Multiplayer. The new big hit. Disse dager er det nærmest forventet at et spill skal ha multiplayer. Ikke noe galt i det. Multiplayer er en fin ting det. Godt at spillene har valgmuligheter som gjør at det finnes noe for alle. Så, hvorfor en blogg om multiplayer? Vel, det ser ut til å utvikle seg noe jeg vil kalle en ganske så kjip trend i spillindustrien når det gjelder multiplayer, særlig uttalelser fra utviklerne av multiplayer spill. Noen av dere har vel fått med dere at jeg ikke liker å spille multiplayer spill. For de som ikke har fått det med seg, "Hei, jeg liker ikke å spille multiplayer." Hvorfor? Ikke fordi jeg ikke liker multiplayer, men fordi jeg ikke liker deg.

Så, multiplayer. Den delen av spill jeg ikke rører selv med en meter lang pinne. Før noen klager så skal jeg igjen påpeke at det ikke er fordi jeg hater multiplayer eller syntes det er noe forferdelig galt med det; det er bare virkelig ikke noe for meg. Jeg syntes det er flott at det eksisterer som et alternativ for folk med rare, eksotisk og underlige interesser.

Multiplayer har i mine øyne alltid vært en bonus til selve spillet. Et ekstra kakestykke til det forfriskende og knasende gode treretters måltidet kalt single-player. Og hvorfor ikke? Jeg vokste opp i en tid da multiplayer på konsoll var begrenset til 2 - 4 spillere maks som alle satt i samme sofa og så på den samme TVen, og massiv multiplayer var noe som kun var tilgjengelig for PC-gamere med internett. På den tiden måtte spill selge seg med single-player i fokus. Ingen gadd å ha et spill som krevde at du måtte ha venner på besøk for å ha noen glede av det. Dette er jo ikke tilfellet nå lenger, nei, dagens konsoller er vel utstyrt med alt av tilbehør som skal gi en god multiplayeropplevelse.

Så med det kaster både spillere og spillutviklere seg over denne nye trenden. Nå skal vi vise at selv konsoller kan by på den samme spennende online-multiplayer retten som har vært utenfor vår rekkevidde. Ikke nok med det, med tanke på hvor forbedret nett-tjenester har blitt de siste årene er det ikke rart vi vil utforske alle mulige funksjoner. Derfor skal alt av onlinefunksjoner dyttes inn i alle tenkelig vinkler av spillene.

Problemet er selvfølgelig ikke multiplayer, det er spillerne jeg ikke tolererer. Det er grunnen til at jeg holder meg vekke fra så og si alt som har med det å gjøre. Du ser, jeg har aldri likt å måtte forholde meg til fremmede mennesker. Jeg liker ikke å konkurrere mot dem, og jeg liker heller ikke å være på lag med dem. Mest fordi jeg ikke eier konkurranseinstinkt, delvis fordi jeg ikke liker tanken på at noen forventer eller krever noe av meg, og til slutt fordi jeg rett og slett hater å ikke kunne gjøre noe i mitt eget tempo. Åja, og fordi jeg ikke liker folk flest. Nevnte jeg det?

Skal jeg spille noe i multiplayer så skal det helst være med en nær venn, og da skal vi helst befinne oss i samme bygg hvor jeg kan kjefte på ham om nødvendig. Men, som med alle ting, så er det ikke ALLE multiplayer spill jeg forkaster. Det finnes faktisk noen multiplayer spill jeg faktisk liker. Hvilke? Du kan få prøve å gjette. Det ene er et online-shooter spill fra Valve, med masse sjarm og personlighet og som har gjort stor suksess og har nå blitt gratis for alle. Hatter er et nøkkelord her, folkens. Det andre er et spill fra Blizzard som har kapret sin sjanger fullstendig og sitter nå som den ubestridte kongen på haugen på toppen av et fjell laget av gull og dekorert med diamanter. Her sitter han og ser ned på sine motstandere og konkurrenter og flirer av dem "Pft, commerners." Alt dette mens han tar en slurk vin fra begeret laget av elfenben og edelstener, og sultne foreldreløse unger står på hver sin side av tronen og vifter med palmeblader.

