1. Tenker på dataspill opp til flere ganger pr. dag - check!

2. Spiller inn i mellom litt mer enn jeg kanskje burde - check!

3. Føler jeg må spille for å få tankene på noe annet (jepp, må inn i boblen min og spille spill = frihet) - check!

-> Når jeg selv sitter med denne trangen til å spille, så vet jeg også hvordan andre føler som er mye mer "avhengig" enn meg. For det å bruke mange, mange timer på spilling gjør at andre ser på dette som noe veldig negativt. Selvsagt, det å overdrive er ikke bra uansett hva det er, om man bruker mer tid på bilen enn familien (som noen menn kan gjøre), må ut å fiske ved hver anledning, må lese en bok om det sitter andre i samme rom, må drikke på litersvis av kaffe for å "fungere", må bare se fotball... Det er mange som da havner i båsen "avhengig", så jeg er ikke alene.

Vi mennesker har veldig lett for å bli avhengige uten at vi tenker over det. Faktisk så kan det hende at både du, jeg, din mor eller far, tante eller onkel er avhengig med ett eller annet. Problemet er at de ser det ikke selv. Det å bli avhengig av spill er sett på som veldig negativt. For i media får vi som oftest høre om de negative tingene spill fører med seg og som blir blåst skikkelig opp. Å huske det som er negativt er enklere enn å huske det som er positivt. Sånn er det for mange av oss mennesker. Man glemmer kjappere det positive enn det negative. Merkelig er det, for det burde jo være motsatt, men jeg tror media her skal ta mye av skylden og mye godt det negative fokuset spilling har i media i perioder.

Som far til fire barn prøver jeg også å passe på slik at mine barn får en sunn oppvekst med spill og hvor vi setter grenser som kan holdes og som barna klarer å leve med. Jo tidligere man starter med dette, jo bedre tror jeg de lærer å "begrense" seg når det kommer til spillingen. Alle barna hos oss er veldig flinke med spill og skjønner spillene kjapt. Faktisk er de flinkere enn meg i flere av de spillene vi spiller sammen og det gjør at de også får en glød til å spille. Ikke noe er bedre enn å knuse "gamlefar" i spill og spesielt når undertegnede også er aktiv innen spillverdenen.

Barna våre lærer seg at de kan spille når de har anledning, men at de også må finne på andre ting, gjøre lekser, være ute sammen med venner og ting som er normalt barn bedriver på fritiden sin med. Selvsagt er det enkelt for meg som pappa og bruke spill som "barnepasser" og skal nok innrømme at det skjer inn i mellom, men stort sett så prøver jeg og mammaen å balansere spillingen slik at den ikke tar overhånd. Med alle konsoller, flere hundre spill så er det klart at barna blir fristet til å spille, men da er det viktig for meg som pappa å sette grenser også. Spill litt, spark fotball etterpå.

At jeg skulle bli stemplet som "problemdataspiller" kommer kanskje ikke som noe sjokk på meg. Klart, jeg jobber med spill, jeg er veldig interessert i det som skjer i spillindustrien og jeg prøver aktivt å påvirke andre til å bli positive til spill. Da sier det seg selv at jeg kanskje havner inn i denne båsen. For meg er spill blitt et levebrød og hvor jeg blant annet holder foredrag om at Spill er sunt.

For de av dere som havner ut i periferien og blir skikkelig spillavhengig, så er det viktig at dere får hjelp. Profesjonell hjelp, men dessverre er det få instanser her i Norge som kjenner til deres problem særlig godt. Jo eldre en som skal hjelpe deg er, jo større problemer har personen å kunne sette seg inn i ditt problem. For som jeg har skrevet tidligere i bloggen, det går an å snu det negative til noe positivt og sørge for at den som sliter kanskje ser at dette er noe som kan utnyttes til sin fordel med f.eks. å studere innen spill og utvikling. Her mangler både BUP, skole og helsevesen et opplegg for dette. For deres mål er å gjøre "stakkaren" frisk og få fjernet spillavhengigheten. Ikke det å tenke at "hei, kanskje personen er så interessert i spill, at det kan være noe han eller hun kan gjøre til sitt levebrød med tiden. Det finnes så mange skoler nå som har spillutdanning at det ikke er noen unnskyldning. Når det er gjort, så er støtten man får i etterkant og motivasjonen fra både skolen, de hjemme og helsevesenet superviktig for at den "spillavhengige" får hjelp videre. Derfor mener jeg at alle som jobber med spillavhengighet også skal tenke på at denne negative delen kan gjøres om til noe positivt i stedet for å trenere problemet.

