Sverige har Dice, Starbreeze, Avalanche, Ubisoft Massive, Frictional Games og Mojang. Danmark har IO Interactive og Playdead, samt de nedlagte utviklerene Deadline Games og The Game Factory. Finnland har Frozenbyte, Bugbear Entertainment, Housemarque, RedLynx, Remedy og Rovio. Hva har Norge? Funcom, som forøvrig er i trøbbel med økokrim.

Det hersker liten tvil om at den norske spillindustrien ikke klarer å hevde seg hverken nasjonalt eller internasjonalt. Her i Norge er det svært lite om norske spill i mediene. Internasjonalt er det heller ikke overveldende mottakelse. Drømmefall ble en liten kulthit. Age of Conan og The Secret World ble titler som fikk greie kritikker, men som ikke klarte å skaffe seg en stabil brukermasse. Vi har aldri sett de virkelig store norske spillene, de som selger bra og høster inn gode kritikker.

Mens landene i vår umiddelbare nærhet produserer spill som Battlefield, Max Payne, Just Cause, Minecraft, Hitman, Alan Wake, Amnesia, Limbo osv., sitter vi med ingenting som kan måle seg opp på samme måte. Jeg tror jeg faktisk aldri har kjøpt eller spilt et norskt spill, fordi det ikke finnes et som frister. Derimot har jeg spilt alle de spillene jeg listet opp tidligere i avsnittet.

Heldigvis ser vi et potensiale hos Red Thread Games nå, som kan skape noe unikt med Draugen. I tillegg holder de på med Drømmefall: Kapitler. Jeg forstår likevel ikke hvorfor norsk spillindustri sliter med å få et fotfeste. Hvorfor klarer de ikke å lage spill som virkelig slår an? Kompetansen burde det ikke stå noe på, vi har mange som utdanner seg innen programmering og spill, blant annet gjennom skoler som UiO, NITH og NTNU. Økonomisk støtte burde heller ikke være et så stort hinder. Vi har en god støtteordning gjennom staten, som er langt bedre enn andre land. Det er heller ikke slik at man nødvendigvis trenger stor økonomi for å skape et spill som slår an og får gode kritikker (bare se på Minecraft og Limbo). Likevel blir spillkulturen hengende langt etter både filmkulturen og musikkulturen. For ikke å snakke om litteratur.

Hvordan forholder dere dere til norsk spillindustri? Hvorfor spiller du norske spill? Hvorfor ikke? Og hva tror dere er årsaken til at norske spill ikke slår an internasjonal, ikk får mediedekning nasjonalt, og generelt bare gjennomsnittlige kritikker?

Skal utdanne meg som spillprogrammerer på HiG nå til høsten. Etter en bachelor tenkte jeg å prøve meg i Norge, men om det ikke går tar jeg neste fly ut av landet.

Jeg tror dette er noe som kommer seg. Jeg har inntrykk av at det er flere og flere som tar utdanning innenfor spillutvikling i Norge, og før eller siden vil disse ikke bare finne seg jobber innenfor utenlandske spillselskaper, men også skape sine egne. De siste årene har det blomstret litt, og jeg tror vi vil se en større utvikling framover. Funcom er den eneste store, men i internasjonal sammenheng er de perifere ennå.

Noe som kan bremse utviklingen er et ev. kutt i spillbudsjettet fra statens side. Men det vil vi ikke merke før om noen år hvis det skulle skje.

Selv har jeg inntrykk av at Norge er et ganske så konservativt land når det kommer til det meste, så kanskje derfor vi har brukt så lang tid på å bygge opp spillselskaper.

Med det sagt, det begynner å komme seg, og jeg har selv planer om å få deltatt på et eller annet vis.

Jeg har inntrykk av at Norske spill på død og liv skal være så norske. Flåklypalisenser, vikinger i Age of Conan, troll og folkeeventyr i Draugen og... OG elers er det mye barnevennlige greier med norsk tale og mer eller mindre grad av pedagogisk tilnærming til innholdet. Det er mitt inntrykk i hvert fall.

Hvor blir det av skytespillene, snikespillene, bilspillene, med action, orkester, lydbilde med trøkk og gode historier? Hvor blir det av vanlige spill. Synes norge er et indieland når det kommer til spill. Ingenting ondt om Indie, men industrien må opp og fram, og ikke drive å komme med spesialkonsepter i 2D og nasjonalromantikk. Det kan være kult det også, men det er ikke veien og gå om man vil at industrien på sikt skal hevde seg internasjonalt, tror jeg. Vi må lære oss å gå før vi prøver å danse.

