Final Fight: Streetwise

På E3 i fjor viste Capcom både Beat Down og Final Fight, to titler som så relativt like ut, der gateslagsmål stod på menyen. Når Beat Down viste seg å være middelmådig, stod alt håp på Final Fight - som i ettertid viser seg å være enda verre.

Vi får følge Kyle Tavers, en særdeles lite spennende gatebølle, i jakten på de som har kidnappet broren hans Cody. Det er fortsatt slik at Cody er den samme voldsutøveren som i det første Final Fight-spillet, og det tar ikke lang tid før vi stifter bekjentskap med Hagger, Guy, Andore og et par andre gamle ansikt. Med Final Fight: Streetwise (FF ) har Capcom forsøkt å blande den gamle skolens beat’em up med litt brutal San Andreas gangster-stil og dette feiler naturligvis miserabelt.

Vi kan jo starte med spillet mellomsekvenser som er like brutalt stygge som de er elendig regissert. Kyle fremstår som en wanna-be-drittunge som hveser fra seg hele dialogen sin, og ellers består hele gjengen av stereotype karakterer. Allerede når den "sexy, men harde" bareieren Vanessa presenteres, holder jeg på å le meg ihjel. Senere sporer handlingen fullstendig av og blir mer Resident Evil enn Final Fight, noe som ikke hjelper spillet på noen måte.

Når det endelig blir duket for å sloss er det en kladdete kontroll og evige horder av urteite fiender som står på menyen. Å oppleve at man kan stå rett ved en motstander en god stund før han legger merke til ditt nærvær, og at fiendene setter seg fast i hjørner og lignende, er vanlig kost når man setter igang med FF . Bosskampene er litt mer påkostede, men til gjengjeld blir de vanvittig vanskelige mot slutten av spillet. Da er det godt at man har et samarbeidsvillig kamera som ikke bare passer på at du ikke ser noe som helst nyttig, men også sørger for at du er desorientert i såpass grad at du til tider ikke har noen anelse hvilken vei du bør gå. Følelsen av kvalme er også nærliggende når kameraproblemene topper seg.

Dersom du elsker fighting-spill og klarer å holde ut de fem-seks timene som spillet varer, får du muligheten til å spille et arcade-modus sammen med en kamerat. Man har da muligheten til å dele ut juling med tre helter: Guy, Cody og Hagger. Det blir litt mer underholdning når man på hjernedødt vis kan sloss sammen med en kamerat. Kontrollen er fortsatt like ustabil og kronglete som tidligere og kameraproblemene er fortsatt svært tilstedeværende. Som en ytterligere "bonus" følger også det originale Final Fight med, men konverteringen er alt annet enn vellykket. Med elendige farger og hakkete animasjon bør du heller se etter Capcom Classics Collections, hvor det er gjort en mye bedre konvertering enn dette her.

Nei, det finnes rett og slett ikke så mye underholdningsverdi i FF . Spillet blir ensformig allerede etter de første fem minuttene, og direkte søvnfremkallende etter den første timen. Med eldgammel spillmekanikk, shabby og dunkel grafikk, et minimalt soundtrack med fryktelig musikk og en gjennomgående følelse av "nei, vet dere hva gutter, nå driter vi i det her og går hjem"-holdning hos utviklerene blir dette et spill som ikke klarer seg så greit på gata. Styr unna.