Etter bare fem minutter måtte jeg ta en pause fra Firewatch for første gang. Det var rett og slett for krevende mentalt. Den tragiske forhistorien til hovedpersonen Henry reduserte meg til en stort traumatisert spørsmålstegn. Det hjalp heller ikke at det var sent på kvelden, men på én eller annen måte gikk jeg likevel til sengs fornøyd med førsteinntrykket. Jeg visste fra før at Firewatch ville bli en følelsesladet opplevelse. Dét var tydelig helt fra den første traileren, og jeg så frem til å ta skikkelig tak i spillet vel uthvilt.
Og jaggu leverte ikke dette som forventet på det emosjonelle. Jeg har ikke hatt det slik med et spill siden åpningen og avslutningen til The Last of Us.
Før vi blir for vemodige her bør vi dog få rammene på plass. Firewatch er en spill som handler utforskning. Du spiller i førsteperson, og med unntak av noen få plattformseksjoner, gir Firewatch deg enkle oppgaver. Finn veien fra punkt A til punkt B, mens du nyter utsikten. Det er på mange måter et perfekt spill for oss nordmenn, men frykt ikke hvis du ikke deler nasjonens entusiasme for å gå på tur. Firewatch har nemlig et særdeles effektivt ess ermet, i form av Henry og hans forhold til Delilah.
Henry har vært gjennom en tøff periode av livet sitt, og valgte derfor å ta jobben som brannvakt i Wyomings dype skoger over sommeren. Han ville komme seg litt vekk. Han får tildelt et vakttårn og hans nærmeste kollega blir Delilah. Hun sitter i sitt eget tårn, og de to bygger opp et forhold gjennom walkie-talkie.
Når du beveger deg rundt i skogen kan du kommentere mye rundt deg, og på den måten starte en dialog med Delilah. Disse tilsynelatende uskyldige samtalene kan fort føre til noen spesielle og ofte dype øyeblikk mellom de to. Dialogene er fylt til randen med forskjellige svaralternativer, som påvirker hvordan de to betrakter hverandre psykologisk. Delilah er med deg hele tiden, og til tross for at hun bare er en stemme på radioen, er hun blant de mest dyptgripende, sofistikerte og troverdige spillfigurene jeg har møtt.
Faktisk bygger du opp et veldig personlig forhold til Delilah gjennom spillets gang, og Firewatch viser på en ypperlig måte hvordan selv små samtaler og kommentarer, og merkelige observasjoner kan danne interessante koblinger mellom mennesker. Det er nyansene som er viktige, akkurat som i virkeligheten. Der utviklere som Telltale Games (The Walking Dead og så videre) ofte bruker enkle beslutninger som resulterer i enkle konsekvenser, er Firewatch mer som skrekkspillet Until Dawn. Ikke misforstå, dette er ikke et horror-spill på noen måte, men strukturen har likevel likheter. Hver dialog gir et utslag, men det er ikke nødvendigvis utslag spilleren blir gjort direkte oppmerksom på. Dette gir karakterene en dybde som er utrolig sjelden i spillmediet.
Foruten skravlingen med Delilah må du navigere deg gjennom en liten, åpen verden i Firewatch. Området er din del av skogen, som du tok på deg ansvaret for da du godtok jobben. Du har et kart, et kompass og diverse klatreutstyr, men ikke så mye mer. Det er heller ingen samleobjekter å finne i skogen, det finnes ikke noe kampsystem og det foreligger ingen reelle fysiske utfordringer blant trærne. Firewatch er ikke et slik spill, men heller en slags interaktiv, digital reise der to personer vikler seg inn i et mysterium sammen. Resultatet er at Firewatch fremstår som renere enn de fleste spill. Det er ingen distraksjoner her, bare effekten av et velskrevet manus og ypperlige skuespillerprestasjoner.
Spillet er utviklet av et studio kalt Campo Santo, og en av grunnleggerne er kunstneren Olly Moss. Du kjenner kanskje til ham som skaperen av utallige popart-filmplakater, og muligens fra forsiden til Resistance 3. Mannen er utrolig dyktig med farger og motiver, og han har tegnet Firewatch fra bunnen av. Resultatet er aldeles nydelig. Hver linje er myk og behagelig, og det lyse, oransje sollyset som bryter gjennom trærne gjør Firewatch til en strålende visuell opplevelse.
For øvrig er Firewatch nesten uten lydspor. For det meste står skogens beroligende sus for musikken, kun avbrutt av litt Gustavo Santaolalla-inspirert akustisk gitar fra tid til annen. Musikken er aldri hverken skremmende eller skummel, men forsterker heller følelsen av tilhørighet til den vakre skogen. I tillegg er stemmeskuespillet som jeg var inne på fenomenalt, noe som naturligvis er avgjørende for en opplevelse som dette.
Ser du konturene av en perfekt 10-er her? En fantastisk historie med troverdige karakterer, enkelt, men godt designet gameplay, vakre omgivelser og eminent stemmeskuespill, hva kan gå galt? Vel, vi kan ikke danse rundt elefanten i rommet lenger. I hvert fall Playstation 4-versjonen av Firewatch sliter nemlig med noen tidvis alvorlige tekniske problemer. I løpet av min første gjennomspilling, som varte i omlag fire timer, merket jeg gang på gang at bildeoppdateringen ikke hang med i svingene. Teksturene hoppet også inn og ut etter eget ønsker, og på ett tidspunkt ble lagringsfilen min visstnok ødelagt slik at jeg måtte starte på nytt. Det er veldig synd at disse tekniske feilene ikke har blitt tatt hånd om før lanseringen, da de fungerer som en konstant påminnelse om at spillet ikke lever helt opp til det skyhøye nivået ellers i spillet. Så nær perfeksjon, men likevel akk så langt unna.
Samtidig er grunnmuren så til de grader solid her, at ikke engang ødelagte lagringsfiler kan rive den fra hverandre. Det må et spillår uten sidestykke til for å fjerne Firewatch fra min toppliste over store spillopplevelser i 2016. Foreløpig ligger dette fjellstøtt på førsteplassen, og nå, én uke etter at jeg fullførte historien, sitter den fortsatt brent fast i hukommelsen min. Dette er vakkert, dypt, personlig og følelsesladet. Det er et spill proppfullt av menneskelighet, og vel verdt en soleklar anbefaling til alle!