Skriver for tiden en annen fortelling som er helt komplett annerledes en denne her. Men tenkte jeg bare skulle få tiden til å gå ved å legge ut denne jeg skrev i 9. klasse :)

D-Dagen
Jeg opnet øynene mine og husket at eg satt i den trange, våte og redselsfulle båten på veg mot Normandie. «Jeg kommer sikkert til å dø.» Tenkte jeg og sukket lavt. Jeg såg langsomt til høyre og der satt ein gammel venn av meg med et blekt ansikt som prøvde å beholde roen. Såg jeg til venstre, såg jeg Corporal Frank som spydde ned på gulvet med en sår hals. «Ikke noe fint å se her...» Hørte jeg meg selv tenke. Så jeg bestemte beg for å se opp mot jagerne som fløy over oss og mot den brølende krigen .

«Hold dere kalde!» Skrek Sersjanten vår som satt fremst i båten. Jeg ladet våpenet mitt og prøvde å fokusere på målet mitt . «Går det bra?» Undret Frank med sjelvende stemme. «Ja bare...» var alt jeg fikk sagt helt til den ene båten ved siden av oss eksploderte i tusen knas. Alle ombord båten dukket for dekning. «Hold dere fast!» Skreik sersjanten. Skuddene fra tyskerne plafret i vannet ved siden av oss. «Behold roen!» Ropte sersjanten med hes stemme .

Jeg kjende hjertet banke knallhardt i det vi nærmet oss land. En bombe knuste vannet foran oss og vi ble slunget bakover. Eg holdt meg foran hodet mitt for å ikkje bli truffet. Frank lente seg over båten for å få øye på hva som skjedde. Men plutselig datt han bakover med blødene hode. Jeg kastet meg ned i gulvet der oppkastet, svetten og frykten hadde sølt seg. Men så kastet jeg blikket opp igjen mot himmelen og forsøkte å reise meg opp.

«Evakuer båten!» Skrek sersjanten. Jeg tok sats og hoppet ut av båten. Idet vi hoppet ut av båten dundret en bombe gjennom båten. Jeg låg under vatnet og såg flytende soldater sveve over meg, helt til en arm strakte seg over meg og tok tak i jakken min.

«Kom deg opp!» Brølte en soldat og kastet meg ned i bakken for beskyttelse. Jeg såg døde folk over alt rundt meg. Jeg var helt hypnotisert av redsel. Men jeg skjerpet meg, kysset våpenet mitt, reiste meg opp og begynte å skyte. Jeg stod ikkje lenge før eg måtte kaste meg ned i bakken igjen.

«Soldat! Over her!» Ropte sersjanten idet han stod omringet av Amerikanske soldater. Jeg løp spørrende mot ham. «Sett deg ned.» Sa han. «Ok! Først sender vi et artillery angrep over bunkersene som forhåpentligvis vill feie ut de fleste tyskerene.» «Tyskerne vil bli distrahert over flyangrepet og da vil vi løpe mot neste mollhaug og ta dekning der!» Sa sersjanten med sin siste pust. Radiomannen snakket med noen i telefonen, men jeg hørte ikkje etter. Jeg forsøkte heller å fokusere på å overleve.

Idet jeg kastet meg over mollhaugen for å skyte igjen såg jeg en skadet soldat som ropte på sanitetet. Eg følte det var min plikt å hjelpe ham , så eg stormet opp mot ham og kastet meg ned for dekning. «Nei!» Ropte sersjanten. «Kom deg ned!» Jeg ignorerte ham og fortsatte å krype opp mot den skadde. Jeg fikk tak i foten hans og begynte å dra den skadde soldaten ned mollahugen og ned til vårt kompani.

Jeg kavet og skrek imens jeg sleit og drog den skadde soldaten nedover mollhaugen. Artillery flyene stormet over hodet mitt idet dei slapp blytunge bomber ned mot bunkersene. «Hva har jeg gjort?» Tenkte jeg. Jeg reiste meg opp og kastet den skadde soldaten over skulderen min. Jeg begynte å løpe og idet bombene traff bunkersene bak meg hoppet jeg med all min kraft og landet ned til kompaniet mitt .

