Norsk
Nyeste
Atrás

Blogger

Her kan du kommentere alle brukernes blogger

Det er lenge siden nå, lenge siden jeg fikk beskjeden om fars diagnose. Jeg er glad han kom hjem så fort. Han var på akutten i ett døgn og så ble han lagt inn til observasjon i ytterlige to dager. Faren min var lei av de hvite veggene med lavkvalitetskunst, og dessuten hadde han en medpasient på rommet som var av det mer demente slaget. Da både skjellsordene og de brukte bleiene fra den forvirrede gamle mannen haglet over far, så bestemte han seg for at han ville hjem så fort som mulig.

Det hele har gått bedre enn jeg ventet. Han klarte faktisk å kutte ut røyken. Ikke tro det var på grunn av meg og mors overtalelsesevner. Legen ga han et ultimatum. Han fikk tilbud om ekstern oksygentilførsel for å bedre livskvaliteten. En sigarettglo ville ha antent gassen og sprengt huset vårt i filler. Jeg grøsser ved tanken. Far takket så klart ja, og tobakken gikk i søpla. Det apparatet bedret hverdagen hans betraktelig.

Jeg syntes riktignok det var litt skummelt med en gjennomsiktig slange stukket opp i fars hårete nesebor, men det var jo bedre enn all hostinga. Apparatet så ut som en kompressor. Det sto gjerne en tank i gangen, mens slangen snodde seg inn til kjøkkenet der far pleide å sitte. Det bråkte fælt. Jeg vurderte å spare penger til et lydtett rom, og spurte meg selv hvordan i all verden jeg skulle få gjort lekser med den forferdelige duringa i nærheten. Til tross for dette var det jo en liten pris å betale for fars velbefinnende. Jeg ville vel blitt stemplet som en egoist dersom jeg hadde foreslått at far skulle slå av oksygentilførselen sin, bare fordi jeg skulle få skrevet en stil om Karl Marx.

Han brukte medisiner også. Blå piller. Jeg husker ikke hva de konkret gjorde med saken, men far sa at de virket. Far sa også at de smakte papir. En slags emmen, tørr smak.
Han brukte også slimoppløsende midler. Ganske ekkelt navn hva? Jeg skal si deg en ting jeg, og det er at det er eklere å ikke bruke dem. Klatter med gul og grønn guffe ut mellom fars lepper og ned i vasken. Jeg blir kvalm bare av å tenke på det. Han hadde midlene i en slags patron som han så puttet ned i en innhaleringsmaskin. Det så ganske merkelig ut, akkurat som om han ladet en hagle.

Det er vanskelig å innrømme det, men vi har tross alt vært heldige. Far lever og har det etter de gufne forholdene det bra. Det står verre til med meg og mor.

Før far fikk diagnosen var jeg bare en normal person. Jeg gikk tredje året på idrettsfag og likte å jobbe hardt med skolearbeidet Alt ble brått annerledes. I det samme jeg satt foten innenfor døra, ropte far på meg, med sin sprukne, hese stemme. Gjør ditt, gjør datt. Jeg måtte ta ut av vaskemaskinen og dekke på bordet, tørke støv, vaske klær.

Mor var jo på jobb. Hun var frisør, og er det fortsatt. Hun hadde alltid nok å henge fingrene i. Siden far var sengeliggende og mor på jobb, var det alltid jeg som ble hushjelpen. Jeg fikk nesten ikke tid til skolen mer og karakterene sank som en stein. Jeg var så lei av å vri opp en skitten, rosa klut og jakte på hybelkaniner, eller inntørka rosiner under sofaen, at jeg bare ville gi opp. Det var alltid noe som må gjøres, for hvis huset var rent så var stasjonsvogna skitten, og omvendt. Jeg tror heimkunnskapslæreren min fra niendeklasse ville blitt temmelig imponert over vaskeferdighetene jeg utviklet på noen uker det året. Mor holdt ikke følge.

Jeg burde vel ikke klage for mye her jeg sitter. Fars ve og vel var jo selvfølgelig det viktigste. Han hostet ikke så mye etter at han fikk medisiner og oppfølging. Hans gamle, stinkende lunger med en lite delikat sotfarge fikk endelig hvile. Lungene var vel fylt halvveis opp med stinkende, gammel tjære, men han var tross alt på bedringens vei.

