I dag satt jeg og rotet litt rundt i de mørke krikene og krokene på den eksterne harddisken her i huset, og da dukket det opp alt fra videoer av en livredd 2005-versjon av meg på berg og dal-bane på Liseberg til naturfagjournaler fra ungdomsskolen. Da jeg kikket på norsk-mappa fra niendeklasse, dukket det opp en stil jeg husker veldig godt. Bestefaren min døde rundt de tider, og jeg skrev en stil løst basert på sykdommen hans og kalte han "far", fant opp en fiktiv forteller osv. Jeg rettet skrivefeil og så litt over den. Her, ta en kikk på den og si hva dere synes!

PS: Den var for lang til å bli publisert i én del, så neste del kommer for seg.

PS 2: Det er lov å spøke og le. Emnet er ikke så trist for meg at jeg ikke tåler en spøk.

"Far er syk." Det var det første jeg tenkte den gangen jeg så han. Det er lenge siden nå, men alt virker så klart når jeg ser tilbake på det. Faren min kom hjem fra jobb som vanlig, klaga over pustebesvær og hadde problemer med å gå opp trappen til andre etasje. Da han var halvveis, pusta han så tungt at jeg og mor allerede sto med telefonen, klare til å ringe etter en ambulanse.

Far hadde en blå, svak skygge over ansiktet. Små, skinnende svetteperler danset nedover hans aldrende kinn. Jeg hadde sett glimt av det før, men ikke så ille. Far er storforbruker av tobakk. Han har nikotingule fingrer og ånde som et askebeger. Plutselige hosteanfall er ingen sjeldenhet i huset vårt. Far pleide å lene seg over toalettet og hoste så det ga gjenlyd innover i gangen. Igjen og igjen. Skinnende, mikroskopiske perler av spytt fòr gjennom luften.

Jeg ble redd av det. Holdt meg for ørene. Jeg ville ikke høre på fars desperate kamp for å gjenvinne kontroll over seg selv. Hans rødsprengte fjes og tunge, hviskende pust. Jeg husker at jeg og mor så bekymret på hverandre. Far hadde aldri vært noen hypokonder, men nå bønnfalte han oss om å bli med til legen. Alt var så enkelt før den kvelden. Vi kunne bare bortforklare alt sammen med litt gammeldags røykhoste, der hans svarte lunger jamret seg på grunn av sin dårlige tilstand. Den tiden var definitivt over.

Far hadde prøvd å stumpe røyken flere ganger. Han hadde ikke noe utbytte av nikotinen lenger. Jeg var per definisjon voksen og han trengte ikke lenger hjelp av rulletobakken for å dempe pulsen. Våkenettene hans var over, lyden av barneskrik klokken halv tre om natta var bare et fjernt mareritt. Nok om det. Jeg trenger faktisk ikke mer skyldfølelse enn jeg allerede har.

Mor prøvde å overbevise far om at røyken var en fiende. Far nektet hardnakket. Han klamret seg til den som om den var en venn. En kamerat i nødens stund. Han kunne stole på røyken. Den var der alltid for han. En venn som aldri svikter, ulikt oss mennesker.

Jeg syntes dette var for ille. Far var alltid sprek. Han hadde store muskler og pumpa jern som ingen andre. Jeg var mer en gjennomsnittelig type. Ikke noen bodybuilder akkurat. Det er litt sprøtt når jeg tenker over det. Mannen med store muskler og topp kondisjon, kunne plutselig ikke gå opp en trapp uten å hvile da han var halvveis. Jeg syntes så inderlig synd på han. Han ville bli en topputøver da han var ung, nå kunne han i bestefall fortsette i jobben på kontoret.

For lenge siden var far en motstander av tobakk, i hvert fall pleide mor å si det.
Derfor er det så merkelig at han gjorde helomvending. Ikke engang spør hvor mange ganger han har sagt "en liten røyk kan vel ikke gjøre noe skade," mens han lagde trutmunn og tok et magedrag til han nesten besvimte. Hans halvråtne luftveier fikk sin daglige dose død og fordervelse, mens vi andre himlet nesten umerkelig med øynene.

Denne dagen jeg snakket om i stad, det var en onsdag. Vi kom oss i bilen alle tre, da jeg og mor skjønte hvor alvorlig det stod til med far. Mor hadde klampen i bånn, og faren min hikstet tungt. Jeg synes hver meter var som en evighet. Drittbilen fra slutten av 70-åra gikk aldri fort, men nå var det som om den gikk sakte på trass. Den rakk tunge til oss, sa at det var den som bestemte. "Hvis jeg ikke vil at det skal gå fortere enn 60, så gjør det ikke det heller." Dermed basta.

Far hostet igjen. Jeg rynket panna i bekymring. Hva vil skje nå? De slitte dekkene på bilen brøytet seg imellom råtten snøsørpe, og svingte inn på hovedveien.

