Nå har jeg gått hos psykolog i 8 uker.
Det har vært en prøvelse av en grad jeg ikke har vært med på tidligere i livet.

Vi har gransket hver minste opplevelse i livet mitt for å finne ut hvor veien til sosial fobi startet.
Der har vi funnet mye jeg trodde jeg hadde lagt bak meg.

Noen av dere har sikkert lest deler av følgende tekst i tidligere blogger

På mine 21 år og 6 måneder har jeg opplevd veldig mye. Vært i mange situasjoner som har gitt forskjellige inntrykk av mitt og andres liv.
De fleste negative...

Når jeg var fire gikk mine foreldre hvert til sitt.
Men de har alltid hatt et godt forhold så der har det aldri oppstått problemer.

Det var først som seksåring marerittet startet for meg. Første året på skolen...
Jeg har alltid hatt en litt overbeskyttende far så jeg var litt av en pyse for å si det rett ut.
Et lett offer for de "tøffe" gutta.
Ingen ville være venn med en pyse, så jeg ble diltende etter lærerne i samtlige friminutt og på utflukter.

Året etter byttet jeg skole og hadde det bra.
Jeg hadde venner å være med både på og utenfor skolen.
Men nå begynte ting å skje på hjemmebane.

Min mor har hatt sin dose uflaks flere ganger når det kommer til valg av samboer.
Det var ikke få krangler jeg overhørte.
Sterk språkbruk og ting som ble kastet veggimellom...
Slikt setter et merke på en syvåring.

Trenger vel ikke si at jeg gruet meg til å komme hjem fra skolen hver eneste dag i frykt for hva som kunne skje.
Men det ble med kranglene.

Så ble det stilt i nesten et år.
Min første søster var kommet til verden og kranglene hadde stoppet helt.
Men jeg torde aldri å se min daværende stefar i øynene.

En kveld gikk han for langt.
Han hadde tydelig fått i seg store mengder alkohol.
Og etter en høylytt krangel -mens jeg og min søster var til stede- ble han voldsom, bokstavlig talt.
Vi måtte komme oss vekk og bodde hos min tante en periode til han hadde roet seg og vi kunne hente tingene våre.

Vi flyttet tilbake til tønsberg.
Noe som resulterte i at jeg havnet på skolen fra to år før igjen.
Jeg var livredd første skoledag.
Men det viste seg at ting var forandret.
Det var som å bli kjent med folk på nytt.
Jeg hadde det bra igjen.

Siste året før barneskolen sluttet, stoppet moroa.
Jeg var blitt et naturlig mobbeoffer, det vil si liten og overvektig med briller.
Og det fikk jeg merke med slag og spark og kallenavn hver eneste dag. Og hver dag kom jeg hjem med store blåmerker over hele kroppen.
Mine foreldre var fortvilet, men jeg torde ikke fortelle dem noe.

Det fortsatte slik de første årene på ungdomsskolen. Og ikke bare fra folk i klassen men også de i høyere trinn.
Jeg fant på unnskyldninger for å slippe skolen flere ganger.
Min mor hadde funnet tilbake til overnevnte samboer.
Men når han gikk så langt at jeg nesten mistet min mor, var det slutt.
Vi flyttet langt vekk og begynte på nytt.

I tiende klasse sluttet plutselig mobbingen...
Folk ville bli venn med meg.
Jeg forsto det ikke. Hva hadde skjedd?
Forklaringen var nok at jeg ikke lenger var liten og feit med briller.
Jeg var nå høyere enn alle de andre på skolen.
Det er rart hvordan høyden min gjorde livet lettere.
Jeg følte meg respektert, ingen torde å prøve seg på meg. De som hadde mobbet meg begynte istede å unnskylde seg ved hver anledning.
Jeg var i skyene. Dette var det beste året mitt så langt.

Videregående sto for tur.
Min vei var staket ut og jeg begynte på tegning, form og farge.
Det gjorde ingen andre fra klassen...
Men det tok ikke lange tiden før jeg var godt kjent med alle. Jeg opplevde ingen negative situasjoner på lang tid.

