Filmer, bøker og musikk kan enkelt diskuteres fritt med omtrent hvem som helst. Men er det like stuerent å prate livlig om en god og lang killstreak du fikk forleden? Eller om hvor morro det er å finne skatter i en fiktiv western-verden? Spørsmålet er vel ofte om kontekst. I vennegjengen er det andre regler enn på familiebursdagen.

Jeg vet ikke helt hvorfor videospill har endt opp som min litt hemmelige hobby. Skammer jeg meg over min egen begeistring for spill? Hvis jeg for eksempel skal introdusere meg for fremmede er ikke spillingen det første jeg nevner. Muligens er det min egen usikkerhet som her beskrives, men den må jo komme fra et sted. Kanskje det har med oppvekst og oppdragelse å gjøre. Påsken tilbringes fortsatt milevis fra alt som har med 2000-tallet å gjøre.

Utenom min egen tvil til spillmediet mener jeg å lukte en viss skepsis i samfunnet ellers. Spill blir fortsatt brukt som forklaring når forferdelige ting skjer. Derfor får jeg assosiasjoner til kunstnere og andre som har blitt misforstått av sin egen samtid. Slik som heavy-metallen fikk skylden for noen år siden er det nå spillene som må ta støyten.

Jeg skal ikke være dommer og bøddel i noen sak her, men jeg mener at spill får ufortjent mye negativ omtale. Samtidig er debatten viktig å ta seriøst selv om man føler seg satt i bås iblandt. Og kanskje er dette grunnen til at jeg, muligens med flere, sitter og spiller med litt ambivalente følelser.

Men misforstå meg rett, det er ikke skam jeg først og fremst føler. Spill har gitt meg utallige gode stunder. Enten det er adrenalinfylte battlefield-øyeblikk eller tårevåte farvel i historiedrevne spill. Av og til tenker jeg for meg selv at antispillerne ikke vet hva de går glipp av. At spill ikke bare er vold og usunn kost som til slutt gjør deg til massemorder.

Det kommer kanskje en tid da bestefedre spør barnebarn om de ikke kan spille litt for dem. Og da mener jeg ikke blokkfløyte. Eller at folk ser på deg som dannet hvis du har dyp innsikt i et spills historie og bakgrunn. Man vet jo aldri.

Selv er jeg ganske åpent anime og spillinteressert, og har ingen planer om å skjule det. Hjelper jo også at mine foreldre har interesse for spill, og at det er en god del studenter på skolen som har samme interesse.

Jeg syns spill bare tar mer og mer av. Så dette stemmer ikke. Bare se på hvor populært Let's Play videoer har blitt på youtube foreksempel. Folk som Pewdipie (Husker ikke hvordan man skriver det, er ikke fan selv akkurat), har jo nesten 3 millioner subscribers. Folk som skylder på spill er som regel hyper kristne foreldre fra USA. Flere gadgets eller ekstra ting til forskjellige konsoller har jo også fått mange foreldre til å delta i spillverden også, foreks Wii, Kinect og mange andre ting.

Og bare se hvor store visse folk i spillindustrien blir, Notch blandt annet har jo på en måte blitt kjendis. ALLE vet jo hva Minecraft er. Spill blir bare mer og mer populært. Jeg husker den tiden hvor det nesten ikke fantes jenter som spilte spill, og nå er det utrolig mange jente gamere også. Tidene forandrer seg.

Nå ble dette veldig rotete skrevet, og jeg kunne sagt så mye mer. Men har ikke tid til det.

Ikke skam deg over å være gamer. Du sier at det er noe du ikke nevner når du prater med folk. Prat om det! Du vil bli overrasket over hvor mange som spiller spill nå.

Nei

Å snakke om gaming er ikke tabu, å snakke om killstreaks er.

Jeg syns spill bare tar mer og mer av. Så dette stemmer ikke. Bare se på hvor populært Let's Play videoer har blitt på youtube foreksempel. Folk som Pewdipie (Husker ikke hvordan man skriver det, er ikke fan selv akkurat), har jo nesten 3 millioner subscribers. Folk som skylder på spill er som regel hyper kristne foreldre fra USA. Flere gadgets eller ekstra ting til forskjellige konsoller har jo også fått mange foreldre til å delta i spillverden også, foreks Wii, Kinect og mange andre ting.