Yes, jeg har hatt/fortsatt stor kjærlighet for Team Fortress 2 og World of Warcraft. For noen kan det virke litt rart at jeg, en person som mest sannsynlig ville støttet The Human Extinction Project: 7 billion dead means 7 billion less problems, ikke bare spiller multiplayer, men massive multiplayer atpåtil.

Da Team Fortress 2 kom ut var det det mest veldesignede shooter-spillet der ute. Det hadde sjarm, farger, og alle karakterene var unike. De hadde alle personlighet, og deres unike og simple, men likevel godt gjenkjennelige design, gjorde at det var umulig å ikke få en tilknytning til karakterene og deres personligheter. Et eksempel på hvor godt designet deres er er at du lett kan kjenne igjen silhuettene til karakterene selv etter bare å ha spilt spillet en liten stund. Jeg kan ikke tenke meg et annet online-shooter spill som har brukt så mye tid og satt av såpass med fokus på å fremheve karakterene. Meet the Team videoene er bare geniale, og jeg var glad for å se at min favoritt, The Medic, endelig fikk sin velfortjente video.

Godt visuelt design, karakteroppbygging, lett historie, og den humoristiske tonen i spillet gjorde at det faktisk var noe å ta tak i, og gjorde at det ble mer enn bare et spill der du logget på for å spille som Kaptain Canonfodder 971. Team Fortress 2 er faktisk det eneste online-shooter spillet jeg vender tilbake til for å kose meg med en halvtime - time her og der.

Når det gjelder WoW så er det litt anderledes. WoW er et spill jeg spiller mens jeg unngår andre spillere så mye som mulig. Jeg kan jo si at jeg nesten spiller det single-player, og kun gjør quest alene fra level 1 - 85, men det er ikke tilfellet. Jeg joiner et party her og der for å få unnagjort et større quest eller ta en elite, og jeg kjørte ofte instancer når jeg følte at questingen i det området jeg befinner meg i blir for kjedelig. Men mesteparten av tiden brukte jeg på å løpe rundt alene, gjøre quest, samle in ores/herb, og kaste en kule med is i trynet på alt som kan gi XP. For meg lå gleden i WoW å utforske den vide og åpne verdenen. Jeg var alltid nysgjerrig på hva som befant seg på den andre siden av åsen, i enden av tunnelen, og følge med på historien som utspant seg mens jeg red inn i solnedgangen på min vandøde hest.

Så, hvorfor spille World of Warcraft når jeg ikke vil ha noe med andre spillere å gjøre? Ville det ikke vært bedre å heller spille et spill som Oblivion, et stort fantasy spill som er mer rettet mot singel-player? Jo, kanskje, for om man tar vekk multiplayerdelen av WoW så ender man til slutt opp med et lite imponerende spill med utdatert grafikk og NPCer som står på stedet hvil og ikke utstråler noe personlighet. WoW hadde aldri klart å utlevere seg som et singel-player spill. Men, det er en ting som gjør at jeg foretrekker WoW i lengden fremfor Oblivion. Selv om jeg unngår spillerne, så er de også en del av opplevelsen; de er med på å skape atmosfæren. Bare det å se en annen spiller ri forbi deg mens du er ute og holder på med ditt, eller se dem løpe frem og tilbake mellom auksjonshuset og banken når du er i de større byene gir deg en følelse av å være i en verden som er levende og konstant under utvikling. Med andre ord "jeg vil ikke være alene. Jeg vil være alene med andre folk rundt meg."

