Jeg, som så mange andre, har ofte hørt folk si det velkjente uttrykket "alt er relativt". Enten det er en konklusjon mellom to parter som ikke kan komme til enighet, eller om det brukes som svar på et spørsmål man ikke klarer å besvare (eks. "hva er virkelig?"), eller om noe helt annet. Personlig blir jeg like frustrert hver eneste gang. Tilslutt bestemte jeg meg for å skrive en blogg som forklarer denne frustrasjonen min, så her er den: denne bloggen er skrevet for å forklare min frustrasjon mot uttrykket "alt er relativt".

Uttrykket "alt er relativt" er et uttrykk som egentlig sier at det ikke kan finnes noe i verden som er fullstendig absolutt. At alt kan sees på fra minst to sider, og ingenting er uten tvil. Grunnen til at jeg tror uttrykket har oppstått er fordi det kan virke veldig riktig i så godt som alle situasjoner. For eksempel: dersom man tar for seg den menneskelige verden, og ser den fra et filosofisk ståsted kan man begynne med å stille seg spørsmålet: hva er virkelig? Dersom du tenker litt over dette, og prøver å bryte ned hele verden i beviser for hva som kan være virkelig eller ikke, vil du fort finne ut at det rett og slett ikke er menneskelig mulig. Hvordan kan du for eksempel vite at alt du ser rundt deg ikke bare er en illusjon, et bilde laget i ditt eget hode, eller at du lever en drøm; jeg mener,hvor mange av dere har vel ikke sett "The Matrix"? Ingen kan bevise at det faktisk ikke er sant. Av dette kan man deretter konkludere med at alt kan sees på fra flere sider, og dermed komme opp med uttrykket "alt er relativt".

Problemet med dette uttrykket er at det er direkte selvmotsigende. Uttrykket "alt er relativt" er en absolutt. Det sier at det absolutt ikke finnes absolutter, men at absolutt alt er relativt. Noe som betyr at det egentlig sier at uttrykket i seg selv er relativt, og at det dermed ikke kan være absolutt, som betyr at det ikke gjelder i alle situasjoner, som igjen betyr at alt faktisk ikke er relativt, og at det dermed må finnes absolutter, ergo er uttrykket feil. Det blir det samme problemet man får med andre "lignende" ordtak, for eksempel "ingen regel uten unntak". Denne regelen sier egentlig at regelen om "ingen regel uten unntak" har unntak, og dermed at det finnes regler med unntak, og regelen om "ingen regler uten unntak" blir dermed feil, eller, om du vil, meningsløs. På samme måte blir det fullstendig umulig at alt er relativt. Dersom alt hadde vært relativt, hadde det vært absolutt at alt var relativt, og dermed hadde ikke alt vært relativt lenger. Så, vær så snill folkens; hvis dere gjør det, slutt å si "alt er relativt" - it really pisses me off.

Tilslutt vil jeg bare legge til en kort egen tankerekke:
Da jeg konkluderte med at alt ikke kunne være relativt, prøvde jeg heller å tenke ut hva som faktisk er absolutt, fordi det måtte jo finnes absolutter, dersom alt ikke er relativt. Jeg fant svaret mitt hos en stor tenker fra en annen tidsalder, nemlig René Descartes. Han sa: "jeg tenker altså er jeg". Dette utsagnet er absolutt, og det gir derfor ingen rom for tvil; det konstaterer at du faktisk finnes. Slik jeg ser det må dette utsagnet stemme, selv i en fantasiverden, eller drøm, eller matrix om du vil. For hvordan kan jeg ikke eksistere, men allikevel tenke?

Bra blogg. En annen absolutt: Uendeligheten.

Flott førsteblogg.

Må legge til en absolutt: Chuck Norris. Uansett hvilket univers, være det The Matrix eller på sola; han finnes.

At "alt er relativt" også gjelder for setningen "alt er relativt" understreker vel heller regelen enn å nulle den ut? Du beskriver bare en semantisk, eller språklig, problemstilling. Og det er forsåvidt en grei leveregel å ikke sette opp for mange absolutter i tankegangen sin.

Descartes brukte forresten "jeg tenker, altså er jeg" (Cogito Ergo Sum) til å bevise Guds eksistens.

