En kort historie om en oppsiktsvekkende misogynist som elsker å gå turer.

Må du alltid glo sånn på meg når jeg spiser? Hvert eneste måltid fortæres mens du sitter der ved siden av meg med tomme glassøyne og bare ser meg prosessere maten bit for bit. Jeg ser jo aldri på når du spiser. Det kan ha noe med at du spiser som et sluk, svelger maten som en halvkvalt måke før du til slutt nyter den kvalme sjokoladen du tar til dessert. After Eight du liksom. Tannkremsjokolade for sånne oldiser som deg. Spiser du kamferdrops òg kanskje?

«Du kunne godt kutta ned på søtsakene, kjærring, vi ser jo alle hvor smørkrisa kommer fra.»
Hun svarer ikke, bare fortsetter å se på meg. Jeg tror hun etter hvert har begynt å forstå at det bare er best å holde kjeft. Jeg hiver i meg den siste biten og setter meg umiddelbart ut i stuen. Gidder ikke rydde opp etter meg, det er tross alt hennes jobb. Hun kommer slampende etter med et glass vin og fyrer nonchalant opp en sigarett. Takk for den, ikke bare skal du bli full i kveld også din alkoholiserte faen, lungekreft prøver du å gi meg au.

Hun retter seg mot Georg som sitter i stolen.
«Det er din tur i kveld til å lufte'n», sier hun.
Han retter seg mot meg: «Kom igjen, Fenriz!»
«Voff voff», bjeffer jeg.

Velskrevet histoire. Skoleoppgave?

En av de sikkert 100 skriveøvelsene vi har hatt dette semesteret. Som regel skriver vi mange korte oppgaver i løpet av dagen. Jeg tenkte jeg kunne friske opp GR med litt kortprosa.

Veldig bra skrevet. Håper du kommer med noen flere etter hvert.

Det hadde vært morsomt om hunder faktisk tenkte slik.

Tøff og velskrevet mini-historie. Ville likt å lest flere slike av deg