Så, med det kan jeg si at det er ikke multiplayer jeg hater. Det ER spillerne, og det er fordi alle multiplayer spill alltid ender opp som spill dere alle konkurrerer mot hverandre, og det er nettopp det jeg ikke liker. Jeg har nemlig null konkurranseinstinkt. Jeg føler ikke at jeg trenger å bevise noe overfor noen, og jeg er heller ikke interessert i å havne på en liste over beste spillere. Greit, OK, jeg har halvveis et konkurranseinstinkt. Jeg hater å tape, men jeg ser ikke på det som en stor bragd når jeg vinner. Når jeg spiller spill så er det for å forsvinne vekk fra virkeligheten og bli sugd inn i en annen verden med en gripende atmosfære og historie, ikke fordi jeg ønsker å bevise at jeg er bedre enn en jævel av en barnearbeider som sitter i Bangladesh.

Det betyr ikke at jeg vil at vi skal fjerne konkurranseelementet fra spill, nei, langt ifra. Det er jo nettopp dette som er grunnen til at vi nå har noe som kalles esport, og jeg ser nødvendigheten av konkurranser og turneringer. Det er viktig å vite hvem som er best i noe, men jeg vet at jeg ikke kommer til å bli best i noe (ikke har jeg interessen i å bli det, heller) og jeg vil heller godta det som en del av meg, ikke ha en haug med high-scores poppende opp for å fortelle meg det. Mentaliteten til konkurranseinnstilte spillere gjør det ikke noe bedre. Her er League of Legends og Heroes of Newerth strålende eksempler. Om noen blir drept, eller et slag blir tapt, eller om du bare gjør en feil så kommer drittkommentarene haglende og jeg blir påminnet om Penny Arcade sin stripe om normale personer og anonymitet resulterer i drittsekker av en ny dimensjon.

Derfor holder jeg meg langt unna multiplayer. Derfor holder jeg meg til single-player, som er det eneste stedet jeg mener spill virkelig skinner av glans. Det er her spillene klarer å presentere en god å gripende historie, skape en ordentlig atmosfære, og gi meg karakterutvikling. Akkurat de tingene jeg vil ha i et spill. Dessverre begynner også dette å bli invadert av online/multiplayer trenden, og jeg hater det når utviklere prøver å blande sammen multiplayer og single-player.

Jeg mener at et sterkt fokus på historie er noe som ikke fungerer i multiplayer. Dialog, setting og kontekst er vel og bra når det gjøres på den måten Team Fortress 2 klarer å fremstille det, men en linjer handling? Det er vel noe man tar til seg i det private, sant? Jeg kan jo ta et eksempel. Jeg spilte gjennom både Gears of War 1 og 2 sammen med en kamerat. Da vi spilte så brukte vi selvsagt tiden på å skyte og plaffe ned alt som beveget seg og som hadde gjort en prio mail order på kuler. Da det var tid for cut-scenes og dialog, de tidspunktene som skulle bygge opp historien og atmosfæren, så fulgte vi ikke særlig mye med, og det endte med at vi brukte disse "pausene" mellom å skyte ned aliens til å diskutere forskjellige emner. Det var alt fra spill, film, jenter, og gjøre narr av karakterene i spillet. Vi brukte gjerne også disse sekvensene til å gå på do eller hente oss en kald øl før vi returnerte til oppgaven med å omgjøre fiendene våre til frikassé. I etterkant kan jeg si at jeg ærlig talt ikke vet hva historien i Gears of War spillene er. Jeg kan ikke huske noe. Alt jeg husker er at jeg først var og plaffet ned ting i noen ruiner av en by, så var jeg i en mørk by, så var jeg i en mørk fabrikk, så var jeg i en mørk tunnel, og så var jeg i en annen mørk plass. Mellom det har jeg ingen anelse om hva som foregikk.

Hva skjedde mellom personene, hvem er hvem, hva er det egentlig som skjer? Jeg hadde sikkert fått alt dette med meg hadde jeg spilt spillet alene og konsentrert meg om historien, men det var dessverre ikke mulig når jeg hadde kameraten min ved siden av meg, det hele endte med at vi satt og diskuterte mens hjernen min så og si spilte spillet på auto-modus. Jeg husker at det var en bane der jeg ikke kan huske at jeg kom meg fra start til slutt. Vi diskuterte og jeg tok stadig blikket vekk fra skjermen for å få sagt det jeg skulle ha sagt, og plutselig var vi i mål og en ny cut-scene startet. "Hæh, er vi ferdig med banen allerede?" tenkte jeg, og jeg måtte virkelig tenke for å finne ut av hva jeg nettopp hadde brukt de siste 15- 20 minutten på. Av den grunn så har jeg valgt å ikke kjøpe Gears of War 3. Jeg ser ikke særlig vitsen i å kaste bort penger på et spill jeg ikke aner historien til, og er ikke akkurat særlig keen på å spille gjennom de to første spillene igjen for å finne ut av det.

