Dette blir en dyp drittblogg, så du er herved advart. Jeg har i mange år slitt med å være likeglad til nesten alt. Dette kommer at jeg, rett og slett, «don't give a fuck». Hvorfor? Fordi jeg mener at livet er for kort til å henge seg opp i fillesaker. Jeg kommer nærmere tilbake til eksempler senere i bloggen, så hold deg fast.

Hva mener jeg med ordet likeglad i kontrast til meg selv? Det er veldig simpelt; jeg klarer ikke å bry meg. Om det er snakk om barn som dør en fryktelig død i Afrika, frykt for å dø av en sykdom eller andre ting som folks rettigheter. Jeg klarer ikke å bry meg. Så langt har denne egenskapen vært en veldig stor fordel for meg, siden jeg er veldig lite emosjonell ovenfor folk jeg ikke har en følelsesladd tilknytning til.

Når det kommer til andre personers suksess, så er jeg ofte bitter og unner meg selv suksess over andre. Jeg er en individualist, som elsker å skryte og markere at jeg har klart noe i livet. Dette er en egenskap som står til stor kontrast til likeglad-faktoren. Klarer jeg noe selv, så er jeg langt i fra likeglad, fordi jeg gjorde noe som forandret noe. Om det er snakk om bragder som karakterer, eller om det er snakk om ideer som jeg har klekket ut selv. Disse er alltid bedre i mitt eget hode enn det er i satt ut i det virkelige liv.

Jeg kan oppfattes som en egoist, men sånn er det bare. Jeg innrømmer med et stort smil klistret på trynet mitt at jeg er en forbanna egoist som unner meg selv, og svært få andre (gjerne hvis dette gagner meg), suksess. Jeg ser kun på dette som en positiv egenskap, siden jeg da bryr meg om mine egne steg i livet, istedenfor andre, og da fokusere på meg og mine.

Så over til likegladheten. Ser jeg en nyhetssak hvor det er snakk om noe kontroversielt, så smiler jeg ofte. Da Northug fyllekjørte, så ble jeg smått lykkelig. Dette er en person som har opplevd alt i livet og roter det nesten bort, fordi han er en forbanna idiot. Da får jeg en skadefryd som er over gjennomsnittet. Er nesten ingenting som er morsommere og like tilfredsstillende enn å se at profiler og forbilder feiler i denne A4-hverdagen.

Jeg kommer aldri til å delta på en dugnad, som ikke er obligatorisk, igjen. Hvorfor? Fordi det kunne jeg ikke gitt mer faen i. Jeg kommer aldri til å donere til et godt formål, og jeg kommer i hvert fall aldri til å bli «forferdet» over kriser eller ting som vanlige folk ser på som skandaler. Skandaler er en illusjon som er medieskapt og det finnes ikke. Det er ingenting som kan betraktes som en skandale, mener jeg. Det ordet er ladet med kjendissladder og falske forhåpninger til folket. «SKANDALE: MANN i 80-årene får ikke plass i eldrehjem». Hvorfor i helvete skal jeg bry meg om dette? Dette er noe som ikke omfatter meg i det hele tatt. ‘'Tenk om det skjer med dine egne da, Anders?''. Den tid - den sorg.

Alt dette sett i ett, så er jeg fortsatt en fantastisk god kompis å ha. Jeg gjør nettopp noe folk ikke klarer å gjøre: Jeg holder kjeft om ting jeg finner ‘'skandaløst'', og skriker det ikke ut på nettet eller på gata. Hvorfor? Fordi jeg gir, rett og slett, faen.

Tror det er bra å ha egenskapen til å gi litt faen, men først og fremst hva angår ting man uansett ikke har stor innvirkning på, eller ting som i det store å hele ikke betyr veldig mye for ens egen livssituasjon.
Jeg tror heller ikke en skal kjempe for hardt mot fristelsen til å le av andre, på deres bekostning. Det skjer jo hele tiden, og virker som en helt naturlig del av vår natur. Verden hadde blitt kjedelig hvis en aldri kunne baksnakke, eller gjøre narr av andre.

Det som betyr noe er hvor langt en drar det. En ting er å le av eller irritere seg over enkelte trekk ved en person, noe annet er å le så mye av en person at hele identiteten til personen blir gjort til latter. At det går så langt at resten av personligheten forsvinner. Da glir en over i mobbeterritorium.

