Metallica er et av - om ikke det - beste bandet jeg vet om. De har pumpet ut kvalitetsalbum etter kvalitetsalbum i over 25 år og ser ikke ut til å stoppe med det første. Dette bandet er antageligvis det bandet jeg har hørt mest på så langt i min musikklyttingskarriere. Utallige timer har blitt brukt på å behandle ørene mine med de mange behagelige notekombinasjonene Hetfield & Co. har produsert over deres 9 studioalbum.

Det er på grunn av mitt bunnløse enveis kjærlighetsforhold med Metallica at jeg har bestemt meg for å skrive anmeldelser av de 9 studioalbumene, en coverlåt-samling og de to konsertene jeg liker aller best. Jeg kommer mest sannsynligvis ikke til å ha et fast skjema, men jeg vil bli ferdig med denne omtale-serien før året er omme, i det minste. Med det ute av veien starter jeg opplegget med Metallicas første plate:

Kill 'Em All


Blant thrash-metal-fans er Metallica kjent som én av de "fire store" innen sjangeren. Sammen med Anthrax, Megadeth og Slayer var de på mange måter pionerer for thrash-metallen og store inspirasjonskilder til et sykt antall andre band og sjangrer. Hvorfor, kan en da spørre seg selv. Det mest åpenbare svaret er at dette var musikk man aldri hadde hørt før. Det nærmeste en kom denne typen musikk var 70-tallets metal og hard-rock. Thrashen tok formulaen man fant i disse sjangrene og skrudde opp farten. Det var ikke polert ned til den minste detalj, det var raskt og aggressivt og det hadde heseblesende soloer. Naturligvis var det også mainstreamen på den tiden ikke hadde hørt på, noe som gjør det litt lettere å være rebelsk over. Kill 'Em All ble sluppet den 29. juli 1983. Jeg synes at dette albumet er det dårligste av de fire første, som mange anser som de beste.
Hovedgrunnen til at jeg ikke liker dette albumet så godt ligger mye i lyden. Jeg er en evig tilhenger av en ganske tjukk lydmiks der alle band-medlemmene får vist fram sitt respektable instrument i alle aspekter. Kill 'Em All oppnår dette til en viss grad, men det blir aldri helt tilfredstillende. Alle instrumentene høres godt (selv bassen er veldig tydelig) og trommene har en viss trøkk til seg, men det er noe jeg ikke klarer å fordøye med lyden på dette albumet. Det kan være at gitaren kan være avskyelig høy til tider, eller at vokalen ikke er den peneste - ikke det at vokalen i thrash-metal skal være pen, men den er altså litt for "skarp" for min del.

Til tross for en tidvis dårlig lyd så er det flust med gode riff gjennom hele albumet. Fra utrolig simple, men effektive "Whiplash" til ikoniske "Seek and Destroy" så er det endel gode riff. Mange av riffene vil i dag virke som klisjéer innen sjangeren sin, men det er ironisk nok fordi Metallica var med på å pionere denne måten å spille på. Det er soloer på samtlige sanger og det er faktisk en sang som er en solo. Variasjonen på de forskjellige soloene er gode: sangene går sømløst mellom riffingen og soloene. Det er noen svakere sanger spredt rundt på albumet, men nivået er ganske høyt når man tar det som en helhet.

Kill 'Em All er et av de tidligste albumene innen sin sjanger og det merkes. Man har kommet mye lengre i thrash enn det man får servert i dette debutalbumet, men det har tålt tidens tann rimelig bra, med unntak av lyden som er skuffende til tider.

Karakter: 7/10 eller terningkast 4

Jøss, er det liv i deg også, Matscoolio? Velskrevet blogg, selv om temaet ikke interesserer meg noe spesielt.

Har ikke postet på en veldig god stund nei, men planlegger å i det minste fullføre denne serien før jeg kanskje går i dvale igjen.

Kanskje går i dvale igjen betyr naturligvis at du forblir aktiv, ikke sant?

I hvilken grad jeg blir aktiv utover den aktiviteten som forekommer på grunn av denne bloggserien er jeg ikke så sikker på.

Men for alt jeg vet kan det jo hende at jeg blir forelsket i GR en andre gang? Jeg vet omtrent like mye som deg i dette øyeblikk. Kan dog si helt sikkert at det føles godt å skrive noe av egen vilje igjen, så om den følelsen ikke gir seg med det første kan det hende jeg blir værende i en lengre periode.

Kvaliteten stopper på ..And justice for all etter min mening. Black Album har sine få øyeblikk og etter det kommer de gode låtene sjeldent.

Vil også nevne at flere av soloene og låtene er skrevet av Dave Mustaine. En mann som stort sett har vært en solid låtskriver gjennom hele karrieren.

Metallica er favorittbandet mitt, men hører nesten aldri på de lenger, dessverre. Har mistet all mulig interesse for metall, hører utelukkende på indierock, elektonisk musikk som Passion Pit, og selvfølgelig min husgud, Sondre Lerche.

Godt skrevet anmeldelse var det. Ser frem til disse, spesielt interessert i om du slakter eller roser Load, Reload og St. Anger.

God blogg og bra band.

gnyg: Mustaine er en riff- og solomaskin uten like, så mye skal sies.

Predator: Er litt i samme situasjon, men omvendt: jeg har gravd meg lenger ned i metall-verden og dens sjangre og hører ikke like mye på det jeg gjorde før.

Marlboro Red: Danke schön!

Hørte mye på Metallica før, men nå hører jeg på - ingenting. Synes fortsatt de er gode, da.

Her er en link til en blogg jeg skrev for noen år siden.

Kanskje du kan ha glede av den

http://www.gamereactor.no/blog/marlboro+red/26469/