Det denne bloggen handler om er generelt sett et tema som de fleste kanskje ikke finner så veldig interessant. Dette er et tema som først og fremst berører de som er sjangerbevisste innefor andre medier enn spill, da hovedsakelig film, kunst, litterære tekster og musikk.

Jeg er en person som spiller mye, er veldig interessert i spill, leser mye om spill, og ja, liker meg på spillforumer. En ting jeg har tenkt litt på i det siste er om det finnes spillstiler? Når jeg sier spillstiler, tenker nok de fleste på sjangere som action, RPG, bilspill, fantasy, ja i grunn alt som finnes i den vide spillverdenen. Men det er faktisk noe helt annet jeg har i tankene. For å kunne demonstrere best mulig hva jeg mener med spillstil, så kan vi ta filmer som et eksempel. Foruten spill, er jeg også veldig interessert i film, og som de fleste andre filminteresserte vet, så finnes det mengder med filmstiler skapt av pionerene i de tidlige filmårene, og også noen nå senere. Det er filmstiler som er konvensjonsbrytende, og bryter med den klassisk fortellende filmen. Stiler som italiensk neorealisme, surrealistisk film, fransk new wave, film noir, tysk ekspresjonisme som har bidratt med inspirasjon for mange senere regissører og som har skapt sin egen nisje. Det samme gjelder kunst, hvor typiske malere som Vincent van Gogh, Picasso, eller Munch har vært ekspresjonistiske og modernistiske malere. Spill er da også en form for kunst, og et underholdende medium, er det ikke da naturlig at spillutviklere også burde skape spill som kan beskrives som ekspresjonistiske, post-moderne, nyrealistiske, eller noir.

Halo-spillene eller Call of Duty, er ganske "straight-forward" FPS-er, er det da mulig å kunne kalle BioShock og BioShock 2 for noe som bryter med disse konvensjonene som et standard FPS-spill har? De har en helt annen væremåte, og skaper absolutt helt andre følelser enn hva Halo og Call of Duty gjør. BioShock er mørkt, dystopisk, atmosfæredyrkende, og psykologisk, og det skaper en helt annen opplevelse. Likevel blir det ikke kalt for noe annet enn et skrekk-FPS. Eller hva med Heavy Rain, et kinematisk tredjepersonsspill, som absolutt er noe for seg selv. Det er mørk krim, og det setter spilleren i dilemmaer som omhandler moral, hva med å kalle dette et post-noir TPS? Jeg synes den tittelen passer bra, ettersom spillets modellering, atmosfære og grafikk har veldig mye til felles med 50-tallets film noir. Forskjellen er såklart at spillet foregår i nåtiden, og er derfor etter 50-tallets noir-filmer, ergo kommer "post" inn. Jeg mener at spill også kunne ha godt av spillstiler som dette, som skaper sine egne virkemidler og særpreg som gjør det til det de er. Skaper man spillstiler med normer innenfor hver spillstil, tror jeg sjansen for et godt utfall er større, istedenfor at utviklere eksperimenterer i hytt og pine med nye spill som ofte får et dårlig utfall. I tillegg ville slike stiler skape en nisje av forbrukere som sannsynligvis kjøper alt som kommer ut av slike spill, akkurat som det i filmverdenen er personer som er opptatte av fransk poetisk realisme. Jeg skulle gjerne sett flere av slike mørke, atmosfærefokuserte, dystopiske, psykologiske FPS-spill som BioShock. Eller andre spill av typen som jeg vil kalle "techno-noir" TPS, som det da Mass Effect 2 til tider kan være. Techno noir er opprinnelig hentet fra hva Blade Runner ble definert som, og de som har spilt Mass Effect 2, vet at det er veldig inspirert av Blade Runner. Hadde Mass Effect 2 vært enda litt mørkere, kunne det enda bedre vært plassert inn i denne stilen.

Om noen har kommet så langt som å lese til hit, har dere kanskje forstått hvor jeg vil med teksten. Jeg skulle gjerne likt å se ekspresjonistiske spillutviklere, post-modernister, eller nyrealister innen spillverdenen også.

Hmm, jeg vet ikke. Det burde kanskje vært spillstiler. Det hadde vært mye lettere å navigere blandt spillene, og å finne akkurat det du ville ha, hvis vi hadde det. Du hadde også fått mye mer informasjon om spillet bare ved å se på spillstilen. Må vel konkludere med at spillstiler er en ting som burde blitt tatt i bruk. Man kan jo ærlig talt ikke blande spill som Assassins Creed 2 og Brütal Legend bare fordi begge er Third Person Adventure-spill. God blogg

Meget spennende blogg Heretic.