Og bare se hvor store visse folk i spillindustrien blir, Notch blandt annet har jo på en måte blitt kjendis. ALLE vet jo hva Minecraft er. Spill blir bare mer og mer populært. Jeg husker den tiden hvor det nesten ikke fantes jenter som spilte spill, og nå er det utrolig mange jente gamere også. Tidene forandrer seg.

Nå ble dette veldig rotete skrevet, og jeg kunne sagt så mye mer. Men har ikke tid til det.

Ikke skam deg over å være gamer. Du sier at det er noe du ikke nevner når du prater med folk. Prat om det! Du vil bli overrasket over hvor mange som spiller spill nå.

Er enig med det du skriver her. Gaming er en hobby og burde ikke være noe man er flau over. Forresten, han heter PewDiePie. Han har over 2 millioner subscribes(spiller spill) og det sier litt. Er fan av han selv.

Så nei, det er ikke tabu.

Kanskje dette var feil nettsted å skrive dette på. Jeg mente ikke at det var direkte tabu, heller at spill kanskje ikke har samme status som medier ellers.

Jeg er klar over at mange spiller, jeg er mer opptatt av hvordan folk oppfatter spill og hvilken stilling det har i samfunnet.

Så nei, jeg vil heller ikke si at spilling er tabu.

Selv har jeg et åpent forhold til spill. Men hender at det er enkelte spill, jeg ikke er så åpen om. Rett og slett for de, folk på skolen bare er interessert i COD, BF3 osv. Slenger dritt om spill som ikke har 18 års grense. Om jeg skal satse i spill bransjen en dag, er jeg litt usiker på hva familien min syntes om det. Men uansett, en god blogg Kembokombo .

Er helt enig i det spill ikke direkte er tabu, men det er ikke det første jeg kommer opp med når jeg snakker med folk. Snakker ofte med venner om spill, data osv

Sier aldri på jobbintervju og generelt ellers at jeg spiller. Det bare virker teit. Sier jeg at jeg spiller, så sier jeg at jeg ikke spiller så mye. Skal jo naturligvis gjøre et godt inntrykk på folk, både på arbeidsplass og generelt. Noen ting må bare sløyfes i starten, skal jo bygge nettverk.

Det er som om jeg skulle skrevet det selv!
Jeg er enig og kjenner meg igjen i absolutt alt!

Jeg føler spill oppfattes som lavkultur, på en måte. Det er ikke den første interessen jeg tilkjennegir i møte med nye folk. Rart, men det er nå en gang sånn. Tror kanskje det har noe med passiviteten som følger med spilling, og myten om at spill er altoppslukende. Å kalle meg en gamer får meg til å fremstå som en lat og lite engasjert person som bruker all min tid på denne aktiviteten, såfremt jeg ikke snakker med en likesinnet.

Jeg tror fortsatt at mange ikke har forstått at spill kan fortelle gripende historier, trimme hjernen og åpne for refleksjon og ettertanke. De spillene den gemene hop vet om er denne "vanedannende og voldelige styggedommen" som trekkes frem av allmennkringkastere.

Synd. Men de uopplyste generasjonene vil vel ikke vare så veldig mye lengre. En gang, når vi gamere arver verden, vil nok spill stå på lik linje med både film og bøker, også som interesse.

Ja og nei. Spill er blitt en veldig stor del av populærkulturen, og slik jeg oppfatter det, er spill stort sett godkjent blant folk opp mot ca. 40 år, som et morsomt tidtrøyte, det er helt okay å bruke en del fritid på.

Samtidig er det jo helt åpenbart at spill ikke er godtkjent som et fullverdig, seriøst kulturtilbud. Noe som kanskje heller ikke er så rart mtp. at kyniske, helkommersielle action, sport, facebook og mobilspill tar en så stor del av kaka, både blant mainstream, seriøse spillere, og media.

Uansett er det ihvertfall slik at spill fortsatt ikke er noe du tar opp i familieselskapet, og det er ikke den interessen det alltid er lurest å briefe med i sosiale lag. Det er fortsatt et godt stykke opp til musikk, film og bøker, som jo alle er sosialt godkjente i samtlige samfunnslag.

Vet akkurat hva du prater om, selv om spill begynner å bli mer og mer mainstream. Føler at for hver år som går så er det mer og mer akseptert. Kjente meg veldig igjen med det at du heller ikke introduserer deg som spillinteressert når du møter nye folk, føles som du sier, litt tabu...