Jeg har inntrykk av at Norske spill på død og liv skal være så norske. Flåklypalisenser, vikinger i Age of Conan, troll og folkeeventyr i Draugen og... OG elers er det mye barnevennlige greier med norsk tale og mer eller mindre grad av pedagogisk tilnærming til innholdet. Det er mitt inntrykk i hvert fall.

Nordmenn er så narsissistiske på kulturen vår. Det er ikke overraskende at dette er et fenomen, ettersom vi er et utrolig egosenterisk folkeslag.

Det første som bør pekes på er den grønnjævlige standarden norsk spillkritikk holder. Dernest kommer diverse støtteordninger som stort sett bare krever en masse meningsløst sludder i form av nedskrevne vyer. Til sist har Norge manglet spillutviklere i den forstand at de faktisk har noe mer enn et designdokument å skilte med. Spillbransjen har blitt forklart meg som en av de tøffeste bransjene å jobbe i akkurat nå, og når en gruppe tjueåringer blir kasta ut i den virkelige verden og tror at de skal lage spill, blir de sannsynlig spurt høflig om en del ting de ikke kan gi skikkelige svar på av alle andre enn den norske stats kulturforvaltere. Har de noen relevant erfaring? Kan de tenke seg å jobbe 60-70-timer i uka? Er det et problem at oppgavene de får dikteres av noen høyere opp i systemet? De fleste som ender opp med å lage spill er ikke akkurat kreative genier, men jeg tror de fleste som ønsker å lage spill innbiller seg at de er det.

Veien til virkeligheten blir dermed kort. Det er ikke enkelt å jobbe med kulturproduksjon i noe land fordi så mange ønsker det. Hvilken funksjon spill har som kulturbærere skal jeg ikke diskutere, Sannheten er derimot at norske spillstudier jevnt over ikke er kompetente nok til å føre til at et studio settes på beina etter at utdannelsen er ferdig, og at det smarteste du gjør hvis du på død og liv vil studere spill er å stikke til utlandet. Du vil sannsynligvis bli behandla litt dårligere, men forhåpentligvis kommer du ikke ut med et selvbilde som fungerer som luftballong.

Den norske suksesshistorien Funcom har etter hvert slått så mange sprekker at vi ikke ønsker at den skal være norsk lenger, og virkelig? De er og blir en nisjeutvikler som kom for sent til timen før de sovna av. EA har gjort sitt beste for å drepe DICE, mens du hopper over Paradox som etter mitt syn er det eneste nordiske maskineriet som leverer oftere enn de kræsjlander et sted mellom generisk og intetsigende. Unntak til side, har ingen skandinaviske spill vært med på å definere mainstreame eller mindre spill siden Max Payne. Hvis spill er en egen form for kultur, kan en del av de spilla du ramser opp kalles gode, men for at staten skal støtte en produksjon bør den kanskje inneholde litt mer innhold enn en tohjuler som gasser seg mot mål? Dette er grunnen til at vi ser så mange spill med norsk tema etter alt jeg kan forstå, det er enklere å lure til seg støtte. Plutselig har man en TEMATIKK som har noe med norsk kultur å gjøre. Søknad innvilget. Det kan virke paradoksalt, men hvis noen av dere tilfeldigvis har lest litt William Faulkner, sa han noe sånn som "Skriv om noe du kjenner godt, men bruk kunnskapen din på en så bred måte som mulig (min oversettelse etter hukommelse). Fornuftig, ikke sant? Det er en kjensgjerning at noen av de beste norske filmene de siste årene (Trolljegeren, Thale) har brukt den norske kulturarven med stor suksess, så jeg tror ikke at problemet er temaene, men heller at spillskapere enten ikke klarer å skape interessante premisser eller at de ikke bryr seg.

At de må bry seg er problemet. Jeg vet ikke hvor enig du er, men et spill kan ikke fungere med dårlige mekanikker, men det kan fungere glimrende uten staffasje. Det sier dermed seg selv at man trenger ideer for interaksjonsmuligheter før man bestemmer seg for hva man pakker det inn i. Hvis du for eksempel har tenkt å male et bilde er det en ide å ikke kjøpe lerret før du vet hvor stort bildet er.

Men nok om det. Norske spill er faktisk ganske bra for tiden, så hele saken skriker lokkekontrovers. Teslagrad var et av fjorårets beste spill til tross for sine feil, og i indiekategorien tror jeg egentlig bare Broforce traff bedre for min del. Kristoffer Jetmundsen er et navn å se opp for, og det samme er Erlend Grefsrud. Krillbite har faktisk stabla et lag på beina, og fått sin dose mediedekning for Among The Sleep, som vil vise om norsk spillutdanning kan utvikle seg noen steg i riktig retning.