F.3.A.R er også et godt eksempel. Et "survival"-horror spill som fokuserer på co-op campaign. La oss få en ting forstått. Horror spill handler om å skape en atmosfære som griper fatt i deg på det øverste mentale nivået. Du skal føle den klaustrofobiske frykten krype inn over deg, du skal føle deg ensom og hjelpeløs, og hver gang du åpner en dør så skal kontrollen riste, ikke fordi vibrasjonen har gått amok, men fordi du selv skjelver. Det er hva som definerer god horror. Så, hva skjer når man kan gå gjennom et spill hånd-i-hånd med sin bestevenn? Følelsen blir fullstendig borte, og spillet ble redusert til et helt vanlig FPS-spill som med jevne mellomrom rister på kameraet og sier bø. Verst av alt var at endingen du får varierer ut ifra hvilken av karakterene/spillerne som hadde best presentasjon. Forventet virkelig utviklerne at vi skulle ha tålmodighet til å ikke bare spille gjennom spillet i co-op, men også spille gjennom det to ganger? Optimisme er en rar ting.

Det er dette som er problemet med disse spillene. Co-op story er noe som fungerer i spill der det ikke er særlig mye story, og heller gameplayet som står i fokus a la New Super Mario Bros. Wii, Ratched and Clank; All 4 One, osv. I spill der det er historien som er drivkraften går faktisk multiplayer i veien. Alle brettene blir designet med den tanken at 2 - 4 personer skal ha plass til å løpe rundt, karakterutviklingen blir komprimert slik at ikke karakterene sklir vekk i fra hverandre, og atmosfæren forsvinner.

Når multiplayer og single-player blir kombinert på denne måten er det vanskelig å konsentrere seg når co-op faktisk går i veien for historien, og når man spiller alene er det umulig å ikke føle at man går glipp av noe. Derfor håper jeg at denne online/multiplayer trenden skal roe seg litt, slik at utviklere igjen kan forstå at single-player co-op bør kun være i spillene som har lett fordøyelig historie og fokuserer mest på gameplay, og heller la historietunge spill forbli single-player uten innblanding av andre, eller en high-score på slutten av hvert nivå som sier hvor du er på verdensbasis. Jeg håper også at de utviklerne som mener og tror at multiplayer er den eneste fremtiden for spill nyter livet sitt i sin egen lille boble av irrelevans på toppen av månen. Jeg nekter å tro at single-player historier har mistet så mye respekt at de ikke lenger kan lages uten å ha en multiplayer del. Spill har jo blitt den nyeste og mest spennende formen for historiefortelling i morderne tid. Det er som om noen skulle avbryte The Shawshank Redemption for å sette på en eller annen form for sport og begrunnelse er "Dette er bedre. Det er lagspill."

Jeg tror heller ikke jeg er den eneste der ute som foretrekker å ha mine historier i fred og ro uten innblanding fra andre. Det er mer enn nok plass for både single-player og multiplayer på markedet. Vi som foretrekker single-player ønsker ikke at multiplayer skal gå vekk. Multiplayer en fin ting for de som nyter det, men helst vil jeg at det skal være på andre siden av en svær mur hvor de ikke kan røre tingene jeg liker. Det som er litt skremmende er at det virker som om de som foretrekker multiplayer ønsker å se single-player forsvinne. Til dere sier jeg hold kjeft, gå vekk og la meg ha kaken min i fred!

God og velskrevet blogg!