Lungeemfysem gjør, etter det jeg vet, at oksygenopptaket i lungene blir sterkt svekket. Legen sa at noen små luftfylte poser i lungene ikke fungerer mer hos de som har fått sykdommen. Det er disse som skal ta opp oksygenet man inhalerer, men far lyktes visst i å knekke arbeidsmoralen deres med tilstrekkelige mengder rulletobakk.

Så det er det som skjedde den gangen. Fars lufteposer tok seg en velfortjent ferie, og kom aldri tilbake i fast jobb. Jeg er ikke noen ekspert, men det høres temmelig makabert ut. Jeg leste en gang at røykere får i seg en middagstallerken med tjære i året. Da inneholdt vel faren min et oljefat med tjære. Han gikk også en god del opp i vekt. Det må være en påkjenning for en sprek, sterk 56-åring å ikke kunne gå normalt opp en trapp. Han ble svimmel og uvel, og måtte sette seg med slangen i nesa. Da holdt jeg for ørene til duringa i underetasjen var over. Det skulle vært mulig å søke om å få en deluxe-modell, med lyddemper inkludert i prisen.

Far hadde det vel greit nok de neste årene. Tiden uten pustebesvær var jo fin, men lungene ble aldri bra igjen. Jeg så en gang noen bilder fra sykehuset. De hadde stukket et slags rør langt ned i halsen på far, for å se hva som skjulte seg i dypet. Blant skitne luftveier og innskrumpa slimhinner fant de omsider fram til lungene.

Det var et sørgelig syn. De var svarte som kull til tross for tiden uten tilførsel av tjære. Jeg visste at far ikke kunne leve evig med to vitale organer som så ut som om de hadde vært med i Vietnam-krigen, på feil side av napalmen. Jeg blir dårlig av å tenke på all fordervelsen. "Tenk at noe så ødelagt kan finne sted inne i et menneske," tenkte jeg for meg selv, mens jeg satt der med en sørgelig mine. For legene var dette hverdagskost, for meg var dette en måte å raskt bli kvitt gårsdagens middag på.

Far levde som en pensjonist til tross for at han ikke hadde fylt 60 år. All tiden sittende på en slitt pinnestol eller i senga, gjorde at han stivna i både hofter og knær. Jeg husker hvordan han humpet av sted på stive knær. Det var verre da vinteren kom. Den karakteristiske norske sørpa liggende som oppkast utover innkjørselen. I lang tid klaget far over snømåkinga, men nå var han misunnelig.

Jeg så hvordan han kikka på meg og mor da vi strevet for å få innkjørselen ren for råtten snø. Nå var det ikke noe annet han ville mer i verden enn å gjøre det en far pleier å gjøre. Det var hardt for han å sitte og se på at hans svulmende muskler forvandlet seg til kjøttpudding. Kondisjonen hans var jo ødelagt, men snart gikk styrken den samme veien. Musklene forsvant og fettet kom snikende som en krokodille i sivet. Far trygla legene om å kunne løfte jern igjen, men de nektet. Han ville bare gjøre vondt verre hvis han presset lungene for hardt.

Da far fylte 60 var han ikke særlig i slag. Han trakk ikke engang på smilebåndet av den mislykkede rullekaka jeg hadde laget til han. Den var hard som potetchips, og syltetøyet smakte brent. Jeg hadde lært mye om å holde et hus i orden, men maten var det verre med. Far hadde ikke krefter til å skjule at han var sliten. Nå kunne han bare si et par-tre setninger av gangen, med en solid pustepause imellom. Med dårlig almenntilstand og stor bruk av medisiner var heller ikke immunforsvaret i orden. Det durende pusteapparatet gikk oftere enn tidligere, og de blå, fæle medisinene gikk ned på høykant. Fars jordskjelvlignende snorking var det også slutt på. Han fikk ikke lenger sove på grunn av smertene.

Far døde året etter. Han var 61 år gammel, og det var fem år siden han fikk påvist lungeemfysem. Han fikk et anfall av lungebetennelse, og hans lite funksjonelle lunger tok seg av resten. Han tålte det ikke. Den ellers så normale mannen hadde lunger som en 95-åring. Under et tilsynelatende normalt ytre var to svarte lunger i ferd med å gi opp. Hans furete ansikt rykket til et par ganger før han trakk det siste åndedraget. Panna hans var svett, og den gamle kjenningen, blåfargen, var tilbake. Den evige surklinga i halsen ble stille, og øynene falt stille igjen.

