Forventniger er alt!

I dag, eller teknisk sett, i går så jeg både "tatt av kvinnen" og "superbad". Og det slår meg enda en gang, forventniger er alt! Lenge siden jeg inså dette, men blir likevell konstant minnet på det.

"Tatt av kvinnen", vi så den i Norsken i dag. Jeg gruet meg faktisk litt til å se den, tenkte det ville bli en møkkafilm. Håpet også på grunn av dette at jeg skulle bli positivt overasket. Det var også nettopp hva som skjedde.

Jeg hadde forventet en film på linje med den noen år gamle "Kvinnen i mitt liv". En ganske typisk film. Ikke helt blottet for noen komiske scener, men ingenting spesielt. Etter at filmen hadde rullet en stund ble jeg overasket over at dette langt fra var noen typisk film. Den var tvert i mot meget spesiell.

Jeg skal ikke gå mer inn på hverken handling eller andre detaljer i filmen nå. Jeg går heller rett over på å fortelle om da jeg kom hjem i dag. Etter å ha spist middag kjørte jeg og søsteren min i gang filmen "superbad". Dette var en film jeg hadde hørt mye positivt om og den skulle vistnok være litt "revolusjonerende" innenfor sin sjanger. Dette var jo en morsom film, og den leverte det man forventer av denne typen film. Jeg lo virkelig godt av ett par episoder! Likevell syntes jeg ikke filmen var så spessiel og jeg foretrekker fortsatt filmer som "Eurotrip" og "Harold & Kumar goes to white castle" innenfor denne sjangeren. (mine favoritter).

Poenget mitt er, som jeg må understreke enda en gang: forventinger er alt! Når det gjelder "superbad" så viste jeg hva jeg gikk til, men forventet litt mer. Resultatet var at filmen ble litt uengasjerende sammenlignet med andre.

Motsatt var det med "tatt av kvinnen". Jeg hadde null forventinger, og så frem til enda en av de skolefilmene som er ett rent helvete å leve seg gjennom. Resultatet her var at filmen faktisk føltes ganske så bra!

Jeg husker også Spiderman filmen, da den første kom. Jeg hadde hørt enormt mye positivt om den og gledet meg stort til å se den. (var vel en av de første i den enorme superhelt-film-bølgen vi har sett i det siste). Da jeg til slutt fikk sett den ble jeg rett og slett bare skuffa. Syntes lenge det var en møkkafilm. Ett år senere så jeg den helt tilfeldigvis på TVen eller noe. Da hadde det dårlige intrykket grodd fast i meg, men denne gangen ble jeg voldsomt imponert! Igjen var det forventningene som styrte!

Dette gjelder også mange andre ting, jeg har hvertfall opplevd det med spill. Kan ikke se noen grunn til at musikk ikke skal være likt (selv om jeg er noe usikker på om jeg har personlig erfaring der). Og det kan sikkert også gjelde om man for eks. gleder seg for mye til en ferietur o.l. (Heller ingen personlig erfaringer).

Det finnes selvfølgelig unntak, men hovedregelen er: Forventinger er alt! Dette er noe jeg lærte meg for en stund siden (og mange av dere sikkert viste) og jeg prøver å bruke det til min fordel ved ikke å glede meg for mye til ting, og heller se ned på det. Ser man for mye opp til noe som skal hende i framtiden er man nesten dømt til å feile. Det er synd, men slik er det dessverre ofte.

Kjenner meg igjen der. Jeg prøver alltid å styre forventningene mine.

Filmer som Fight Club, Seven og No Country for Old Men kan en egentlig ikke ha for høye forventinger til. En kan selvfølgelig bli skuffet, men det er ganske liten sjanse for det. Grunnen til det er at en egentlig ikke vet hva en får uansett. Filmene er overraskende, og gode. I filmer som Superbad og den type filmer vet en hva en får på en måte. En ungdomskomedie i dette tilfellet.

Tror jeg da.

Super blogg igjen verbatim

Når jeg skal se filmer stiller jeg ned mine forventinger. Dette gjør at jeg stort sett liker alle filmsjangere og sjelden blir skuffet. Nettopp dette gjør jeg med spill, musikk og annet som jeg blir underholdt av. Forventninger er litt alfa omega og man kan lett bli forvirret av forventningene

Ser egentlig veldig lite filmer. De filmene jeg ser er nesten alltid filmer som jeg tilfeldigvis switcher til når jeg ser på TV, og da går jeg bare videre hvis den ikke er noe bra. Har med andre ord sjelden noen forventninger. Alikevel har jeg oppdaget mange bra filmer (og serier) på denne måten.

Jeg spiller mye mer enn jeg ser på film, men alikevel blir jeg sjelden skuffet. Eller, jeg blir skuffet men det er ikke pga. høye forventninger. Det som ofte gjør meg skuffet er dårlig balansering i rollespill. Å det er egentlig ikke noe jeg forventer, men noe jeg krever at alle spill bør ha ( god balansering altså). Så det er sjelden jeg sitter igjen og er direkte skuffet over elementer som historie, grafikk osv. Er mer irritasjon over ting som bør være en selvfølge. Å hvis jeg blir skuffet har det lite med forventninger å gjøre. Hadde null forventninger til Mass effect ( kunne ikke brydd meg mindre om det på godt og vondt, nøytral på en måte lol), men alikevel skuffet det.

Likevel spiller jo forventninger en rolle i nesten alt vi foretar oss, men er man åpen trenger det ikke å ha så mye å si.

Problemet er jo å være åpen da Tror jeg klarer det i mange tilfeller nå, men har vel klart å drite meg ut noen ganger

Jeg hadde null forventninget til Superbad når jeg så den for første gang, og jeg syntes den var genial. Men for 3 dager siden så jeg "The Ruins" på kino etter å ha sett trailerene et par uker i forveien og forventningene var på topp. Sirka 40min inn i filmen følte jeg for å skjære av meg armen og kaste dem på lerretet. Noe jeg neppe tror hadde skjedd med en film jeg hadde 0 forventninger til.

PS: Uansett hva du gjør, ikke ser The Ruins på kino. Noe av det verste jeg noengang har sett.