Spillstiler - finnes de? NEI.

Har ikke noe særlig annet å bidra med enn å påpeke hvor bra Blade Runner er, og at jeg er totally enig i tankegangen du forfekter. Ellers er det digg at noen faktisk gidder å blogge om spill på denne siden her.

Uvanlig mye positivt fra din side. Det kan hende at du, en vakker dag, slutter å suge.

Ja, hvorfor ikke?
Har ikke tenkt noe på temaet fra før av, men utifra slik du forklarer det, mener jeg at det finnes forskjellige spillstiler.

Spillstiler - finnes de? NEI.

Ehe så du mener at ingen spill har en kunstnerisk retning?

Jeg mener det blir mer riktig å si "finnes det stilarter innen spill" eller noe lignende. En bruker vel dog å si "filmstiler" så jeg skjønner hvorfor du har valgt å kalle det "spillstiler". Det har forsåvidt ikke så mye å si så lenge man vet hva det er snakk om.

At spill er preget av en rekke forkjellige stilarter er jo helt klart. Alle spill har sin egen stilart. Alt i fra Tetris til Halo og videre til SOTC. Likevel er det nok ikke så mye snakk om stilarter når det gjelder spill, det er mer noe som automatisk må være der.

En kan såklart diskutere om spill som COD faktisk har en stilart eller om COD bare er duppedings som er laget for å tjene penger, og som ikke har noe større kunstnerisk verdi enn en Iphone. Men da må en gå inn på det umulig spørsmålet "hva er kunst" (kanskje er Iphone en form for kunst?).

Uansett har vi jo en veldig typisk stilart, og det er Japanske rollespill. Joda, ikke alle Japanske rollespill er like i form og utrykk, men de har helt klart en felles stil. Det samme kan en kanskje si om de fleste Vestlige rollespill også, men utrykksformen er likevel mer variert enn i de Japanske.

Veldig god blogg, gav meg noe å tenke på.

Uansett har vi jo en veldig typisk stilart, og det er Japanske rollespill. Joda, ikke alle Japanske rollespill er like i form og utrykk, men de har helt klart en felles stil. Det samme kan en kanskje si om de fleste Vestlige rollespill også, men utrykksformen er likevel mer variert enn i de Japanske.

Hmm, det har du rett i. Det samme gjelder også i film forøvrig, hvor japansk film har sine særpreg som skiller seg ut fra andre filmer. Nå har ikke jeg spilt så fryktelige mye J-RPG's, men man ser at de i form og stil har latt seg inspirere fra anime. Tenker da på spill som Eternal Sonata, Blue Dragon, og Avatar f. eks. Men man har jo også disse japanske spillene som har sin egen stil som man ikke finner (tror jeg) i filmverdenen, da spill som Lost Odyssey (med en mer realistisk grafikk). Kanskje det som jeg synes mangler i spill er mangelen på kunstneriske uttrykk, at som du sier, spill oppfattes som noe materielt som bare er ment for kun å tjene penger.

Det blir et veldig problematisk tema å diskutere i grunn, siden det faktisk finnes spill som også skiller seg ut. Problemet mitt er vel også egentlig at spill ikke har noen bestemte spillstiler. Siden det skapes så utrolig mange forskjellige spill, så går det ikke helt an å danne en ny sjanger eller stil til vært spill som skiller seg ut. Spillet WET f. eks. er et spill som kan kvalifiseres som post-moderne, med tanke på at det er så kraftig inspirert av Quentin Tarantino sin filmstil. Problemet blir da likevel å putte spillet i en bås, siden det egentlig ikke er noe som heter post-moderne spill?

Det finnes sikkert men har ikke ord for det

TLDR

Håper dette er starten på en lang bloggserie

Meget interessant... Du fikk meg til å tenke over noe jeg aldri har tenkt over. Takk!

Jeg vil tro at verkene til slike ekspresjonistiske og surrealistiske spillutviklere er vanligst å finne som "minispill" på PSN eller Xbox' og Nintendos nettbutikker.

Jeg har et par eksempler på litt "outside the box"-artistiske spill som klarer å skape en spesiell atmosfære: De to beste jeg kan henvise til er Braid og Limbo. Meget stemningsfylte, unike og kunstferdige. Jeg tror nok produsentene av Flower kan gå for å være delvis surrealistiske.