Jeeeeey, i skikkeli skrivehumør for tiden, så da skal jeg anmelde nok et album av et av mine absolutte favorittband Killswitch Engage.

"As Daylight Dies" ble sluppet i 2006. Et år hvor den melodiske metalcoren for alvor hadde festet seg i mainstream metalkultur. Band som "Bullet for My Valentine", "All that Remains", "As I lay dying" og "Atreyu" slapp album i fleng, og de kopierte mer og mer, og lignet mer og mer på hverandre.

Killswitch Engage satte hadde på dette tidspunktet to helt fenomenale album bak seg, som begge har vært enorme innspirasjonskilder til så godt som alle andre lignende band. Med andre ord så skulle det veldig mye til for å toppe dette.

Plata åpner med den politiske sangen "Daylight dies". En så episk intro, at det nærmest grenser til hva man finner i filmer som Ringenes Herre osv., men går over i et så fett riff at alt om "klisjè blir glemt. Sangen bygger på vers oppbygd av thrashmetalriff og screaming, som avløses av et melodisk refreng med klar vokal. Vokalist Howard Jones får virkelig vist hva han kan på denne sangen, og man tenker "JESS, dette blir fett".

"This is absolution" starter etter en egentlig bare teit overgang (om det kan kalles det) fra "Daylight dies. En langt mer melodiøs sang enn forrige, og viser egentlig ganske klart hvordan resten av albumet er. Masse cleanvokal, bøttevis med kule riff, og backingvokaler sunget av Gitarist/produsent Adam D.

"Arms of Sorrow" er kanhende sangen jeg liker best på albumet. Her er det rene vokaler hele veien. Ikke bare rene, men utrolig bra!
Riffet er også svært genialt oppbygd. Det spilles hovedsaklig på sure akkorder med en litt snedig rytme, men sammen med trommer, bass og vokal er dette helt praktfullt samspill. Dette er det nærmeste man kommer en ballade på albumet, og viser godt hvor god Adam D er som produsent. Det er så mye lyd i refrenget, at det er prakteksempelet på hvordan jeg definerer "det episke Killswitch Soundet".
Mange vil kanskje oppfatte det som pompøst og latterlig, men jeg synes hvertfall det er fasitsvar på hvordan et refreng skal være.

Plata durer ivei, og sangene følger mye den samme oppskriften som nevnt. Raske, aggresive, men samtidig melodiøse riff. Masse agressive vokaler, som igjen avløses av storslagne refreng/mellomspill.

Når låtene er så egentlig simpelt oppbygd kan man kanskje sette spørsmålstegn på hvordan jeg kan sette dette så høyt over andre band. Det er her selve stilen kommer inn i bildet. Killswich Engage har en egen evne til å lage fengende riff og refreng, men samtidig kjøre dynamiske låter med rå breakdown som bestandig passer perfekt inn i låten.

Når "Break the silence" er over er jeg helt paff. "SHIT, for et album. ALLE sangene er jo helt gull jo!". Så starter sangen "Desperate times"... Hva tenkte de på her? Greit nok å ha med en sang som ikke er så tempofokusert, men et så grusomt refreng burde vært straffbart. Platas eneste dårlige sang. (SYKT hopp mellom denne og resten).

Sistesangen "Reject yourself" er så episk at man spør seg om dette faktisk er metalcore. Introriffet er noe av det mest awesome jeg har hørt, backingvokalene til Adam passer ubeskrivelig godt inn, og Howard briljerer med en stemme så kraftig at andre vokalister i sjangeren blir nødt å bøye seg i støvet.

Jeg kunne ikke oppsummere hver enkelt låt hver for seg i denne anmeldelsen av den enkle grunn at mitt vokabular inneholder alt for få synomymer til "feilfritt".


Etter å ha hørt "As Daylight Dies" sitter jeg igjen med en følelse at dette ligner på mye annet der ute, og at det kanskje er lite kreativt osv. Melodisk metalcore ble på en periode på under 5 år en utvannet sjanger. MEN for min del er albumet såpass bra gjennomført at jeg ikke går lei så fort (hvilket jeg gjør av mange lignende band).

Dette er uten tvil det mest melodiske og mest pompøse albumet deres, men spør du meg er det så gjennomført at det er minst like bra som klassikerne "Alive or just Breathing" og "The End of Heartache".

Det eneste minuset med albumet er låten "Desperate times". Jeg fordrar den ikke, men resten av albumet er så uendelig langt over. Albumet viser et band på toppen av sin karriere som band og innførte ikke noe nytt til sjangeren, men fulgte oppskriften uten feiltrinn (vi ser bort ifra Desperate times).

Terningkast: 5/6

Høydepunkt: Egentlig alt, men "Arms of Sorrow" og "Reject yourself" stiller sterkt.

Som sagt, det eneste som trekker ned er...JA!

Jeg må nesten utnevne This is Abolution som min absolutte yndlingssang på dette albumet.

Ja, den er knall!

Kjempeanmeldelse!!! Både skildringen din og plata i seg selv er begge totally high class!

Arms of Sorrow er nesten ganske så episk

Ikke "nesten", den ER episk

This is Absolution er det definitive høydepunktet på den plata. Synes eg