Må si at en av grunnene til at jeg ikke lenger spiller CoD: BO er pga. De mange drittsekkene som spiller spillet. Gjør man en feil skriker de "fag", får man ikke god score skriker de "noob". Men (nå starter jeg BF-flame war) må jeg si at spill som de i BF-serien har en bemerkelsesverdig god multiplayer. Hvor man har større sjanse til å få en god score hvis man "teamer" med squaden sin. For i BF handler det ikke om hvor godt hver spiller på laget presterer, men hvor godt laget presterer som et lag. Det er multiplayer.

Men må innrømme at jeg foretrekker RPG fremfor MMORPG, hvor man gamer i fred i sin egen verden uten å må tenke på idiotene som skriker "Fag!".

Tror ikke jeg har skikkelig rørt MP i et spill i år... før Dungeon Defenders kom ut. Spillet er bare så utrolig artig og virker som om det er få idioter på PC versjonen. Men så er jo det PvE også da, virker som om PvE ikke tiltrekker seg like mange tards som PvP.

Men er har ganske lik holdning som deg når det kommer til MP. Eier ikke konkurranseinnstinkt når det kommer til spill.

Jeg liker både MP og SP spill. Jeg har konkkuranse instinkt i spill jeg naturlig er god i, men er jeg dårlig i et spill har jeg en tendens til å ikke ta det så seriøst om jeg taper. Mine favoritt spill er for det meste enspiller spill, men det er noen unntak som Warcraft 3 og Super Smash Bros Brawl.

Jeg har ikke tid til å lese så lange blogger

god blogg! er ikke så fan av de vanlige multiplayer spillet COD. Mest fordi de resirkulerer det hvert eneste år og jeg har spilt. MW 4, MW 2 og COD BO så innmari mye at jeg er møkk lei. Men liker multiplayer spill som starcraft og warcraft. Og Battlefield.

God blogg! Fint at jeg ikke er den eneste som misliker MP.

Fantomena: Mange av dine favoritt spill har stort fokus på flerspiller, og så misliker du MP?

Vi deler de samme meningene om multiplayer, så heller enn å skrive en kjempekommentar, kan jeg like gjerne signere på det du alt har skrevet.

Hovedgreia for at jeg holder meg unna mp, er at man gjør de samme greiene hele forbanna tiden.
Da mister jeg interessen på et blunk.
Jeg må ha variasjon og noe å jobbe mot.
Har heller ikke noe konkurranseinstinkt, så det blir heller meningsløst å spille f.eks FPS'er online, fordi det ikke gir meg noen ting å være bedre enn andre.
Jeg har hverken tid eller interesse for å bli god i MP.
For meg gjelder det bare å fullføre en story og så hoppe videre til neste spill.

Og som du sier, liker jeg heller ikke å forholde meg til andre.
Jeg må kjøre min egen greie, i mitt tempo.
Så co-op er som regel utelukket, med mindre jeg har fullført spillet alene tidligere.

Så de få gangene jeg spiller med andre, er det mer for den lille sosiale dosen hvor vi prater i et party.
Men da blir fokuset mitt mer på prating enn på det faktiske spillet, så jeg kunne like gjerne sitti å tegnet eller noe i den dur.

sonic og link: MP er morro. Men en god lang SP del er så utrolig mye bedre.

fantomena: Du har ikke snakket om annet enn hvor fantastisk BF3s MP er i det siste, så å si at du misliker MP blir kanskje litt feil?

VELDIG interessant tema
Må ærlig si at jeg ikke er den største fanen av Multi Player, selv om det er utrolig underholdende
Setter virkelig pris på et godt gameplay, og en gamer som ærlig skriver om meningene sine om temaet. Trengs litt mot for å gjøre det Doan

Fint å se at det er flere som foretrekker en god single-player fremfor multiplayer.

virker som om PvE ikke tiltrekker seg like mange tards som PvP.

Nei, det er vel først og fremst når man er mot andre spillere at drittsekk-modus aktiveres. Jeg vet virkelig ikke hvilken del av hjernen det er som brukes da, men vært er det når det skjer på low/mid-levels.

