Når noen snakker om spillmediet som kunst blir ofte spill med en spesiell stil eller et unikt design nevnt, kanskje nettopp fordi de har likheter med det som tradisjonelt har vært sett på som kunst: malerier og skulpturer. I denne utgaven av Zelda VS skal jeg ta for meg to spill som har en spesiell malerisk stil; The Wind Waker og Okami. Dette er to av mine absolutte favorittspill, så jeg gleder meg til å skrive om dem.

Okami ble først gitt ut i 2007 her i Europa av Capcom, og det ble utviklet av Clover Studio. The Wind Waker er utviklet av et av Nintendos interne team og ble gitt ut her i 2003. Både Okami og The Wind Waker har blitt gitt ut på nytt på andre plattformer.

I The Wind Waker spiller man som Link. I starten av spillet finnes Link som vanlig sovende. Denne gangen ikke i senga, men i toppen av utkikksposten på Outset Island. Outset Island er, som det ligger i navnet, øya man begynner på. Der er også bestemoren til Link og søsteren hans, samt en hel gjeng andre sjarmerende øyboere. Link har ingen foreldre, og dette nevnes ikke av noen av de andre karakterene. Dette er vanlig i Zelda-spill og noe jeg tror er et ganske viktig poeng. Når Link ikke har foreldre føler muligens spillerne at de må stå på egne ben og utforske på egen hånd. Skaperne ønsker at man som spiller skal føle seg som en helt som står på egne ben og hjelper andre.

I Okami spiller man som ulven Amaterasu. Hun er en Gud med mektige krefter, men ubeleilig nok så er de tatt fra henne på starten av spillet. Hun er en stum protagonist, men medhjelperen hennes, Issun, snakker mer enn nok for begge to. I Okami begynner man, i likhet med i TWW, i en liten landsby med en rekke karismatiske karakterer rundt seg.

Både i Okami og i The Wind Waker fungerer landsbyen man starter i som et slags fristed man kan komme tilbake til om farene og eventyrene rundt om i verdenen blir for mye. Man får et slags hjemlig forhold til landsbyen man starter i, og dette er med på å skape en egen tilhørighet til verdenen og en grunn til å kjempe mot onde makter.

Kampen mellom det gode og det onde er sentralt i begge spillene. Det er også viktig hvordan protagonisten får en utvikling eller modning som gjør at han/hun klarer å bekjempe ondskapen. I spillene er det en heltehistorie som skal formidles. Ondskapen i spillene kan være litt diffus. Det er snakk om en ondskap man har vanskelig for å forstå.

I The Wind Waker har ondskapen et ansikt, Ganondorf. Jeg vil si at han er den versjonen av Ganondorf i alle Zelda-spillene som virker som den viseste og mest barmhjertige, selv om han også er ond. Han har noen replikker som hinter om hva som er hans intensjoner til å ta over triforcen i spillet, men det meste av hva som er intensjonene må leses mellom linjene. Et sitat fra Ganondorf oversatt til norsk lyder slik: "Mitt land ligger i en svær ørken. Når solen steg opp på himmelen, ødela vinden mitt land, stekte verden. Og når månen krøp opp på himmelen i nattens mørke, spiddet vinden våre hjem. Uansett når den kom brakte vinden én ting... Død.". Utsagnet kan man tolke som Ganondorfs grunn til å hate verden og dermed "gudene". Derfor vil han ha gudenes kraft og skape den verden han selv ønsker. Likevel bruker han voldelige og utspekulerte knep for å få til dette, og det å se for seg Ganondorf som herskeren av Triforcen er ikke et vakkert syn. Det er likevel ingenting som hadde hindret Ganondorf fra å skape en god fremtid i spillet, så hvorfor hele spillet handler om å stoppe han er faktisk en interressant ting å tenke over.

I Okami er ondskapen et slags ansiktsløst sort vesen. Yami, antagonisten i Okami, er et vesen man ikke får møte før helt på slutten av spillet. Yami betyr mørke. Ettersom Yami ikke har noen replikker må man tolke hans intensjoner utifra formene han antar og hva han gjør. På nettet ligger en hel haug av tolkninger på hva de ulike formene som Yami tar betyr. Felles for de fleste tolkninger og min egen tolkning, er at Yami er et symbol på alt som ikke er naturlig. Han står dermed i sterk kontrast til Amaterasu som er solens gud og dermed symbolet på alt som er skapt naturlig av solen. Amaterasu har blant annet en sti av blomster bak seg når hun løper og kan vekke planter til livet. I likhet med våpen, roboter og redskaper så er Yami en destruktiv unaturlig kraft som man kan tolke som menneskets iver etter å ødelegge.

Spillenes mekanikker likner. Begge er tredjepersons eventyrspill hvor man skal bevege seg over områder, finne skatter, hjelpe mennesker og løse gåter for å komme seg videre. Imellom alle disse tingene er kampene en viktig del av spillet, og man har som spiller tilgang til en rekke våpen og redskaper. I begge spillene er kampene morsomme, og de er i mange tilfeller det man kan kalle dynamiske gåter. Med dette mener jeg at de fiendene man må kjempe mot ofte har en svakhet som man må utnytte gjennom å bruke en teknikk eller redskap. Dette gjør at man som spiller ikke bare må kjøre på med angrep, men også tenke. Selv om jeg er glad i slåssespill, synes jeg at denne "kamp-som-gåte" måten å legge opp spillene på er genial og engasjerende.