Men så begynte noe annet å plage meg.
Noe jeg ikke hadde noen kontroll over.
Jeg begynte å miste konsentrasjonen, klarte ikke fokusere på det jeg skulle gjøre.
Jeg tok små skritt vekk fra omverdenen.
Begynte å skulke skolen flere ganger i uken.
Snakket ikke lenger med klassekamerater hverken på skolen eller på fritiden.

Jeg strøk i alle fag og hoppet av lasset.
Begynte å sitte hjemme hver dag foran tv'n å ikke gjøre noen verdens ting. Til mine foreldres engstelse.
Jeg ga en lang faen i hva som skjedde rundt meg og tenkte bare på å sløve meg igjennom resten av livet.

Nav tillater jo ikke slikt og plasserte meg i praksis på sfo.
En jobb jeg syns var pyton i starten, men etterhvert følte jeg meg bedre, begynte så smått å delta i andres liv igjen og være en del av samfunnet.

Jeg var der i et halvt år, så var jeg tilbake der jeg startet.
Du har sikkert hørt uttrykket å ta et skritt frem og to tilbake.
Vel, jeg tok et frem og femten tilbake...
Jeg lukket meg fullstendig for alt og alle.
Depresjoner til oppover ørene, tanker på alt det negative jeg hadde opplevd tidligere overskygget det positive.
I et år, satt jeg bare på rommet mitt å sturet ved pc'n.
Ingenting mine foreldre prøvde kunne muntre meg opp.
Jeg ga opp livet helt...

Til jeg oppdaget GR.
Der fant jeg et sted å prate med folk om alt.
Fra mitt trygge rom.
Folk som hadde vært i samme situasjon.
Det gjorde dagene mine lysere.
Jeg samlet alle problemene som tunget og plantet de helt bakerst i hodet hvor de ikke hadde noe de skulle ha sagt.

Jeg begynte å jobbe igjen og fikk tanker og drømmer for fremtiden.
Selvom jeg ikke var å se ute blandt folk så ofte på fritiden tok jeg igjen praten på GR, hvor jeg lærte masse om alt og kunne prate om mine interesser i utallige timer.
Jeg følte livet var på rett kjør og nå kunne alt bare gå oppover.

Jeg fikk jobben på showtime, noe jeg så på som en drøm siden jeg hadde en overdrevent stor interesse for film.
Men jeg fikk ikke mer enn ni fantastiske måneder der før ledelsen bestemte seg for å legge ned butikken.

Det øyeblikket jeg fikk høre ordet oppsigelse så jeg fremtiden som et ferdig pusslespill som falt fra hverandre bit for bit...

Men jeg nektet meg selv å falle tilbake til gamle vaner og deltok på alt som var av kurs Nav kunne tilby, men på fritiden gled jeg likevel lenger unna igjen.
Nå utviklet jeg ubevisst en frykt for å gjøre ting.
Jeg kunne knapt gå i butikken uten å få en voldsom angstfølelse.
Jeg torde ikke prate med ukjente og telefonen var avslått og bortgjemt.
Hadde ikke lenger kontakt med venner og lot meg selv bli glemt.
Fortalte ingen om situasjonen min og tok på en "maske" for at det for andre skulle virke som jeg hadde det helt topp.
Jeg må innrømme at jeg brukte den samme "masken" når jeg pratet med dere på siden. Fordi jeg ikke liker å tynge andre med mine problemer.

I september i år kom jeg til et veikryss i livet.
Jeg begynte på et arbeidsavklaringskurs.
De ville hjelpe meg å komme ut i arbeid, men etter noen samtaler hvor situasjonen min kom frem fant vi ut at vi måtte jobbe med angsten min.
Jeg begynte hos psykolog.

Og det tok ikke lang tid før jeg merket store forandringer.

Nå har jeg da gått til psykolog i åtte uker og det sammen med daglig eksponeringsterapi mot tingene jeg har fryktet, har gjort at jeg er nesten 100% kurert.

