIKTET BARN???? HVORDAN KAN DERE MENE DET!?!?".

Redigert: skrivefeil.

Kanskje du misforsto?

Det kan godt være.

Det stemmer ikke.

Tja. Når jeg tenker på å bli holdt i hånden så er det ofte masing om at jeg må plukke opp rustningen til en død soldat for å gå videre (skyrim). Mens i Assassin's Creed så kan det være gjerne at du klatrer opp en vegg og får en markør på hver eneste meter om hvor du må klatre (assssin's creed 3). Nå kan det også være at jeg tenker mye mer over det siden jeg har spilt en god del Demon's Souls og Dark souls som er spill hvor utgiveren ikke viser dem hvor de skal. Dark Souls f.eks forteller deg retningen for hvor du skal i starten, men det er veldig gjemt og ikke enkelt å finne den riktige veien.. Men det er en annen diskusjon.

Uansett hva andre måtte mene. Enkelte barnespill kan være festlige. Ser ingen grunn til at man må begrense seg smaksmessig sett. Ikke at jeg påstår at du gjør det.

Kjøpte spillet sist torsdag, og liker det godt så langt! Har egentlig ikke spilt noe særlig RPG før, bortsett fra Pokémon og Mario & Luigi, men burde kanskje begynne?

Uansett liker jeg spillet godt så langt. Kampsystemet er greit selv om det ikke er turbasert (foretrekker som regel turbasert kamp i denne type spill, liker å ha litt til å tenke) og visuelt er det et veldig pent spill, noe som ikke er så overraskende når selveste Ghibli har jobbet med spillet, ser tydelig deres innflytelse. Familar-systemet minner litt om Pokémon, og det vil bli spennende å møte flere av disse og prøve ut flere forskjellige. Litt mye unødvendige forklaringer iblant (jeg kunne godt finne ut av flere ting selv) men annet enn dette er det et spill jeg liker godt, flott og sjarmerende spill.

Er også glad for at det er mulighet til japansk språk i spillet, selv om jeg har hørt at den engelske versjonen er også bra.

Tja. Når jeg tenker på å bli holdt i hånden så er det ofte masing om at jeg må plukke opp rustningen til en død soldat for å gå videre (skyrim). Mens i Assassin's Creed så kan det være gjerne at du klatrer opp en vegg og får en markør på hver eneste meter om hvor du må klatre (assssin's creed 3).

På den måten ser jeg hva du mener, men det er ikke helt det samme som hva jeg peker mot i Ni No Kuni. Jeg synes selv det er en negativ ting at selv spill som er beregnet for et eldre publikum holder en såpass mye i hånden, men det er verre når de forklarer deg forhold i spillet med ord, uttrykk og tempo som tilsier at spilleren skal være et barn. Kanskje det kan sammenlignes med et tilfelle hvor faren din forteller deg hver minste detalj av hva du skal gjøre mens du mekker en bil på den ene siden, og bestemoren din som snakker til deg som om du er seks, selv om du har blitt tenåring, på den andre siden.

Nå kan det også være at jeg tenker mye mer over det siden jeg har spilt en god del Demon's Souls og Dark souls som er spill hvor utgiveren ikke viser dem hvor de skal. Dark Souls f.eks forteller deg retningen for hvor du skal i starten, men det er veldig gjemt og ikke enkelt å finne den riktige veien.. Men det er en annen diskusjon.

Souls-serien må være en av de beste spillseriene jeg har spilt noen gang. Ikke alle spill passer å være så kompliserte, men jeg synes det er et godt eksempel på hvordan spill bør være i mange tilfeller.

Uansett hva andre måtte mene. Enkelte barnespill kan være festlige. Ser ingen grunn til at man må begrense seg smaksmessig sett. Ikke at jeg påstår at du gjør det.

Helt enig.

Etter å ha sett noen Ghibli filmer i nyere tid minner det meg på hvor mye jeg digger Ni No Kuni. Det minner meg også på hvor herlig det hadde vært med en oppfølger, eller et spill i samme stil.

Oppfølger annonsert. Ikke feil det ass.

It has expanded: http://new3.fjcdn.com/gifs/Better_dc9670_5503094.gif

Deilig da!!! Loved nummer one!

På tide å fullføre eneren da.

På tide å fullføre eneren da.

Samme her.

Herlig. Elsket det første spillet

Yes <3

Ni no kuni 2 er det eneste spillet utenom Pokémon Sun and Moon jeg virkelig ser frem til. Herregud så jeg gleder meg.

Digget Ni No Kuni: Wrath of the White Witch på PS3. Absolutt noe av det beste jeg spilte på PlayStation 3.

Off.. Jeg gleder meg som bare pokker!!

Ni no kuni 2 er det eneste spillet utenom Pokémon Sun and Moon jeg virkelig ser frem til. Herregud så jeg gleder meg.

Digget Ni No Kuni: Wrath of the White Witch på PS3. Absolutt noe av det beste jeg spilte på PlayStation 3.

Off.. Jeg gleder meg som bare pokker!!

Så utrolig bra du dro opp igjen denne tråden. Et av de største overraskelsene mine på ps3. Blir deilig å dykke ned i den magiske verden igjen.

Så utrolig bra du dro opp igjen denne tråden. Et av de største overraskelsene mine på ps3. Blir deilig å dykke ned i den magiske verden igjen.

Haha. Skulle bare mangle. Noe så fantastisk fortjener mer omsnakk.

Same! Gleder meg noe sinnsykt til å bli kjent med de nye karakterene, og se hvordan historien utfaller seg denne gangen.

Koste meg stort med historien sist, og de vakre Ghibli-cutscensa!