Han hadde det nok vondt inni seg. Han likte ikke å kommandere meg og mor. "Hent tøflene, lag en kopp kaffe, gi meg et glass vann." Kan kunne ikke noe for det. Faren min var ute av stand til å ta vare på seg selv. I det jeg satt der og holdt fars kalde, slappe neve i hånden, tenkte jeg på alt det fine vi hadde opplevd sammen. Når jeg tenker på det nå, synes jeg det er for ille at han er borte. At et liv har gått tapt på grunn av tobakk er bare tragisk. Et menneske med tanker, følelser og omtanke for andre personer, er begravd i en hvit trekiste under seks fot jord på Vestre Aker gravlund. Vi andre sitter bare igjen med minnene.
Jeg skulle ønske at Jokke var i live, vi hadde passa sammen vi. Vi kunne vandra rundt i Oslos gater, på jakt etter eventyr!
  • 0
Nå vet jeg hva lungeemfysi er.

Det du skildrer her var litt skummelt... Min morfar har det akkurat likt. Han har en nervesykdom kombinért med en muskelsykdom, og det gjør at det eneste han kan sitte å gjøre er for det meste å kommandere oss rundt men han stirrer misunnelig på oss mens han mimrer over gamle dager.

Fantastisk, Suppe... Fantastisk
Hva er det egentlig som definerer deg?
  • 0
Jonaskram: Ja, det er forklart sånn halvveis i teksten Synd at du opplever det i dag. Det er nok sånn det blir ja, og jeg ville blitt veldig lei meg selv hvis jeg ikke kunne bevege meg sånn som jeg ville.

Takker så mye!
Jeg skulle ønske at Jokke var i live, vi hadde passa sammen vi. Vi kunne vandra rundt i Oslos gater, på jakt etter eventyr!
  • 0
Bare hyggelig. Selv takk
Hva er det egentlig som definerer deg?
  • 0
Måtte jo lese denne også, siden jeg ble på en måte trollbundet av den forrige.

Veldig tragiskt. Hold deg unna røyk sier jeg deg! Farlige greier det der.

Først når jeg bladde ned på siden tenkte jeg "Uff, det var mye". Også plutselig var jeg ferdig. (W00t!) Bra skrevet altså!
Steffen Per Dybdahl Høe.
  • 0
Kjempefin og trist historie

Veldig bra skrevet

Jeg kan vel bare drømme om å skrive så bra -.-
Rule nr 1: Be EPIC!
  • 0
Etter å ha lest denne bloggen sitter jeg igjen med en ting. Og det er at jeg ikke vil røyke. Aldri prøve. Utrolig godt skrevet
Våre fiender er oppfinnsomme og ressurssterke. Det er vi også. De slutter aldri å pønske ut nye måter å skade vårt land og vårt folk på. Det gjør ikke vi heller. George W. Bush
  • 0
Kjempebra skrevet!
Fikk du noen karakter på denne stilen?
Nintendo Network ID: HylianGameboy 3DS Friendcode: 3437 - 3366 - 9899
  • 0
Og nå sitter jeg og gråter.
If sex is a pain in the ass, you're doing it the wrong way! PSN: Komodo Spodo
  • 0
Periso: Hehe, kult at det gikk fortere enn du trodde på forhånd da. Det var ikke uoverkommelig

Onyck: Takker så mye! Jeg vet ikke hvor mye av slike evner som er medfødt, men det jeg vet er at jeg ble utrolig mye bedre til å skrive etter at jeg begynte å lese skjønnlitteratur, tok skolen på alvor og samtidig fikk en norsklærer som rettet på meg og kom med veldig konstruktiv kritikk (på ungdomsskolen).

Traxgen: Takk Nei, det er ikke lurt å røyke. Det kan gå bra, men du kan også ødelegge livet ditt. Selv har jeg røyka i fylla noen ganger, er kanskje oppe i åtte-ti sigaretter i min levetid, men jeg skal aldri begynne fast. Eller en gang i uka for den saks skyld. Det er så bortkastet å betale for å ødelegge livet sitt.