Noen blir spillavhengige på grunn av at de ønsker å bli skikkelig god i "sporten" spilling er. For spill er sport. Du må være smart, tenke flere trekk i forveien, spille taktisk, ha gode reaksjoner, kunne samarbeide godt, være god i språk, kunne spillets dynamikk pluss masse annet. Får å kunne alt dette, så kreves det mye trening. I Norge finnes det noen få personer som kan leve av å spille som proffe innen spillverdenen. Disse tjener stort sett godt med penger. Mange barn/unge/voksne drømmer om å bli så gode at de kan tjene penger på spilling. Når de kommer så langt at de prøver å leve ut drømmene, det er da de blir avhengige og stenger seg inne bare for å spille. Alle vet jo at trening gjør deg god, men det gjelder å finne en balanse i dette også på lik linje som toppidrettsutøvere må gjøre det. For å bli god er det viktig med mat og drikke, søvn og hvile i tillegg til det å spille. En må lære seg å ta pauser fra spillingen og da er venner bra å ha med seg og som kan støtte deg. Drømmer som dette kan misslede spesielt unge inn i uløkka. For selv om du er god i spill, så skal det forferdelig mye til for at du skal kunne tjene på spillingen din. Skap deg et kjent navn, vær aktiv blant venner, bruke sosiale medier aktivt og sørg for å ha et sunt forhold til spill, da er det i alle fall større sjanser for at drømmen din går i oppfyllelse. Sett av tider til trening må selvsagt gjøres, men også tid til det andre som hører med i livet. Å stenge seg inne, hjelper deg ikke og drømmene kan da fort falle i grus og hvor du etter hvert vil trenge hjelp.

Jeg slår meg til ro med at jeg er en problemdataspiller og vet at jeg er den personen jeg er. Familien min kjenner meg og vet hvem jeg er, det samme gjør både venner og det offentlige. For jeg er avhengig av å spille litt og føler det som en måte å rømme fra min "hverdag" samtidig som jeg blir underholdt. Jeg bruker dette til noe positivt og hjelper andre om de er blitt avhengige, de trenger et annet syn enn det BUP, helsevesen, skolen og mamma eller pappa har. De trenger noen som skjønner hva det går ut på å "MÅTTE" spille. Det finnes muligheter for alle, det er bare å se dem.

Ta gjerne testen du også fra artikkelen til Aftenposten om DATASPILLAVHENGIGHET og se om du havner i "de to negative båsene". For om du spiller en del, så er jeg bra sikker på det selv om ditt forhold til spill kanskje ikke er så usunt som mange vil ha det til.

Om du tror det å fjerne er spillavhengig person vekk fra spillingen, så er ikke alltid det den rette medisinen. Det finnes andre muligheter som kan være like effektive. Her gjelder det bare å kjenne den som sliter og finne løsninger som alle kan leve med. Gjøre om det negative til noe positivt.

Er du totalt avhengig av spilling og bruker kun tiden på det, så kan du kontakte Blå Kors. De er også spesialister på dette området. I alle fall, du er ikke alene om du er avhengig av spill. Det er mange av oss, det er bare graden avhengighet som er forskjellen.

Kjenner du noen som er avhengige eller er du det selv?

Spilling har ingen negativ effekt, det er bare mengden som avgjør. Rart mange foreldre ikke klarer å få det inn i knollen sin. For mye av 'alt' er usunt, slik som du selv sier.

Ble 'ikke avhengig' etter testen, men min egen tid til spilling har falt en del de siste årene, selv om interessen for spill ikke føles å ha avtatt. Databruk generelt er imidlertid en for stor del av hverdagen min. Har nok skapt en usunn boble jeg isolerer meg i for å unngå mange av de sosiale utfordringene jeg ellers kunne ha støtt på. Føler meg som et jævla dårlig batteri. Lader tregt, og brukes fort opp.

I følge den testen der er jeg dataspillavhengig, men føler vel ikke akkurat at jeg kan plasseres i den kategorien.