Hovedgreia for at jeg holder meg unna mp, er at man gjør de samme greiene hele forbanna tiden.

Yes, kan faktisk signere denne selv. Jeg spiller WoW, men da kun en måned eller to før jeg legger det på hylla og venter til neste expansion. For meg er det utforsking som gjelder, og jeg holder meg unna raids. Jeg kan godt ta turen innom med venner som er i end-game guilds, men da bare for å se meg rundt og prøve meg på bossene, ikke fordi jeg er interessert i loot eller å få kills.

Jeg hadde ikke noe imot 5-manns grupper. Her følte jeg at rollen min virkelig betydde noe. Jeg var en Mage, min jobb var å sende 10 - 20 fiender inn i en kald død. I et 40-manns raid er det lett å føle seg som det trettisyvende hjulet når det er ti andre Mage med. Spesielt om en av dem er mora til guild masteren. Antagelig kom Blizzard inn på samme tanken siden de kuttet raid størrelsen ned til 25-mann.

Setter virkelig pris på et godt gameplay, og en gamer som ærlig skriver om meningene sine om temaet. Trengs litt mot for å gjøre det Doan

Takker og bukker!

Må melde meg på rekken av spillerne som står midt imellom Sp og MP, ene siden vil jeg ha en rå og lang single player og den andre vil jeg knuse fremmede på multi player. Variasjon er det som teller.

Men må nok si at FPS-er burde ha bedre single player da som det nylig utgitte Battlefield 3 hadde en single player som jeg ikke gadd å spille igjennom av alle grunner og var nødt til å spille multiplayer, grunnen at jeg ikke gadd var at det var dårlig skrevet osv og det er grunnen at FPS feiler så sykt på single player delen, de driter i den.

Jeg ser på MP som en bonus til single-playeren jeg også, som du sa. Synes det er dritt at det har tatt sånn av, siden jeg bare synes det er litt gøy i små doser. Det virkelige problemet med online multiplayer er at det er i ferd med å drepe det virkelig beste med spill før i tiden. Nemlig split screen, eller det å spille med kompiser som er på besøk. Problemet er særlig med FPSer, split screen er så sjeldent nå, og jeg savner virkelig barndommen hvor jeg og kamerater ville sitte i timesvis og spille NightFire. Har jeg venner på besøk nå, så er det alltid så vanskelig å finne noe å spille sammen, blir mest sannsynlig bare et slossespill eller noe sånt, kult det, men vil spille andre sjangere også. Bra du tok opp dette temaet her, DoanDavid, for jeg føler virkelig at dette med online multiplayer er noe som bør roes ned et par hakk, så split screen kan komme tilbake i varmen igjen. Ikke at jeg tror det vil skje, men er jo lov å håpe...

Det virkelige problemet med online multiplayer er at det er i ferd med å drepe det virkelig beste med spill før i tiden. Nemlig split screen, eller det å spille med kompiser som er på besøk. Problemet er særlig med FPSer, split screen er så sjeldent nå, og jeg savner virkelig barndommen hvor jeg og kamerater ville sitte i timesvis og spille NightFire.

Nå skal det kommende Serious Sam 3 BFE ha split-screen co-op for fire spillere. http://www.gametrailers.com/video/help-line-serious-sam/720533

Serious Sam 3 skal fokusere på old-school FPS-gameplay. Men du har rett. Det er vanskelig å finne gode spill du kan nyte i sofaen sammen med en kamerat. Virker som om de ikke lenger vil at vi skal besøke hverandre mer. Greit at internett er der, men jeg foretrekker å ha vennene mine der jeg kan se og snakke med dem om vi skal game sammen.

Meget god blogg igjen DoanDavid

Selv er jeg nok avhengig av MP og bruker en god tid på dette. Spesielt i spill som Battlefield: Bad Company 2 og Battlefield 3 går det med en del timer.

...men jeg har bestemt meg for å gjennomføre singleplayeren i BF3 hvor starten faktisk var overraskende bra