Jeg har fått løst opp i problemene og kvittet meg med negative minner for godt.
Jeg klarer å prate med folk igjen.
Å ta en telefon er ikke lenger en utfordring.
Jeg har tatt opp kontakten med vennene mine igjen og alt er helt fantastisk.

Fremtiden ser lysere ut enn noen gang.
Jeg føler jeg har fått en ny start på livet.

Jeg har sagt det før, men jeg vil takke dere en million ganger for all hjelp og støtte dere har gitt de siste årene. (Noen ganger ubevisst).
Skulle gjerne hilst ordentlig på hver og en av dere.

Takk for din tid.

TK

Jeg er har ikke vært så veldig lenge på GR da, men jeg er veldig sikker på at jeg snakker på vegne av alle når jeg sier:

Det har vært en glede å hjelpe!

Jeg har vært en sundt på GR i forhold til psn-soldier, men jeg må innrømme at jeg ikke kjenner deg noe mer enn vittige kommentarer og geniale avatarer av for eksempel bikkja i "stop the pidgeon", men selv om jeg ikke kjenner deg, betyr ikke det at jeg ikke kan bry meg. Du virker som en person som har hatt sitt å rutte med i livet, og jeg er nok redd for at mer skal det bli, for slik er livet for de aller fleste. Men du har vist noe som alltid har imponert meg. Pågangsmot. Jeg er utrolig glad for at det hjelper, og at livet er litt lysere for tiden ^^
Gratulerer

Fint at du begynner å få litt mer orden på livet ditt igjen. Min situasjon har aldri vært i nærheten så gale så din, men jeg kan nok forestille meg hvor tungt det må ha vært. (Eller prøve i alle fall)

Ps: Din første klasse minner meg ganske om min slutten av barneskolen og begynnelsen av ungdomskolen. Var alltid den lille pingle som ingen gadd å være med. Er det forsåvitd enda, men ikke i like stor grad.

Shit, det var en trist historie du fortalte der... Heldigvis sluttet den bra og håper at det kommer til å gå oppover for deg nå.

Det er så trist å lese om det triste du har opplevd, men jeg er glad for at det går bedre nå! Det går (nesten) alltid bedre når du vokser opp! Jeg ble så mye bedre da jeg begynte på videregående, og livet ble enda bedre da jeg ble student! Det er viktig å være klar over at det er noe etter grunnskolen, der mobbing og problemer heldigvis er mer sjeldent.

Håper du blir en rik og suksessfull serietegner!

Og jeg trodde at jeg hadde det ille i barndommen

Men fint at det går bedre med deg nå!

Ser du har kommet en lang vei ja! Er leit hvordan visse situasjoner kan forandre en person negativt. Det er godt du gjør det du gjør, og som vi ser så har det gitt resultater! Lykke til videre med alt, håper å se flere blogger om hvordan hverdagene har gått. Det er veldig interesant å lese og noe kjenner jeg meg selv igjen i!

Det er trist det som har skjedd med deg før, men gledelig at du har klart å legge det bak deg

Lykke til videre!

Først tenkte jeg å skrive en av de klassiske klisjene:
Wow! Trodde jeg hadde det vanskelig da jeg ikke fant kontrolleren til TV'n!

Men det ville vært teit...

Bra du har kommet gjennom, The tough times!

Håper du blir en rik og suksessfull serietegner!

Høres ut som en vanskelig barndom, var trist å lese, helt seriøst.

Veldig hyggelig å se at det bedrer seg!

Wow - jeg er imponert og veldig glad for at du deler dette med oss her på Gamereactor. At man har noen oppe og nedeturer i livet er normalt, men det jeg leser her gir deg enormt til respekt og jeg er mektig imponert over degog hvordan du takler livet. Jeg unner deg alt godt og ønsker du noen å skrive med, så er jeg alltid tilgjengelig og kan svare med min livserfaring

...og jeg, du er utrolig flink til å tegne også

Fotsett Tommy og jeg er bra sikker på at mange av dine drømmer går i oppfyllelse

Du opplevde ganske negative ting i livet ditt. Og visste ikke at du var så åpen og fortalte hele livet ditt og hva som skjer.