For å ta de ganske billige argumentene deres:

1. Du kan ikke uten videre gjøre kultur til et samlebegrep for spill. Det er ganske forskjellige opplevelser du nevner, og den klassiske blablabla er mye bedre fordi [ingen argumentasjon] er ad absurdum.

2. Spillkultur vil aldri bli lik andre kulturer eller ligne mer på dem, og når de etterstreber det vil det føre til kreativ stagnasjon fordi man ikke lenger fokuserer på hva spill gjør bra. Å lære av andre tilnærminger er en annen sak. Når det er sagt kan man i framtiden stå ovenfor spillignende verk som ikke passer inn i nåværende konsensus for hva som er et spill. Synd at man ikke en gang klarer å bli enig om en vag definisjon.

3. Det virker som, og det kan hende at jeg har fordommer her, om at du ikke akkurat har en bred smak, og dermed blir det enda mer latterlig å komme trekkende med all slags generaliseringer. Ofte er det en idè å klatre fjellet før man nyter utsikten.

4. Jeg spiller spill jeg tror kan være interessante, men jeg har selvfølgelig en forrrang for spillutviklere jeg liker eller kjenner. Sjansen for at disse er norske er litt større enn at de kommer fra Sverige, Danmark eller Finland.

5. Jeg tror en mer relevant problemstilling ville vært: Hvorfor lages det så mange uinteressante spill? Svaret der ville være at mainstreampressen enten ikke forstår hva de gjør eller er gjennomkorrupt, og at vi dermed sjeldent får øye på dem.

6. Hvis joelspeanuts mener at å lage dårlige kopier av populære spill er veien å gå, bør han kanskje flytte til nærmeste uland.

7. Norge har all grunn til å dyrke norsk kultur, men det er forskjell på hallikvirksomhet og å selge prevensjonsmidler. Regjeringens spillpolitikk har så langt vært feilslått, men jeg tror det er større sjanse for at norske spill kan ha temaer og motiver som fungerer hvis man leser noen historiebøker enn om man dyrker sjelløse rølpefester med høy geværføring.

Det virker ikke akkurat lysere med den Nye regjeringen heller.

Angående film, musikk og litteratur så er dette fortellerformer som er langt foran spill av den grunn av at de er eldre. Så vidt jeg vet startet film en gang med at man hadde et kamera foran et teaterstykke. Man skrev bøker på papir for å holde styr på mat, gjeld og lignende. Musikk var arbeidssanger på åkern. Norske spill er ikke på dette nivået enda.

Lagt til 2014-02-03 15:00:

Hvor blir det av skytespillene, snikespillene, bilspillene, med action, orkester, lydbilde med trøkk og gode historier? Hvor blir det av vanlige spill. Synes norge er et indieland når det kommer til spill. Ingenting ondt om Indie, men industrien må opp og fram, og ikke drive å komme med spesialkonsepter i 2D og nasjonalromantikk. Det kan være kult det også, men det er ikke veien og gå om man vil at industrien på sikt skal hevde seg internasjonalt, tror jeg. Vi må lære oss å gå før vi prøver å danse.

Det skal også legges til at norsk spillstudioer ikke får de store spillene, du vet de normale, før de har vist gjennom indie-scenen at de faktisk har potensialet til å fikse det. Man gir ikke GTA 6 til ferskinger. Det sier seg jo selv.

Du kan ikke uten videre gjøre kultur til et samlebegrep for spill. Det er ganske forskjellige opplevelser du nevner, og den klassiske blablabla er mye bedre fordi [ingen argumentasjon] er ad absurdum.

Det eneste stedet spill blir nevnt som kultur i bloggen er når jeg trekker den opp mot film, musikk og litteratur. Mener du at den spill ikke kan sammenlignes med disse formene for kunst og underholdning? Spill er på mange måter en forlengelse av filmen, det er en film med interaksjon. Både film og spill er nyere former for kultur som låner elementer fra tidligere kunster, både det visuelle, det litterære og det auditive. Spill er disse tre tingene pluss interaktiviteten, og jeg synes ikke det gjør det noe mindre til kultur enn film er.

Spillkultur vil aldri bli lik andre kulturer eller ligne mer på dem, og når de etterstreber det vil det føre til kreativ stagnasjon fordi man ikke lenger fokuserer på hva spill gjør bra.