Jompapa: Takk! Ja, jeg fikk sekser. Et par avsnitt ble lest høyt i klassen også, så læreren min satte visst pris på den. Var jo stas det for en fjorten-femten-åring.

Kuriri: Seriøst? Flott at jeg kan få fram sånne reaksjoner på bloggen/stilen da. Det viser at du bryr deg Har lett for å bli emosjonell selv jeg.
Jeg skulle ønske at Jokke var i live, vi hadde passa sammen vi. Vi kunne vandra rundt i Oslos gater, på jakt etter eventyr!
  • 0
Herlig skrevet! Jeg gikk i fella med en gang og trodde at dette var din virkelige far, men enda godt det ikke var det. Ikke misforstå, å miste en bestefar må være fælt, men å miste en far må være verre!
"I'm gonna go have a smoke right now. You want a smoke? You don't smoke, do ya, right? What are ya, one of those fitness freaks, huh? Go fuck yourself."
  • 0
At det går an å skrive så bra. Og du skrev den for 5 år siden?! Du skrev så godt at jeg liksom ble dratt inn i teksten, og jeg må si at dette er en av de beste stilene (hvis man kan kalle det det?) jeg noen gang har lest.
En Fuego!
  • 0
JtLoC: Ja, det er verre å miste en far, noe jeg heldigvis ikke har opplevd. Dette er bare løst basert på min bestefar, men siden bestefar døde av lungebetennelse (fordi lungene var ødelagt av lungeemfysem) så kunne jeg skrive mer levende om temaet

Gamer123: Oi, det var fine ord Det var vel fire-fem år siden ja. Mener det var niende klasse, og bestefar døde i 2004. Det var jo en stil, så det må vel kalles det Jeg må legge til at jeg har rettet litt her og der da, men 90 % er vel likt originalen.
Jeg skulle ønske at Jokke var i live, vi hadde passa sammen vi. Vi kunne vandra rundt i Oslos gater, på jakt etter eventyr!
  • 0
Utrolig bra skrevet! Både denne og del 1!
Det må jeg si, du skriver godt, en veldig god historie også!
"Ocean is more ancient than the mountains, and freighted with the memories and the dreams of Time." - H.P Lovecraft
  • 0
Jon_melon: Takk takk! Også takk for at du gadd å sjekke ut de nye bloggene mine
Jeg skulle ønske at Jokke var i live, vi hadde passa sammen vi. Vi kunne vandra rundt i Oslos gater, på jakt etter eventyr!
  • 0
Det at du skriver fantastisk er det ingen tvil om, det er en gave du må ta vare på ;)

Denne fortellingen var utrolig sterk og gripende og jeg syntes du skal sende denne inn til en eller annen organisasjon som er imot røyking. Jeg tror det ville ha hjulpet mye!
"Don't take life to seriously, you'll never get out alive"
  • 0
The Powner: Takk Hehe, ja, kanskje jeg skulle gjort det? Jeg sendte den til et forlag da. Det er lov å håpe, selv om jeg tror fortellingen blir borte i mengden.
Jeg skulle ønske at Jokke var i live, vi hadde passa sammen vi. Vi kunne vandra rundt i Oslos gater, på jakt etter eventyr!
  • 0
Nå fikk jeg lyst på røyk Neida

Trodde først dette var sant, men etter å lest kommentarene, pustet jeg lettet ut.

Bravo
Jeg glemmer aldri et ansikt, men i Deres tilfelle er jeg villig til å gjøre et unntak.
  • 0
Det står klart og tydelig beskrevet på starten av del 1 at det ikke er sant

Takk
Jeg skulle ønske at Jokke var i live, vi hadde passa sammen vi. Vi kunne vandra rundt i Oslos gater, på jakt etter eventyr!
  • 0
Ja, jeg vet det, men jeg leste toeren først.
Jeg glemmer aldri et ansikt, men i Deres tilfelle er jeg villig til å gjøre et unntak.
  • 0
Hehe, er ikke det litt dumt da? ^^

Hehe, jeg så The Dark Knight før jeg så Batman Begins, så det er kanskje ikke så unaturlig
Jeg skulle ønske at Jokke var i live, vi hadde passa sammen vi. Vi kunne vandra rundt i Oslos gater, på jakt etter eventyr!
  • 0

For å diskutere må du være innlogget. Om du ikke er medlem ennå - bli medlem nå!