"Kamp-som-gåte" er spesielt tydelig i boss-kampene i spillene, hvor man ofte blir utfordret til å ta i bruk det redskapet eller den teknikken man nettopp har anskaffet for å beseire monsteret foran seg. Slik blir man utprøvd i det redskapet eller den teknikken man har skaffet, og boss-kampene fungerer sånnsett ikke ulikt en eksamen på slutten av et semester. Man blir testet godt. Bossene i spillene er ofte veldig imponerende å se på med sin størrelse, animasjoner og farger. Boss-kampene er høydepunkt med spilleopplevelsen i begge spillene og er noe man husker godt på slutten av en gjennomspilling.

I innledningen nevnte jeg en malerisk eller kunstnerisk stil som er spesiell for disse spillene. Og det er i uttrykket at The Wind Waker og Okami kanskje likner mest. Begge har en grafikkstil omtalt som "cel-shaded", og med dette menes en stil som kan minne mye om en tegneserie i bevegelse. Man kan si at omgivelsene og karakterene i spillet er "forenklet" slik en tegneserie er forenklet i forhold til virkeligheten. Men det å si "forenklet" blir litt for enkelt om spillene og et ord som er mer passende er "uttrykksfullt". I begge spillene er farger tydelige og i mange tilfeller fortellende. Farger som lilla, rødt og svart forteller spilleren om fare, og farger som hvitt, gult og grønt forteller spilleren at det er trygt.

Musikken er en viktig del av begge spillene og kan sies å være en del av hva som gir disse spillene en så sterk egenart. Musikken i Okami er basert på klassisk japansk musikk og har instrumenter som jeg forbinder med "asiatisk"-musikk. Jeg vet ikke hva de ulike instrumentene heter desverre, men her er uansett et utdrag fra musikken: https://www.youtube.com/watch?v=IRx9gnY0Mp0
I The Wind Waker er musikken av en mer "tradisjonell" vestlig art. Med instrumenter som Pan-fløyte, fiolin, gitar og piano er musikken i The Wind Waker mer relaterbar, men samtidig ikke like original som musikken i Okami føles. Lydsporet i begge spillene inneholder noen kraftfulle og emosjonelle verk som jeg fortsatt hører på og nyter også utenfor spillene. Fra The Wind Waker liker jeg spesielt denne sangen: https://www.youtube.com/watch?v=mq7LrougGYk

Spillene er vakre, full av mysterier og har en fin historie. De følger begge "Zelda-oppskriften"; Utforsk, kapre den rette egenskapen, bruk egenskapen til å komme deg videre, slåss med en boss som tester egenskapene dine til det fulle og repetér. Oppskriften er velprøvd, men funker så til de grader! Likere spill er det vanskelig å finne, og kanskje derfor er også disse to mine absolutte favoritter.

Har du spilt begge? Hvilket spill foretrekker du?

Jeg har lenge hatt lyst til å spille Okami, mye på grunn av det du beskriver her. Men jeg har bare ikke fått rotet meg til å gjøre det. Zelda er en av favorittseriene, som du kanskje vet. Og Wind Waker er blant topp 5.

Begge spillene er fantastisk. Må si at jeg liker Wind Waker best av de to tho, men Okami er et meget godt spill.

Jeg kjøpte Okami på Wii billig over nettet for noen år siden. Fikk aldri spilt gjennom det, men likte det mens jeg holdt på. Man kan se at det er påvirket av Zelda, men jeg synes det var veldig egenartet. Har ikke noe imot at flere slike spill kommer, for å si det sånn!

Jeg har lenge hatt lyst til å spille Okami, mye på grunn av det du beskriver her. Men jeg har bare ikke fått rotet meg til å gjøre det.

Du bør men det er et ganske langt spill å begynne på.

Begge spillene er fantastisk. Må si at jeg liker Wind Waker best av de to tho, men Okami er et meget godt spill.

Skjønner det Wind Waker er utrolig bra, men foretrekker Okami selv. Noen rasjonell grunn har jeg ikke, men har sterkere følelser for det spillet

Begge spill er mesterverk etter min mening, men jeg mener allikevel Okami overgår Wind Waker. Okamis Nippon er en mer spennende og levende verden å utforske enn Wind Wakers Great Ocean. Okami trumper også Wind Waker i bosser, historie, lengde, grafisk stil (etter min mening), musikk (også min mening), og ikke minst innovasjon. Men igjen, bare min mening selvsagt. God blogg!

Begge spill er mesterverk etter min mening, men jeg mener allikevel Okami overgår Wind Waker. Okamis Nippon er en mer spennende og levende verden å utforske enn Wind Wakers Great Ocean. Okami trumper også Wind Waker i bosser, historie, lengde, grafisk stil (etter min mening), musikk (også min mening), og ikke minst innovasjon. Men igjen, bare min mening selvsagt. God blogg!

Er enig på de fleste punkter, så klart uten å disse Wind Wakers kvalitet