Det er ingen tvil om at Dishonored fortjener all skryten den får av journalister og vanlige spillere, men det er likevel noe som får det til å skurre litt hos meg.

Det er ikke den engasjerende historien, eller de interessante figurene (som hjernen min faktisk lagrer navnene på). Det er heller ikke det fantastiske designet, eller den dystopiske stilen som virkelig formidler følelsen av at alt håp er ute.

Nei, det er friheten. Hvordan kan noe så positivt som frihet være galt? Vel, spillet skal ikke holdes ansvarlig. Jeg velger å skylde på mamma. Hun har plantet et frø i hodet mitt om at jeg skal være snill mot andre. Mamma får ta skylden for at jeg har utviklet en samvittighet.

Alle som har lest om Dishonored, eller bare spilt de første ti minuttene, vet at man kan gå gjennom alle oppdragene uten å drepe noen som helst. Likevel braser jeg avsted med kniven i den ene hånda og pistolen i den andre. I hvert fall en liten stund.

Ett øyeblikk sniker jeg meg usett rundt, men plutselig ser jeg en vakt hvor enkleste utvei er å bare ta ham ut. Det neste som skjer er at samvittigheten fiker til meg fra høyre skulder, og spør: "Hvorfor fortjener ikke han å leve?". Jeg har ikke noe godt svar, og jeg merker at det plager meg.

Deretter tar jeg kun liv i nødverge, men selv da blir jeg konfrontert med tanken om at jeg kanskje like gjerne kunne ha flyktet. Dette har aldri vært noe problem i spill som for eksempel Deus Ex: Human Revolution, og det skaper aldri noe hodebry overhodet (jeg vet...) i vanlige skytespill. Hvorfor er det sånn? Det er jo bare et spill.

Dishonored lykkes med å trekke meg inn i handlingen på en helt ny måte, og jeg føler et stikk i magen hver gang noen må bøte med livet på grunn av meg og mine handlinger. Spillet forfølger meg selv etter at konsollen er skrudd av, og én ting har blitt klart for meg de siste dagene: Jeg må spille gjennom på nytt - uten å drepe noen.
<bild>
Ok, jeg kan riktignok ikke garantere at hverken fluehodet eller dama med babyhatten overlever, men alle andre!

Jeg har bare greid det første oppdraget, men jeg føler det samme. Jeg har prøvd å bare run and gun som andre fps spill er nå,(Utrolig kul combat..) Men jeg loader tilbake for så å gå forbi dem på en mer taktisk måte.

Jeg pleier å stikke av hvis jeg blir oppdaget. Det er sjeldent jeg dreper tilfeldige vakter, men de som jeg vet har gjort noe dumt, dreper jeg uten å nøle.

Hvis jeg gjør et refleks-drap mot en vakt hvis jeg nesten blir oppdaget, hender det at jeg loader tilbake og spiller om igjen så jeg ikke skal bli nødt til å drepe vedkommende.

Kjenner igjen følelsen. Red Dead Redemption var det spillet som fikk meg til å tenke over hva jeg faktisk gjorde med folk da jeg skøt dem. Der er det umulig å ikke drepe noen, men jeg tror det var reaksjonen på skuddene som fikk meg til å ikke vurdere å skyte uskyldige.

Får fortsatt klump i halsen av å tenke på den gangen jeg ved en feiltagelse skøt hesten min i bakhodet på en jakttur. Ble glad i den

Har ikke hatt penger før i dag pga. bursdag, så kjøper det i morgen. Mister livet mitt pga. det spillet.

Tror ikke jeg kommer til å drepe alle og enhver, men noen blir det nok

Jeg elsker spillet! Det er helt unikt og for en frihet man har. Litt spent på hvordan man kan komme seg gjennom spillet uten å drepe noen, men det går nok sikkert ja

Det er sjeldent jeg dreper tilfeldige vakter, men de som jeg vet har gjort noe dumt, dreper jeg uten å nøle.

Jeg synes det er overraskende vanskelig å gjøre selv det du beskriver. Startet på nytt i går, og håper virkelig at ren sniking vil gi et annet resultat.

Får fortsatt klump i halsen av å tenke på den gangen jeg ved en feiltagelse skøt hesten min i bakhodet på en jakttur. Ble glad i den

Skjønner hva du mener. Det var en god gamp

Har ikke hatt penger før i dag pga. bursdag, så kjøper det i morgen. Mister livet mitt pga. det spillet.

Det er i slike tilfeller du finner ut hvem dine ekte venner er. Det er de som står ved din side når du har det tøft, og de venter på deg når du har fått et av årets beste spill.

Litt spent på hvordan man kan komme seg gjennom spillet uten å drepe noen, men det går nok sikkert ja

Det er klart det går. Mange ganger har jeg sett meg tilbake i spillet og oppdaget at det er flere ruter til målet. Spillet har noen flaskehalser (som i Crysis 2), men med bedøvelsespiler og litt mørk magi så er alt mulig.

Har det på samme måten! Medsoldatene mine i Halo er et eksempel. Jeg HATER når de dør, og vil, om mulig, få alle igjennom uten å miste noen!
Sentimentalt øyeblikk, der..