En gang var jeg ung. Ung og dum? Ung og lovende? Tror det holder å si ung. Og selv den gang da hadde jeg taleevner. Så da jeg kom hjem fra besøk hos naboen og fortalte hva jeg hadde gjort der, ja, da var det gjort. Lille Strifey ville ha det samme.

Jeg husker ikke helt hvordan jeg gikk frem. Jeg husker ikke hvordan jeg klarte det så kjapt. Men to uker senere, hadde jeg mitt egen skinnende eksemplar. Skinnende brukes her som synonym for gråsort plast.

Jeg husker fortsatt gleden da jeg fikk boksen. Den var min. Bare min. Og jeg måtte love å ikke bruke for mye tid på den. Fortsatt gjøre lekser. Spille fotball på løkka. Rydde rommet. Jeg jattet med.

Selv om rydde rommet var relativt..

Så der satt jeg. Med mitt eget eksemplar. Og jeg var glad. Ja, jeg var det. Selv om jeg var fryktelig bitter også.

Glad for jeg hadde endelig fått det jeg ønsket meg.

Bitter for det var ikke nøyaktig det jeg ønsket meg. Jeg var rett og slett forbanna bortskjemt.

Så der satt jeg. Med en splitter ny Nintendo 64. Med en ekstra grønn håndkontroll. Med et spill. Jeg burde vært i himmelen. Burde vært overlykkelig for å endelig ha fått denne spillmaskinen.

I stedet jeg var bitter. Bitter for jeg hadde ikke fått GoldenEye 64. Butikken hadde vært utsolgt. Men jeg ble lovet det senere. Jeg måtte bare vente hele to dager på det. Det var helt forferdelig. Jeg ville jo spille James Bond. Voksenspillet. Imponere vennene med det tøffe skytespillet.

Men nei.

Jeg måtte vente. Så den lange ventetiden måtte brukes på et annet spill. Det spille jeg fikk med maskinen. Et barnespill! Jeg gruet meg til å si til vennene mine at jeg ikke hadde fått GoldenEye 64. Jeg fryktet å bli ertet for å spille et barnespill.

Jeg tror ingen i verden var så negativ til Super Mario 64 som meg. Og etter å ha spilt det sammenhengende i et par uker, selv om jeg fikk GoldenEye 64, tror jeg ingen i verden ble så positivt overrasket over Super Mario 64 som meg.

...selv om jeg sa til alle kompisene mine at jeg kun spilte GoldenEye 64...

Woah, Strifey er tilbake og leverer som alltid #minstenbloggiåretsiden2008

Det spille jeg fikk med maskinen. Et barnespill!

Plutselig kom jeg til å tenke på bloggene dine om bestemor

Jeg hadde en periode der jeg tenkte litt på samme måte. Jeg likte egentlig de mer "barnslige" spillene best, men når jeg var med gutta la jeg skjul på det.

Jeg liker å lese bloggene dine Strife. Personlig har jeg spilt begge, men ikke relativt mye til at jeg kan velge en av spillene over det andre.
Jeg var dessverre litt ung i den tiden. Og min første konsoll var PS2.

Jeg tror ingen i verden var så negativ til Super Mario 64 som meg. Og etter å ha spilt det sammenhengende i et par uker, selv om jeg fikk GoldenEye 64, tror jeg ingen i verden ble så positivt overrasket over Super Mario 64 som meg.

Super Mario 64 var det første spillet vi fikk på N64. Man kan jo ikke være skuffet for det! Tror jeg aldri spilte GoldenEye, egentlig, siden jeg var så ung, men jeg tror jeg senere spilte et Bond-spill som var ganske likt.

Jeg spilte en del GoldenEye hos noen kompiser. Det kunne gå hardt for seg på multiplayeren. Men det er kanskje musikken jeg husker best. Spesielt denne.

Jeg spilte også en hel del GoldenEye hos kamerater, men fikk aldri dykket ordentlig ned i 007-verdenen på egenhånd før på PS2. Særlig Nightfire var mer eller mindre like underholdende. Til dags dato er det nesten ingen splitscreen-spill som matcher de litt eldre Bond-spillene.

Jeg måtte bare vente hele to dager på det. Det var helt forferdelig.

Husker følelsen.

Jeg fikk GoldenEye av en gutt da jeg var liten. Det eneste jeg husker av han var at han var asiatisk. To dager senere kom faren hans og ba faren min om å gi det tilbake. Jeg var knust.

Særlig Nightfire var mer eller mindre like underholdende

Nightfire var krem. Skyrail er fremdeles en av mine favorittkart i et FPS.