Fin stråmann. Det står ikke skrevet noe sted i bloggen om at spill skal bli mer lik film, musikk eller litteratur. Når jeg retter kritikk mot at norske spill blir hengende langt etter disse andre kulturformene, så snakker jeg om popularitet, kvantitet og kvalitet.

Det virker som, og det kan hende at jeg har fordommer her, om at du ikke akkurat har en bred smak, og dermed blir det enda mer latterlig å komme trekkende med all slags generaliseringer. Ofte er det en idè å klatre fjellet før man nyter utsikten.

Du snakker varmt om at jeg ikke skal generalisere når du gjør det selv. Det ville være merkelig om jeg skrev en blogg der jeg skulle poengtere hvor lite populære norske spill er i forhold til spill i utlandet, hvorpå jeg hadde listet opp en rekke utelandske spill som ikke er populære, eller spesielt kjente. Det er en ganske fin logikk at jeg trekker frem eksempler som hjelper til med å sette dette i perspektiv, synes nå jeg da. Du har rett i at jeg ikke har en bred smak i form av at jeg er svært kvalitetsbevisst, og har ganske definert intuisjon for hva jeg synes er kvalitet. Jeg spiller stort sett spill i alle sjangere og alle popularitetsgrader, så lenge jeg synes spillet er kvalitetsrikt (japanske rollespill og sportspill er nok unntaket (og FIFA og Ni No Kuni er et unntak fra det igjen). Jeg spiller alt fra Halo og GTA til Papers, Please og Journey.

Jeg tror en mer relevant problemstilling ville vært: Hvorfor lages det så mange uinteressante spill? Svaret der ville være at mainstreampressen enten ikke forstår hva de gjør eller er gjennomkorrupt, og at vi dermed sjeldent får øye på dem.

Det ville være en utrolig kjedelig problemstilling siden du vet svaret og kan skrive den i en setning. Jeg tror du overvurderer pressens påvirkningskraft i spillbransjen, hvis du mener at spilljournalistikken er utelukkende roten for dette. Det høres snarere ut som en påstand som kunne vært svaret til spørsmålet «hvorfor ser vi lite til gode spill i spillpressen?», enn en påstand om at korrupt spilljournalistikk er roten til at så mange uinteressante spill utvikles. Hva definerer du som uinteressante spill?

Hvis joelspeanuts mener at å lage dårlige kopier av populære spill er veien å gå, bør han kanskje flytte til nærmeste uland.

Her putter du inn enda en stråmann. At Joelspeanuts ønsker flere 'normale' spill, er ikke det samme som at han ønsker seg dårlige kopier av populære spill. Det finnes mange spill med tradisjonelle mekanikker som fremdeles klarer å bringe originalitet og kvalitet til mainstream-markedet. Spill som BioShock, Borderlands, The Last of Us og Mass Effect er eksempler på dette.

Først vil jeg bare påpeke at finske "Supercell" burde nevnes her. De står bak de enormt populære mobil- og nettbrett-spillene Hay Day og Clash of Clans, som visstnok genererer to og en halv million dollar daglig. Selskapet er angivelig verdt rundt tre milliarder dollar. Og det er ganske vanvittig for et spillselskap med bare fire års fartstid.

Dette bringer oss inn på et marked jeg tror norske utviklere burde satse mer på, nemlig mobil-gaming. Det er hevet over en hver tvil at man kan tjene enorme penger her, samtidig som at utviklingskostnadene er relativt lave i forhold til konsoll- og pc-spill.

Når det gjelder norsk kultur i spillsammenheng så kan jeg være tilbøyelig til å tro at det kan eksistere et problem i henhold til at de som sitter på pengesekken (staten) har et ønske om å produsere spill som bygger på nettopp norsk kultur og tradisjon, men at dette er noe absolutt krav ser vi flere bevis på at ikke stemmer. "Among the Sleep" som nevnes lenger oppe mottar vel også statlig støtte, og det kan ikke sies å baseres på hverken fjorder, troll eller brunost.

Dagens situasjon er nok også preget av at spillrelaterte utdanninger har vesentlig kortere fartstid i Norge enn i mange andre land, så ting vil nok uansett bli bedre med tiden.

Selv studerer jeg spilldesign (går et år på folkehøyskole nå, og skal begynne på NITH til neste år), og så langt det er mulig vil jeg lage spill i Norge.
Men industrien ser jo ut til å sakte men sikkert ha vokst de siste årene, kanskje vi ikke har de største spillene ennå, men flere mindre indie-utviklere prøver seg med spill på Steam og konsoll. Så jeg har tro på norsk spillindustri, vi må bare gi den enda noen år.