Man må nesten beundre veggene i min søte, lille leilighet. Ubehandlet treverk. Simpelt. Vakkert. Jeg blir i god stemning bare jeg tenker på veggene mine. De er så fantastiske. De er så passende. Lukta av treverk kan ingenting slå.

Jeg stormer bort til boden for å gjøre meg klar. Finner fram ei bøtte med vann, og heller i verdens grønneste grønnsåpe. Kroppen min bruker noen sekunder på reflektere over lukten. Så frisk, men allikevel så dramatisk i sin sanne form. Det er nå det gjelder. Å leve i nuet.

Veggene vaskes på stående fot
Jeg skrubber og rengjør med ufattelig mot
Treverket skinner i all sin prakt
Den fineste veggen har nettopp blitt skapt

På bordet står et fat med klementiner. Det ryktes at deres smak kan få selv den sterkeste bjørn til å falle sammen i ren lykke. Jeg går bort til bordet. Ser ned på klementinene. Nervøsiteten stiger. Hva om ryktene ikke er sanne? Hva om jeg blir lurt? Tankene gjorde meg gal. Jeg måtte bare vite det, og jeg måtte vite det nå! Jeg tar en klementin, skreller den, setter meg i sofaen og spiser den i ett, eneste jafs.

Det ble helt stille. Tiden betydde ingenting. Smaken overgikk alt av mine forventninger. Jeg følte meg som kongen av verden. Uslåelig. Dette var følelsen av seier. Jeg tar meg tid til å filosofere over ettersmaken. Kunne klementiner være representativt for livet i sin skjønneste form? Jeg undres. Så mye jeg ikke vet om livet, og om universet generelt.

Min reise tar meg så videre til rommet mitt. Jeg ser meg rundt. Jeg ser på klærne, på sengen, på skrivebordet, på stolen. Tenk at alt dette er mine ting. Det er jeg som er eieren av dette.

I vinduskarmen ser jeg en død flue. Min overveldende lykke blir brått avbrutt av sorg. Det ble nok en gang stille. Bare lyden av min egen pust kunne høres i denne lille leiligheten. Jeg tenker på den lille fluen. På livet den en gang levde. Kanskje et sted har han kone og barn, og en fast jobb med god betaling. Kanskje har han nettopp fått en bedre stilling av sjefen sin, og kanskje har han en egen hund. Det er trist, men noen ganger skjer det uforutsette ting.

Livet
så kort
Vakkert
det er

Jeg legger fluen i en tom fyrstikkeske, og tar den med ut. Jeg finner fram en blå hagespade, og graver et lite hull ved utkanten av plenen. Dette blir fluens hvilested. Her blir fluens siste stopp. Hvilket navn skal denne fluen huskes under? Jeg tenker meg om. Jeg lukker øynene. Einar. Einar er navnet. Her hviler Einar, den modige flue. Det kom som lys fra klar himmel. Dette var Einar. Einar var hans navn.

Jeg vender tilbake til innsiden av min lille leilighet. Når jeg kommer til stuen, fryser jeg fast. Jeg kjenner svetten begynne å renne nedover pannen. Ved nærmere ettertanke, får jeg et vagt minne om noe viktig som skulle skje i dag. Jeg kjenner panikken begynne å stige. Jeg får problemer med å puste. Hva i alle dager var det jeg skulle gjøre i dag? Hvordan kunne jeg glemme det?
Jeg setter meg skjelvende ned i sofaen, og hiver etter pusten. Jeg prøver å roe meg ned. Roe meg ned ved å tenke enkle tanker.

En enkel tanke
En enkel
En
Tanke

Endelig greier jeg å få kontroll over situasjonen. Jeg ler for meg selv. For en absurd situasjon. Jeg rister av meg panikken, og setter meg komfortabelt ned ved datamaskinen min. Da så jeg det. I stor, tydelig skrift på skjermen.
Eksamen.

Det var det jeg skulle gjøre. Det var det jeg hadde glemt. Jeg skulle lese til eksamen.

God lesning. Du får ha lykke til med eksamen.

R.I.P Einar.

Begynnelsen på en roman?
Artig påfunn i hvertfall, det må jeg si.

Og lykke til med eksamen!

Bra lesning dette! Lykke til!!

Flott lesestoff, lykke til med eksamen!

Dette var morsomt å lese. Jeg er også glad i klementiner.

Godt eksempel på hvordan eksamenslesning gjør at en setter pris på livets trivielle goder. Eller blir distrahert av fluer.

R.I.P Einar.

Amen.

Nok en gang lykke til med eksamen.

Veldig interresant lesning egentlig, likte også godt diktene! Jeg har det på samme måte når det gjelder eksamen, jeg blir lett distrahert når jeg skal sette meg for å lese.