Norsk
Nyeste
Atrás

Blogger

Her kan du kommentere alle brukernes blogger

Dagslyset trenger seg skrikende gjennom gardinene og bombarderer netthinnene med inntrykk som for en snau dag siden ikke eksisterte plagsomt. Tv'en i stua ljomer en gammel South Park-episode på full spiker, antagelig fordi når man slår kjeven ut av ledd for å svelge en kebab hel, må volumet være høyt for å overdøve lyden av aluminiumsfolie som roter seg inn mellom tennene. Leddene mine er så stive at det tar litt tid å innse at jeg ikke er en jævla Playmo-figur. Kjeften føles som om den har gjort et ærlig forsøk på å gjøre Sahara-ørkenen fuktig, og plakk danner brorparten av det som egentlig burde ha vært hos en tannlege for lenge siden.

Å gjøre seg forstått med hva ånden min egentlig skal lukte får bli en oppgave for de lærde i samfunnet, men jeg antar at det er en usunn blanding mellom nystekte vafler og en istykkerrevet padde. Det eneste som ble med meg hjem natten før var krykken som svarer på spørsmålet om hvorfor pikken min kjennes kjølig i det jeg ser at den hviler oppå dette støtteapparatet ti ganger mer pålitelig enn 1881 som jeg øyeblikkelig husker på at jeg har ringt for å finne veien hjem. Trommehinnene føles som om de er blitt invadert av Al-Qaidas undervannstropper, og første prioritering blir å gå ut i stua for å slå av tv'en for å kunne orientere seg om tid og sted.

Jeg vil påstå at jeg er en erfaren dranker, og jeg er rimelig sikker på at jeg har tatt min egen kroppsvekt verdt i narkotika, og ideen om at jeg kan ha stukket av med et neonlys eller et bildekk er ikke direkte fremmed for meg. Så, du kan tenke deg min overraskelse når jeg går ut i stua og ser et lite barn sittende på sofaen og spise frokostblanding, min frokostblanding, riktignok, og flirer av prompevitsene til Terrance & Phillip. Dette er ikke bra, uten at det trenger å etableres, men det hjelper å i det minste få det unna slik at man kan stille seg selv en haug med spørsmål rett etterpå.

"Faen. Hei." sier jeg, og gjør en intern korrigering av meg ved å minne meg på at å banne i nærheten av barn er forebeholdt dårlige foreldre. Jenta, ikke mer enn ni år gammel, men merkelig nok inneforstått med det engelske språk til den grad at hun forstår den kjappe leveransen til Terrance & Phillip, gløtter noe forvirret på meg før hun tar en ny munnfull med Honni-Korn. Den jævelen. Øynene hviler ikke lenge nok på meg, og det er kanskje det beste. Hun er uskylden selv der hun sitter i hva jeg antar er en rosa Dora, The Explorer-pysjamas, og allerede ser dette postkortet av et scenario rimelig sketchy ut, her hvor jeg står i bare bokseren med navlelo som kroner fartsstripa som går i bue oppover skammen som er kebabmagen.

Jeg er hjemme, det er jeg sikker på, med mindre gjengen i Bohemian Grove har gjort et skikkelig opplagt forsøk på å kopiere leiligheten min og plante ungen her for å se hvor lang tid det tar før jeg går amok og sparker en fotball i ansiktet hennes. Sist jeg sjekket gikk det ikke an å gjøre krykker gravide heller, og all denne spekuleringen kunne vært unngått hadde jeg bare giddet å sjekke telefonen. Jeg klarer å grave den frem fra under senga og ser ikke mindre en tjuetre ubesvarte anrop fra sjefen min. Jeg ringer henne opp igjen, bare i tilfelle det var noe viktig, og blir etter ikke mindre enn to sekunder brått realitetsorientert av et morskt "Hallo!" "Faen. Hei" svarer jeg, og føler at dette var mer passende enn for ett minutt siden. "Hvor i faen er dattera mi?" skriker hun tilbake. Så det er sånn det er. "Vet du hva, jeg er rimelig fyllesjuk og hvis du skal være furten så kan vi snakke sammen senere." Jeg legger på. Sikkert ikke noe viktig.

Med begge albuene hvilende på knærne prøver jeg så hardt jeg kan å oppsummere det jeg vet, men gir opp i det jeg finner ut at jeg ikke vet en dritt. Alt jeg er klar over er at det sitter en unge der ute og spiser MIN Honni-Korn, og noen bør faen meg ringe vaktmesteren for dritten er på tur å treffe vifta. Samtidig innser jeg at den ikke er på tur inn i vifta i det hele tatt, men snarere i bokseren og tarmene mine har ikke kapasiteten den engang hadde til å holde fast på en slik dyrbar last. Døra sparkes opp og jentungen skvetter til og setter Honni-Kornet fast i halsen og blandingen av ansvar og prioritering begynner å hope seg opp i det hun hoster så hardt at skåla velter av fanget og gjør hele teppet vått. Faen også, det var et nytt teppe. Her gjelder det å tenke fort, Heimlich-manøveren i fullt åsyn til naboen som alltid følger med eller la knotten dø her slik at jeg får bæsje. Klokka tikker og telefonen ringer, og denne gangen bør det faen meg være noe viktig.

Fortsettelse følger.
  • 0
Jeg sier som han Arnt Hjalmar, og jeg kunne ikke vært mer enig. "Honni-korn e Honni-korn"

Vakker lesning. Anbefaler og ikke være dritatrengt når du leser denne.
I don't start trouble.. I finish it!
Jeg er fristet til å skrive: "What the fuck did I just read?".

Men det skal ikke jeg ikke gjøre. Sitter heller og ler for meg selv.
"But in the end, it's only a passing thing, this shadow. Even darkness must pass. A new day will come. And when the sun shines it will shine out the clearer."
  • 0

For å diskutere må du være innlogget. Om du ikke er medlem ennå - bli medlem nå!