Men jeg synes det skremmende med personer som bryr seg så lite at en aldri vet hvor en har dem. Jeg liker ihvertfall å leve i et samfunn hvor folk har blitt opplært til å bry seg såpass om andre, at jeg ikke trenger å være redd for å gå på gata. For hvis folk ikke bryr seg om andre, så betyr det jo også at det ikke finnes noen sperrer mot å skade andre. At blir helt greit å stikke ned andre folk på gata fordi en har en dårlig dag.

Nå tuller du fælt Anders. Det er mye du bryr deg om da, herregud.

Nei, men altså, jeg føler vel egentlig at jeg kjenner meg litt igjen her. Jeg har litt den samme holdningen selv, jeg bryr meg selvfølgelig om folk og diverse saker som interesserer meg, men jeg går sjeldent rundt og bekymrer meg eller irriterer meg over ting. Så lenge det finnes en grense mellom en "skure og la det gå holdning" og å være et komplett rasshøl, så synes jeg det er helt greit.

Den tid - den sorg.

Ikke kopier livsmottoet mitt.

For hvis folk ikke bryr seg om andre, så betyr det jo også at det ikke finnes noen sperrer mot å skade andre. At blir helt greit å stikke ned andre folk på gata fordi en har en dårlig dag.

Gir ikke SÅ faen da. Jeg er ikke kynismens episenter heller. Er, dog, helt enig i det du sier der.

At det går så langt at resten av personligheten forsvinner. Da glir en over i mobbeterritorium

Selvsagt finnes det alltid en grense. Jeg holder, dog, ting for meg selv i stedenfor å åpenlyst håne andre. Er det noe som irriterer meg, så holder jeg det for meg selv, hvis det kun er moderat.

Lagt til 2014-05-23 17:32:

Nei, men altså, jeg føler vel egentlig at jeg kjenner meg litt igjen her. Jeg har litt den samme holdningen selv, jeg bryr meg selvfølgelig om folk og diverse saker som interesserer meg, men jeg går sjeldent rundt og bekymrer meg eller irriterer meg over ting. Så lenge det finnes en grense mellom en "skure og la det gå holdning" og å være et komplett rasshøl, så synes jeg det er helt greit.

Jaja, erru gæren. Jeg er ikke et rasshøl for fem flate, men jeg er kynisk i form av medsympati over filleting og gir blanke i ting som jeg ikke kan påvirke/gjøre til min egen fordel.

Jaja, erru gæren. Jeg er ikke et rasshøl for fem flate, men jeg er kynisk i form av medsympati over filleting og gir blanke i ting som jeg ikke kan påvirke/gjøre til min egen fordel.

Thats what i'm talking about, yo.

Denne bloggen fikk meg til å innse hvor like vi faktisk er.

Jeg elsker deg, Anders - Du er absolutt en god kompis å ha.

Kjenner meg så igjen i det du skriver her, og noen ganger blir jeg litt for glad i å gjøre det for tydelig. Så langt at jeg anser meg selv som en slags psykopat - en påstand som ingen kjøper med det første.

Du har bare besettelsene mine, foreksempel. For meg så handler alt om dem, men hvis du ser det fra et annet perspektiv, så handler plutselig alt om meg, og hvordan egoismen min står i fokus. Min konstante trang til å ha en enkelt jente i livet mitt, kan til tider bli dratt så langt at jeg ikke lar noe komme i mellom, og jeg bryr meg BARE om det.

Når jeg tenker meg om, så var nesten temaet du tok opp her, skremmende likt det Jeppzki skrev på en annen måte i En generasjon med narsissistiske bedrevitere. Eller kanskje den fungerer som en videreføring av Joey's Hvordan være hipster?

Tilfredsstillelsen du nevner over såkalte 'skandaler' som hele media blåser opp, kan jeg absolutt relatere. Når det for endte gang står om et intervju med en gråtkvalt Northug, så ler jeg bare mer fremfor å føle noen form for medfølelse.

Det samme gjelder hysteriske nyheter som denne eller denne.

Kanskje spesielt også denne nyheten, som sikkert blir brukt som en stor advarsel verden over.

Hvordan reagerer vanlige mennesker på det? Jeg har en anelse, men jeg ler bare av det.

Det samme gjelder forsåvidt også Game of Thrones.

Min mor begynte å se på det lenge før meg, og hun har fortalt at etter første sesong ville hun ikke se neste (men hun er godt i gang med Sesong 4 nå) fordi Spoiler:Ned Stark var helten hennes. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si liksom, men jeg syntes det var helt hysterisk at det skjedde, og jeg fikk heller ikke den typiske hatfølelsen av Joffrey, som jeg føler hele verden må ha fått.