Jeg føler spill oppfattes som lavkultur, på en måte.

Spill er lav-kultur. Det er i hvertfall ikke høykultur.
Når det er sagt så er det bare å ta tiden til hjelp. Spill får sin rettmessige plass i som stueren popkultur innen en tiårsperiode til. Da har gamere inntatt de fleste "høye samfunnsposisjoner."

Det er det som er hemmeligheten med alle "farlige" popfenomener.

Ja for fem år siden, nei nå. Alle unge medium har vist seg å trenge en god utviklingsperiode i samfunnet før de kan erkjennes og respekteres som et kulturtilbud for fullt, og spill er på mange måter fortsatt i denne fasen. Det er også sant at spill (nesten en fellesbetegnelse for "interaktiv underholdning") fortsatt er et veldig umodent medium som ikke er i nærheten av å oppnå det det kan være i stand til å gjøre.

Av denne grunn vil jeg si at samfunnets skeptisme nesten er fortjent, med tanke på at det faktisk er litt sant at popkultur i spill (ja, vi har faktisk subkulturer innenfor spill nå) er preget av eksessiv vold og overseksualiserte kvinner. Heldigvis ser vi en utvikling i retning bort fra dette, eller iallefall en større fremgang av spill som ikke har dette som selgepunkter. Når denne delen av interaktiv underholdning får vokst frem nok og bli erkjent nok kan spill forhåpentligvis bli annerkjent på et mer intellektuelt & kulturelt nivå.

Anngående om det, i kort, regnes som nerdete og teit å spille spill vil jeg si nei. Vi har nådd det punktet hvor det faktisk er mer avvikende å IKKE spille i det hele tatt, så det er jo sweet.

Ikke noe problem med å være åpen om gaming selv. Men dette kan ha noe med at jeg sjeldent har kontakt med folk utenfor gaming communetiet generelt.

Heldigvis ikke like mye som før. Da var spill tabu og om man spilte var man en skikkelig nerd. I dag spiller alle om du er kjendis eller vanlig mann/kvinne på gata. Det finnes snart ingen som i løpet av livet sitt har prøvd å spille. Derfor er jeg også selv stolt over å være en tro gamer og kommer alltid til å være det

Veldig bra blogg Kembokombo

Eg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, har tenkt tanken sjølv fleire ganger

Sjølv om det ikkje er direkte tabu, får det ein del ufortjente blikk. Når tanter og onkler spør ka eg tenker etter vidaregåande er det som oftast enklest å bare ikkje nevne at eg vil til England for å studere spilldesign

Men skammer meg heller ikkje, er virkelig stolt over å vere ein gamer

Spill er nok ikke den første interessen jeg oppgir hvis jeg møter en person jeg ikke kjenner, nei. Muligens litt grunnet holdningen mange eldre har, om at spill er "galt".

Artig å se at mange har de samme tankene som meg

Jeg tror spill er veldig tabu i sosiale settinger, som består av personer uten spesiell interesse for det. Tviler veldig på at du drar jenter med spillprat..!

Tviler veldig på at du drar jenter med spillprat..!

Mnaa, si ikke det, si ikke det. Etter å ha pratet mye over nett avtalte jeg med min nåværende kjæreste at vi skulle møtes for å se Final Fantasy Advent Children etter at jeg hadde runda Final Fantasy VII. Den filmen falt ikke i smak hos henne, så hvordan jeg fikk det til skjønner ikke jeg, men vi har vært sammen... 3(?) år nå. Har nok noe med at vi pratet og fortsatt prater mer om andre ting enn om spill.

Må nesten le litt.. Spill er omtrent det ENESTE jeg prater om.

Men nå har jo f.eks simmene mine ett mer spennende liv enn meg..

Tviler veldig på at du drar jenter med spillprat..!

Ute på byen, promillen er kanskje høy og man drar denne her: "Hallo frøken, vil du være med hjem og se på trofêsamlingen min?"

Men nå har jo f.eks simmene mine ett mer spennende liv enn meg..

Det skal godt gjøres at man selv har et mer spennende liv enn spillfigurer. Vanskelig å trumfe John Marston og Ezio Auditore, men Simmer?? Ok, you've made your piont