I helgen var tiden endelig kommet. Det var endelig duket for å reise på helgetur til London for å få oppleve noe vi hadde kjøpt billetter til allerede i mai. Det var endelig duket for å reise på en konsert kalt Distant Worlds: Music from Final Fantasy.

For de som ikke er kjent med opplegget, kan det sies at Distant Worlds-konsertene stammer så langt tilbake som 2007, og da i kjølvannet av tidligere, lignende konserter. Konsertserien har oppstått som et samarbeidsprosjekt mellom dirigent Arnie Roth og komponisten bak mesteparten av Final Fantasy-musikken, Nobuo Uematsu. Uematsus enormt varierte repertoar åpner for store konsertopplevelser med enormt variert innhold. At mye av musikken passer perfekt i selskap med klassiske skolerte orkestre, gjør bare at konsertopplevelsene blir enda mektigere.

Distant Worlds har gitt oss tre album: Distant Worlds: Music from Final Fantasy, Distant Worlds II: More Music from Final Fantasy og live-platen (og konsertvideoen) Distant Worlds: Music from Final Fantasy Returning Home. Utvalget har over disse platene strukket seg fra det første spillet helt opp til de nyeste spillene som Lightning Returns: Final Fantasy XIII og Final Fantasy XIV.

Men nok om Distant Worlds på det generelle plan. Hvordan var så konsertopplevelsen?

Først og fremst skal det sies at Royal Albert Hall virkelig er en hall som er klassiske konserter verdig. Stilen og størrelsen er i seg selv imponerende, men at hallen i tillegg kan stille med nord-Europas nest største orgel gjør at man kan få servert musikkstykker som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en.

Deretter vil jeg trekke frem utvalget av stykker som ble fremført. Sjangermessig var de så absolutt varierte, og mange kjente klassikere ble fremført. Ekstra moro var det likevel at det også ble fremført mange nye stykker i Distant Worlds-sammenheng. På toppen av det hele var det et stort utvalg av sanger fra Final Fantasy VI og Final Fantasy IX. Har jeg forøvrig nevnt at disse to er mine favorittspill i serien? Ikke? Vel, nå skulle det være kjent.

Dernest var fremførelsen av Royal Philharmonic Orchestra, koret London Voices, den klassiske gitaristen hvis navn jeg ikke husker og sangerinne Susan Calloway rett og slett storartet. Sistnevnte har blitt brukt flittig i Distant Worlds-materialet, og hennes samarbeid med Uematsu ga henne også jobben som vokalist for hovedtemaet Answers fra Final Fantasy XIV (som ble fremført på konserten). Samklangen mellom alle de involverte var rett og slett harmonisk (i mangel på et bedre ord), og selv om det var et par småting her og der var ikke dette nok til at man reagerte nevneverdig på dette. Hårene sto på armene, flere øyne rundt omkring viste tendenser til fuktighet ettersom vakre toner brakte frem gode/melankolske/minneverdige minner, og engasjementet var rett og slett på topp.

Nå kunne det selvsagt ha stoppet der, men for meg og mine reisefeller var dette heldigvis bare første del av kvelden.

Ettersom vi gikk til det steget og kjøpte VIP-billetter til konserten, fikk vi også en etter-konserten-opplevelse. Her ble det servert både mat og drikke, et program ble utdelt ved inngangsdøra, og deretter var det bare å stille seg i signeringskø for å møte Susan Calloway, Arnie Roth og selveste Nobuo Uematsu. Hender ble trykket, ord og smil ble utvekslet, bilder ble tatt og takknemlighet ble uttrykt. Var det stort? Absolutt. Er det nerdete? Definivit. Bryr jeg meg om at det er nerdete? Overhode ikke. Kommer dette til å bli husket lenge? Selvfølgelig.

Med det sagt skulle jeg ønske at antallet VIP-deltakere var færre og at hver av oss som var til stede kunne få litt mer tid med storhetene. Når alt kommer til alt hadde vi tross alt lagt ned en del penger i konsertopplevelsen, og å få utveksle mer enn bare et par setninger med mitt livs kanskje største levende musikalske forbilde ville ikke vært å forakte. På den andre siden har jeg faktisk fått møtt Uematsu, tatt ham i hånden og fått fortalt ham på japansk hvor mye han og det musikalske arbeidet hans har fått bety for meg. Bare det er langt mer enn mange kan drømme om, og betraktelig mer enn hva jeg hadde opplevd før helgen.


Til slutt: Jeg har snekret sammen en YouTube-spilleliste over sangene som ble fremført på konserten (her). Sangene som ble fremført (og hvilke spill de stammer fra) var som følger:

- Hymn of the Fayth (Final Fantasy X - fire versjoner av sangen ble fremført, og jeg tror det var snakk om Yojimbo, Shiva, Ronso Tribe og Spira, skjønt hukommelsen kan svikte noe her)
- One-Winged Angel (Final Fantasy VII)
- Light Eternal (Lightning Returns: Final Fantasy XIII)
- Dear Friends (Final Fantasy V)
- Vamo' alla Flamenco (Final Fantasy IX)
- Main Theme (Final Fantasy VII)
- To Zanarkand (Final Fantasy X)
- Answers (Final Fantasy XIV)
- Batte Music Medley: Battle on the Big Bridge (Final Fantasy V), Fight with Seymour (Final Fantasy X), Those Who Fight (Final Fantasy VII) & Victory Theme (allofzhagames!)
- Pause på 20 min
- The Man with the Machine Gun (Final Fantasy VIII)
- Rose of May (Final Fantasy IX)
- Ronfaure (Final Fantasy XI)
- Character Medley from Final Fantasy VI (Terra, Kefka, Celes and Locke's Themes)
- Dark World (Final Fantasy VI, fremført med Uematsu på keyboard og Roth på fiolin)
- Balance is Restored (Final Fantasy VI)
- Dancing Mad (Final Fantasy VI)
- Final Fantasy Main Theme
- Festival of the Hunt (Final Fantasy IX)
- Swing de Chocobo (Final Fantasy X)

<bild>

Det finnes utfattelig mange spillserier som har bra musikk. Final Fantasy er en av dem. Synes musikken burde få mer status selv i de frommeste hjem. Det er riktignok mange konserter, men man hører ellers liten omtale av det utenfor spillmediene.

Final Fantasy musikk er vel noe av det mest nostalgiske jeg kan høre på, men for min del får jeg ikke den virkelige gode følelsen av orkesterversjoner eller rock/metall transkripsjoner. Må ha den originale synthlyden. Synes den gir musikken en egenart som forsvinner litt i en mer tradisjonell instrumentasjon.

Det er riktignok mange konserter, men man hører ellers liten omtale av det utenfor spillmediene.

De færreste ting hører man så mye om utenfor sine respektive nisjegrupper, og spillmusikk er veldig nisje stort sett forbeholdt fans av spillene. Det er ikke unikt for spillmusikk. Hvor mye metall eller støymusikk skriver de om i VG liksom?

Høres ut som en vanvittig opplevelse og Final Fantasy musikken er virkelig noe for seg selv.

Ser og høres fantastisk ut.