Sprengkulda fra den kaldeste vinteren på mange år har krevd nok et offer. En død så meningsløs at man beskylder sin Gud og spør hvordan han(eller hun) kan være så kaldhjertet. Jeg hører en hånlig latter fra oven. Og begynner nesten og tro at det faktisk finnes en høyere makt. Om det finnes så ler han nå av meg.

For nå står jeg alene igjen, vinterdøden har revet bort min gode venn. Han har hjulpet meg av gårde når det har gått treigt, men det er slutt for nå. Og det er jo leit.

Men hva er det vi har som kan skape liv igjen? Jo elektrisitet! Det er jo noe alle vet. Vi kobler deg opp med kabler og klyper, du kjenner det nok når strømmen slås på. For mens kulda kryper skal du atter få gå.

Men selv med nok strøm til å grille en ku, vil ikke dødsangst til livsglede snu. Nei tredve minus har gjort sitt, og har sin dødsdom gitt.

Men hva er dette? En liten gnist? Ja du lever enda, det er visst. Hvorfor våkner du ikke fra din søvn? Hvorfor hører du ikke en ung manns bønn?

Jeg ser deg bli kjørt vekk med en rød bil. Og håper du våkner, død er ikke din stil. Og neste dag, meldingen kommer: Gled deg til i sommer, for varme var alt som skulle til.

Du våknet igjen, min kjæreste venn! Nå lurer jeg bare, åssen i h****** skal jeg få deg hjem?

(En kjapp takk til Viking for å plukke opp bilen min som frøs til en midlertidig død)

Den biler har vært i koma en laaang stund haha

Det er forskjell på å dø sakte, men sikkert og å ligge i koma. hehe