Jeg tenker ofte på spill flere ganger om dagen, men mye av årsaken til det er fordi jeg hører en del på spillmusikk i løpet av dagen, f.eks. til trening og diverse andre aktiviteter. Ikke nødvendigvis fordi jeg må spille. Jeg spiller og så hovedsakelig når jeg har litt tid til overs og ikke nødvendigvis har noe annet viktig å gjøre. Noen dager kan det sikkert bli i overkant mye, men jeg føler generelt sett jeg klarer å balansere det fint med andre ting.

Spill er nok en stor del av livet mitt, også utenfor selve spillingen. Men ikke på en destruktiv måte.

I følge testen fikk jeg at jeg ikke var avhengig. Noe som forsåvidt er litt rart, med tanke på at jeg antakeligvis er en av de mest spillinteresserte på forumet.

Med det sagt, så har jeg generelt sett veldig god tid til spill, ettersom jeg ikke gjør annet enn å studere. Jeg jobber ikke, og er ikke spesielt sosial heller, så da klarer jeg alltid å finne litt tid til spilling.

Tenker på meg selv som en ganske hardcore gamer, men av en eller annen grunn fikk jeg ikke avhengig på testen, det til tross for at jeg gjerne sitter 4+ timer hver dag og spiller. Men er klar over at det å spille hele tiden er ikke nødvendigvis sunt, så jeg prøver å gjøre litt annet innimellom for å ta vare på helsen samt spise så sunt jeg klarer. Men å kutte ned spilling? Det tror jeg aldri blir aktuelt.

Jeg har spilt mye til tider selv, men jeg tror jeg aldri har vært avhengig. Jeg tror uansett spillavhengighet er et symptom på en bakenforliggende årsak, så jeg ville heller ha behandlet årsaken.

Den "testen" provoserer meg veldig... Hvorfor skal det å spille mer enn gjennomsnittet være et problem? Jeg spiller for å koble av, jeg spiller av og til i stede for å gjøre andre ting, jeg tenker på spillet jeg holder på med i stille stunder av dagen. Men skal det være et problem å være aktiv i sin hobby?

Jeg skjønner selvsagt at noen har seriøse problemer, og det må man kunne ta tak i. Men jeg syntes dette ble alt for svart/hvit. Men men. Jeg bryr meg fint lite om hva folk føler om mine sysler..

Jeg fikk "problemdataspiller", men spørsmålene tok veldig liten høyde for detaljer. Selvfølgelig velger jeg spilling foran andre ting av og til, fordi det er det jeg ønsker å gjøre da, men aldri foran viktige ting. Selvfølgelig er det dager jeg tenker på et spill hele dagen. Selvfølgelig er det irriterende å sitte en plass å kjede seg når man kunne spilt videre på det spennende spillet man holder på med. Selvfølgelig bruker jeg mer og mer tid på et spill når det blir mer og mer spennende. Men prøv å stille det samme spørsmålet til de som leser mange bøker, ser mye tv, de som trener mye, de har det akkurat likedan, men det er ikke et problem..

Jeg fikk "problemspiller" jeg også. Før føler jeg at jeg hadde litt problemer med at jeg prioriterte spilling før andre ting, men nå føler jeg ikke det i det hele tatt. Likevel tenker jeg på spill opptil flere ganger om dagen. Tror ikke testen er så pålitlig. Kjempegod blogg!

Testen sier at jeg ikke er i en av de to "negative båsene", og det kan jeg skrive under på. Jeg var muligens en problemspiller for noen år tilbake, men det var ganske enkelt for meg å slutte, akkurat som jeg like enkelt kan plukke opp og legge fra meg spill den dag i dag. Jeg har et ganske sunt forhold til spill, vil jeg si. Per nå bruker jeg det som et tidsfordriv hvis jeg ikke har annet å gjøre, men ikke mer enn det.

Jeg kjenner derimot en fyr som definitivt går innenfor en av de to negative båsene. God venn av meg, egentlig, men uheldigvis føler jeg at jeg stadig glir vekk fra han. Han spiller helt latterlig mye, og vil ikke gjøre annet, mens jeg gjerne vil gjøre andre ting. Umulig å få han med på noe som helst som ikke har med spill å gjøre.