En ting jeg vil gjøre klart er at jeg elsker kontroversielle folk, og det kunne ikke blitt tydeligere i denne artikkelen som jeg mener er den beste på GR sålangt i 2014.

Nok en gang en nydelig blogg Anders. Den føltes som en friskere og mer kontrollert utgave av TTRGMG, rett og slett.

Elsker tittelen forresten!

Jeg antar vel at jeg er litt ulik deg på akkurat det punktet, AttH. Jeg kan være kynisk selv, men generelt føler jeg sympati med andre, såfremt jeg ikke har et veldig dårlig inntrykk av personen.

Når det kommer til f.eks. Northug-saken så jeg kan vel helt ærlig si at han ikke er min favorittperson, men jeg klarte likevel ikke å føle litt sympati for han. Han gjorde noe han ikke burde ha gjort, men det er ikke noe behov for at halve Norge skal leke moralpoliti av den grunn.

Uansett en interessant blogg dette her, og den understreker vel ganske greit hvor ulike folk kan være.

..

Med alle de merksnodig lange kommentarene dine på alt av personlige blogger her på siden kan vi snart sette alt sammen til en stor biografi om deg.

Fra spøk til alvor, du trenger ikke å utbrodere hele livet ditt hver gang en personlig blogg dukker opp.

Fra spøk til alvor, du trenger ikke å utbrodere hele livet ditt hver gang en personlig blogg dukker opp.

Snakk om hvem som leker moralpoliti.

Snakk om hvem som leker moralpoliti.

Her er det nå ikke snakk om at du har gjort noe galt, men heller at jeg ikke ser poenget med å skrive en utfyllende kommentar om deg selv hver gang en personlig blogg dukker opp.

Anyhow, du skal selvfølgelig få lov til å gjøre det hvis du ønsker det, men jeg stiller meg uforstående til hvorfor du egentlig gjør det.

Men la oss nå heller snakke om selve bloggen.

Haha, kjenner meg ganske bra igjen i den beskrivelsen der. Men mulig jeg til tider ikke gir fullt så faen som du. Hvorfor vet jeg ikke helt, men en gjenganger er det at jeg bare blir veldig oppgitt over menneskeheten, men hvem gjør vel ikke det?

Med alle de merksnodig lange kommentarene dine på alt av personlige blogger her på siden kan vi snart sette alt sammen til en stor biografi om deg.

Hvem tror du tar den jobben?

jeg ikke ser poenget med å skrive en utfyllende kommentar om deg selv hver gang en personlig blogg dukker opp.

Har det noen gang slått deg inn at enkelte setter pris på dedikerte kommentarer som viser at vedkommende virkelig har lest og kan relatere til bloggen? Poenget med kommentaren var å vise hvor mye jeg kjenner meg igjen i det Anders skrev, og hvorfor jeg føler det sånn.

Forøvrig var kun to av avsnittene jeg skrev sentrert mot meg selv, så påstanden din er svak i utgangspunktet.

men jeg stiller meg uforstående til hvorfor du egentlig gjør det.

Da kan jeg fortelle at jeg stiller meg uforstående til hvorfor du velger å kommentere så forbaska seriøst, alvorlig og bestemt på alt som blir skrevet, uten å se et snev av humor i det.

Men la oss nå heller snakke om selve bloggen.

Absolutt, har du noe å tilføye?

men en gjenganger er det at jeg bare blir veldig oppgitt over menneskeheten

Det er fordi du spiller LoL.

Hvis en 80 år gammel mann Ikke får sykehjemsplass så er det ikke det som er skandalen, din dust. Det er hans personlige tragedie og at en fjert av en tenåringsgutt ikke kan ta det innover seg er helt normalt.

Skandalen i historien om den gamle mannen er at Jeg, alle her på forumet, DU og resten av hele norge har FORHÅNDSBETALT for den plassen. Og de som skal levere den har brukt pengene på noe annet. Det er det som er en skandale.

Og at dine penger blir misbrukt og sløst vekk ? Det bør en narsissistisk liten wannabe psykopat som deg absolutt bry seg om

Jeg støtter Petter Northug uansett. Det er nå han trenger folkets kjærlighet. Bare vent, han kommer tilbake, sterkere og råere enn noen gang.