Ja, jeg er helt enig at det er en grei leveregel å ikke sette opp for mange absolutter i tankegangen sin, men å si at absolutt ingenting er absolutt, er i seg selv en absolutt, som gjør uttrykket "alt er relativt" selvmotsigende, og det er det jeg synes er irriterende

helt riktig at descartes brukte "cogito ergo sum" til å bevise guds eksistens. Han mente at tankene hans måtte komme fra et sted, at de ikke bare oppsto av seg selv, og han konkluderte derfor med at han hadde fått tankene sine av gud, og på den måten hadde han bevist guds eksistens. Jeg for min del (som selv er ateist) mener at dette ikke holder mål for å bevise guds eksistens. Allikevel, på den annen side, er det ganske mye bedre enn hva de fleste religioner beskriver.

som en annen klok person sa: "for en troende person, er ingen beviser nødvendig; men for en ikke-troende person er ingen beviser gode nok"

takk for alle komentarer

Du forstår ikke hva jeg mener. Ved å si at alt er relativt, sier man også at den i utgangspunktet absolutte regelen er relativ. Slik kan man konkludere med at alt - inkludert regelen - er relativt, og man har derfor ingen absolutter. Men det er relativt. Skjønner du?

Descartes forklarte Gud med at siden han var i stand til å tenke seg det totale gode - noe mennesket verken er eller kan være - måtte tanken av det totale gode komme fra noe annet enn mennesket - ergo Gud.

jeg forstår hva du mener, men er det ikke absolutt at det ikke finnes absolutter? Hvis alt er relativt er det absolutt at alt er relativt, det er uten unntak, og dermed finnes det altså en absolutt, og alt er ikke lenger relativt. dessuten hvis regelen er relativ er den også feil, ettersom den konstaterer at den gjelder i alle tilfeller, som betyr at den er absolutt, og dermed ikke kan være relativ, fordi noe ikke kan være relativt og absolutt på samme tid, i og med at de er motpoler.

ved å si at noe ikke eksisterer, i dette tilfellet absolutter, konstaterer man dette med en absolutt, og da finnes det absolutter.

ved å si at det er relativt at alt er relativt sier man egentlig at regelen ikke trenger å gjelde i alle tilfeller, det kommer ann på situasjonen, og omstendighetene, og slik jeg ser kan ikke ordtaket derfor betraktes som en regel, eller som sant for den saks skyld, ettersom man sier den ikke alltid gjelder.

Det å prøve å forklare den virkelige verden med menneskelige begreper er håpløst. De menneskelige begrepene er, som alt annet skapt av mennesker, bare vår tolkning. Ergo kan kan det ikke besrkive det som virkelig èr. Våre menneskelige ord kan bare beskrive vår menneskelige verden.

Av den grunn liker jeg ikke å filosofere rundt temaet om alt er relativt, i og med at min egen reflektering stanser så snart jeg innser mine menneskelige begrensninger innenfor virkeligheten.

En kan dog si at innenfor den menneskelige verden, er ikke alt relativt. Det er ikke relativt at 2+2=4. Dette er realiteter vi må forholde oss til som mennesker, selv om virkeligheten kanskje er noe annerledes. Eller, virkeligheten er også et menneskelig begrep, og kan derfor ikke brukes om den virkelige virkeligheten. Ah!

Vi burde gi opp forsøkene på å finne realiteten og bevise absolutter. Mennesket klarer ikke å bevege seg utenfor sin egen verden. Ikke at det er galt, vi har tross alt bare nytte av å kjenne vår egen verden.

Hehe, poenget mitt er at ikke en gang den tilsynelatende absolutte regelen er absolutt, men relativ, og det er inneforstått i regelen. Språket begrenser muligheten til å ytre det på noen annen måte, og derfor er det mer et spørsmål om semantikk enn noe annet, og det er også basisen i din argumentasjon.

Einstein viste i relativitetsteorien til at man i naturen ikke kunne si at ett referansepunkt var mer korrekt enn et annet, og derfor har vi abstrakte systemer utviklet for å kunne sette absolutter.

Men det er en seriøs mindfuck, som peterernoob også sier, så vi kan godt la det være med det, hehe.

Forskjell på "absulutt alt er relativt" og "alt er relativt" ?

Forskjell på "absulutt alt er relativt" og "alt er relativt" ?

Det vikgste er ikke å vinne, men å delta!!!... Om det ikke var i motsatt rekkefølge, husker ærlig talt ikke..