Dumt at du ble mobbet og sånne ting, selv jeg prøver å hjelpe en venn av meg å unngå mobbing. Du minner meg om han forresten!

Får gratulerer deg at de vonde minnene er borte for godt! Og du er en selvsagt god i tegning

Om det hjelper noe særlig, så kan jeg si at jeg også opplevde en barndom med mobbing og annet faenskap. Heldigvis forvant ALT dette etter at jeg startet på VGS. Barne og ungdomsskole er som oftest de værste årene, så går det som regel over etter det.

Men veldig fint å høre at du har komt deg over det værste, og ønsker deg en god fremtid!

Huff, høres ut som om du har slitt mye opp igjennom årene.
Men syns det er kjempeflott at du har fått det bedre med deg selv og at livet har lyst opp betraktelig.

En ganske flott blogg, og sier som Annern: Heldigvis endte den bra til slutt.

Ønsker deg alt godt fremover.

Du må ha hatt en forferdelig barndom
Men utrolig bra at det gikk bra da

Bedre å ha system i rotet enn rot i systemet

Lykke til videre, og håper du blir en kjent serietegner(I Tønsberg?) så jeg kan lese seriene i Tønsbergs Blad

en virkelig sterk blogg må jeg si.... ønsker deg lykke til videre

Som sonic og link sa, en absolutt veldig sterk blogg. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg faktisk felte en tåre... eller to kanskje... tre? Det er helt sykt for meg å lese dette her, siden det livet du skriver om her er nøyaktig... helt ned til minste detalj likt mitt, selv om selve "problemet" mitt ikke egentlig var sosial fobi, men noe i den duren. Jeg har selv ikke kommet helt over alt sammen enda, men jeg er på god vei. Jeg har sagt det før, og jeg håper virkelig du skjønner at jeg VIRKELIG mener det når jeg sier jeg er glad på dine vegne.

Gratulerer!

En sterk blogg dette, og det er veldig hyggelig å høre at det går bedre nå! Jeg og kjenner meg igjen en del av bloggen, og det er sant som du sier at noe skjer med de som er rundt deg når du vokser. Jeg ble aldri mobbet på ungdomsskolen, men ved slutten av tiendeklasse/starten av videregående, når jeg vokste, merket jeg at folk at fikk mer respekt for meg og var enda hyggeligere når jeg var i nærheten.

Dette var en voldsomt sterk og god blogg! Utrolig godt gjort å kunne snakke så åpent om dine følelser og fortid.

Fantastisk å høre at alt går bedre og løsner litt opp nå, og jeg ønsker deg all mulig lykke til videre i livet!

Det hadde jeg aldrig trodd! Fra nå av skal jeg være ekstra observang.

Bedre blogger enn dette finnes ikke. Dette er selve essensen av det positive med blogging. Endelig noen som virkelig skriver noe som gjør inntrykk. Noe som kan påvirke. Noe som er ekte.

Takk skal du ha, for en sterk og god historie, og måtte den inspirere.

Er utroilg glad for at alt har ordnet for deg!

Har aldri hatt det vanskelig på skolen eller noe lignende men kjenner noen som har det nokså likt som du har det og prøver å holde kontakt med de så mye som jeg kan og å oppmuntre dem videre i livet. Etter å ha lest disse bloggene skal jeg jobbe enda hardere for å få dem til å ha det godt

Selv om jeg aldri ar opplved mobbing selv så er jeg en sterk motstander av det og blir trist av å se og høre folk mobbe andre personer. Har i det siste prøvd å hjelpe barn jeg ser blir mobbet selv om jeg ikke
ser det så ofte. Angrer sterkt på at jeg ikke hadde mot til å gjøre det før og nesten var litt med på mobbingen selv.

Uansett så håper jeg på alt det beste beste videre i livet for deg og håper du har lagt det vonde bak. Tror, nei jeg vet du kommer til å gjøre det stort senere i livet med tanke på hvilket stort talent du har i å tegne.

Det var synd, men LYKKE TIL VIDERE!