Mens jeg satt i det slitte, brune setet, tenkte jeg mye. Far var visst blitt virkelig ille. På dette tidspunktet var jeg redd han ikke ville overleve. Jeg tenkte på far. Alle fisketurene på Akersvannet. De svære gjeddene vi dro opp. Frykten for de store, glitrende tennene som hadde fortært mang en ørret. Alle sykkelturene vi dro på, da jeg slet med å holde følge med 50-åringen foran meg. Nå var han 56. Jeg og far hadde alltid hatt et bra forhold oss i mellom. Han var en god far.

Tankerekken ble plutselig brutt av at mor skrenset inn på en parkeringsplass. Vi var framme ved sykehuset. Jeg støttet opp far og hjalp han det lille stykket bort til legevakta, mens brun, salta snø klabbet seg til skosålene. Jeg pustet lettet ut da jeg så at han kunne gå for egen maskin, riktig nok på linje med en heller skral, gammel mann. Vi fikk tak i en lege øyeblikkelig og far ble rullet ut på akutten i en sliten sykeseng. En pakistansk mann i hvit frakk beroliget oss. Han sa at mange mennesker kan leve et godt liv til tross for store lungeproblemer. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å håpe på at dette gjaldt min far også.

Jeg og mor overnattet på gangen, i halvt sittende stilling. Det luktet kvalmt der inne, tydeligvis den berømte sykehuslukta. En syrlig lukt av medisiner, blandet med vasne sykehusmiddager fra dagen før. Vi fikk ikke besøke far før morgenen etter. Jeg pleier ikke å drikke kaffe, men da drakk jeg en minst en liter. Jeg ville ikke sove selv om jeg innerst inne visste at det var akkurat det jeg trengte. Klokken halv fire datt hodet mitt stille ned på den staute skulderen til mor, og jeg sovnet.

Jeg drømte. Fars hostekuler og gulgrønne slim gikk som en lysbildefremvisning i hodet mitt. Hans rustne stemme og tynnslitte nerver. Han var redd. Jeg så det på han. Ikke bare hadde han vondt og pustebesvær, men jeg tror at uvissheten om hva som skjedde med han var det verste. Mor ristet meg hardt. Rekken av bilder med fars blå ansikt og lydeffektene med surklende slim ble brutt. "Våkn opp! Far er våken!"

Far så ikke så ille ut som jeg hadde fryktet. Blåfargen i fjeset var bytta ut med en blek, falma håpløshet. Han var litt uflidd og luktet svette, men i bunn og grunn ga han ikke et verre inntrykk enn jeg selv gjør etter en fuktig bytur.

Jeg og mor skravla i munnen på hverandre som to hele skoleklasser. "Har du hørt noe mer? Hva fant de ut?" Fars blodsprengte øyne beveget seg sakte mens han så seg rundt i rommet. Jeg så hvordan pupillene hans forsøkte å fokusere. De zooma ut og inn. Han var omtåket. Morfin? Nei, jeg vet ikke hva de ga han. Det så i hvert fall ut til å ha virket. Han stirret på bildene på veggen. De så ut til å ha vært kjøpt på Nille. Ikke noe å rope hurra for. Far tok et åndedrag. "Jeg har fått lungeemfysem."

Whoaa! Jeg tenkte nå og ikke lese dette, men når jeg begynte på de første setningene klarte jeg på en måte ikke å slutte lese.

Bra skrevet ! . !

Periso: Det er jo glimrende! Akkurat sånn vil jeg ha det, sånn at folk faktisk vil lese videre

Takk!

Jøss. Dette var imponerende må jeg si! Du skriver en tekst som er velformulert og godt skildret. Jeg leste hele greia på rekordfart ettersom flyten var så vidundelig.

Hva er lungeemfysem?

Jonaskram: Og det er til og med fem år siden!
Hehe, jeg har rettet litt på den da, men teksten er i bunn og grunn ganske lik som originalen.

Lungeenfysem er en sykdom som ødelegger eller paralyserer noen luftsekker i lungene, og dette gjør at du får veldig begrenset pustekapasitet. Det er sånn jeg har fått det forklart i hvert fall

Det er ett av forstafiene til KOLS såvidt jeg husker

Veldig bra skrevet

Tguls: Takk!

Det er ikke riktig det du skriver. KOLS er ikke en sykdom, men en samlebetegnelse for flere sykdommer, kalt kronisk obstruktiv lungesykdom. Det kan godt hende at lungeemfysem faller innenfor KOLS-kategorien.

Hver gang jeg så overskriften på denne bloggen under "Blogger", stoppet jeg litt opp for deretter å se videre nedover etter noe spennende lesestoff. Så feil kan man ta, dette var flott skrevet. Skal lese del 2 nå med en gang

Hehe, kanskje ikke verdens spenstigste overskrift nei, men jeg er opptatt av å vise hva jeg skriver om i stedet for å trekke til meg intetanende lesere, og dette går på bekostning av antall lesere

Flott at du vil lese videre