Normandie 2

Jeg opnet øynene mine og husket at eg satt i den trange, våte og redselsfulle båten på veg mot Normandie. «Jeg kommer sikkert til å dø.» Tenkte jeg og sukket lavt. Jeg såg langsomt til høyre og der satt ein gammel venn av meg med et blekt ansikt som prøvde å beholde roen. Såg jeg til venstre, såg jeg Corporal Frank som spydde ned på gulvet med en sår hals. «Ikke noe fint å se her...» Hørte jeg meg selv tenke. Så jeg bestemte beg for å se opp mot jagerne som fløy over oss og mot den brølende krigen.

Det var det eneste eg husket fra tidligere idag. Men akkurat nå kjende eg en ilende pipelyd etter bomben skjære seg i øyrene mine. Ubevisst ligger eg på bakken med hovudet trykket ned i den blodfylte stranden. Eg prøver å puste i ett rolig tempo, men smertene og tårene holder meg igjen.

«Over her!» Roper Sersjanten til meg. Eg begynner å få meg til rette igjen. Eg tar den eine armen min foran meg og drar meg fremover. Så tar eg skjelvende den andre armen min og drar meg med all kraft eg har fremover. Eg kryper i et skjelvende tempo mot Sersjanten som står skrikende utålmodig inntil en mollhaug. Eg kjender pulsen min dunke blodet mitt rundt i kroppen. Blodårene i pannen strammer seg og stemmen min blir hes.

Med en lettelse reiser eg meg opp og går i dekning. Eg står klemt inn i en molhaug med hovudet bakover og pustet ut. Eg visste Sersjanten snakket til meg og gjedde meg instrukser, men eg ville bare ikkje meir. Eg stod bare inntil veggen og nikket. Han tok meg hardt i armen og drog meg fremmover mot en ny mollhaug.

Kroppen min blei kastet og trykket inntil mollveggen. Eg kikket meg rundt og begynnte å skyte, uten å vite kor. Eg tømte magasinet og håpet på å treffe nogen tyskere. «Drepte eg nogen?» Undret eg. Eg ser meg forsiktig over mollhaugen og glimter et syn av en tysker som nærmer seg mollhaugen min.

Pulsen stiger, svetten renner og adrenalinet slår inn. «Å nei!» Roper eg i hovudet mitt. Det var tomt for ammunisjon. Nå var det eneste eg kunne gjøre å kaste en granat mot han. Eg grabbet til meg en granat. Eg holdt han skjelvende. Fingen min skulle til å dra ut splinten, men hånden min ristet sånn. Eg drog splinten ut uten å tenke på noe annet. Så kastet eg den med håp om å teffe tyskeren. Eg ventet på eksplosjonen....


Eg syns eg høyrde et smell, men det var så mykje annet som dundret rundt meg så det var vanskelig å vite kva som sprengte.

Eg såg meg over mollhaugen igjen og fikk auge på at tyskeren stod nøyaktig samme plass som han gjorde sist gang. Tyskeren stod og skaut mot mine kamerater. «Kva skulle eg gjøre nå?» Eg kikket ned på kroppen min for å se om eg hadde noen våpen på meg. Eg glimtet en kniv i sliren min. Det var det eneste valget eg hadde. Så eg tok tak i kniven og drog den opp fra sliren min.

Eg såg over mollhaugen igjen.
Tyskeren var borte! Eg snudde meg tilbake igjen og la meg ned i gropen med mollhaugen. Eg stunnet når eg såg tyskeren 3 meter foran meg med forbausne auger. Han hadde funnet en ny dekkningsplass. Eg kunne ikkje gå 3 meter mot han, då ville eg blitt skutt. Kunne eg kaste kniven? Eg holdt den hardt i hånden og eg hadde bare en sjangse på meg.

Eg siktet kniven inn på hovudet hans. En klamm følelse av misslykkelse strømmet ned i kroppen min. Eg kjende noge kaldt renne nedover ryggen min. En sjangse, en tysker. Eg kastet....

Kniven fløy gjennom luften mot tyskeren. «Treffer eg?» Kniven kom i en tvilende retning mot tyskeren.

Tyskeren falt dundrende ned i bakken død...



Magnus Madsen 9C Oppgave 4

En smule urealistisk, men samtidig, realistisk skildring av det som høres ut som landgangen på Omaha Beach. Litt stusselig språk, ser ut som om du prøver å skrive nynorsk, men hopper over på bokmål nå og da.

Morsom setning: "«Kom deg opp!» Brølte en soldat og kastet meg ned i bakken"

Jeg skriver egentlig bokmål, men så var det en skrivedag jeg skrev dette på da og jeg måtte skrive på nynorsk.

det funker ikke på norsk... "Hold dere kalde!"