Final Fantasy XIII

Du vil sikkert helst rase nedover til kommentarfeltet for å spy ut eder og galle akkurat nå. Men gi meg en sjanse til å forklare, så kan du heller levere ederen og gallen etterpå.

Jeg elsker japanske rollespill. Den beste spillopplevelsen jeg hadde i 2009 var Persona 4 på Playstation 2. Jeg har spilt japanske rollespill siden starten av 90-tallet og har reddet verden utallige ganger i spill som Earthbound, Lufia, Final Fantasy og Dragon Quest. Jeg importerte og spilte gjennom halve Final Fantasy VII i japansk versjon uten å forstå en dritt, men trollbundet av grafikken, figurene og handlingen. Og jeg var en av de som likte at Square-Enix gikk i en helt ny retning med Final Fantasy XII. Forsøkte å fornye spillmekanikkene, skape en annerledes historie enn den standard redde-verden-med-hukommelsestap-greia som alt for mange japanske rollespill baserer seg på.

Men mange Final Fantasy-fans likte ikke tolveren. "Gi oss tilbake de gamle spillene!" maste de, og fortsatte å lage underskriftskampanjer for å få Square-Enix til å lage Final Fantasy VII på nytt. Final Fantasy-fans fremstår nemlig for meg som en konservativ gjeng. De vil heller spille Final Fantasy VII på nytt, i håp om å føle det de følte første gang de spilte det, enn å ta sjansen på noe helt nytt, banebrytende og annerledes. Og derfor er Final Fantasy XIII et steg frem og to tilbake. Spillet har en grafikk som er uovertruffen i rollespillsammenheng, men tar to steg tilbake på alle områder.

Etter femten timers spilling tar jeg meg selv i å sitte og undre meg over når spillet egentlig skal begynne. I femten timer har jeg fulgt etter en gjeng med animefigurer forkledd som ekte mennesker. Jeg sier fulgt etter, for jeg har nemlig ikke påvirket handlingen på skjermen det grann. Jeg har ikke fått noen store områder å utforske, heller ingen oppdrag å gjennomføre. Jeg har rett og slett bare gått rett frem gjennom trange og lineære kart og slåss mot monstre og sett utallige filmklipp. Jeg vet ikke hvorfor disse personene går dit de skal, de følger sin egen vilje, og alt jeg kan gjøre er å dytte de i riktig retning og ta meg av de mange slåsskampene underveis.

Til og med i slåssingen føler jeg meg tilsidesatt. Spillet bytter på å la meg styre ulike hovedpersoner, og selv om jeg har med meg to kompanjonger i kamp gir jeg bare ordre til hovedpersonen. Og selv hovedpersonen klarer seg bra alene. Jeg trykker bare på x for "auto-attack", og 95 prosent av gangene velger figuren de mest effektive angrepene slik at jeg ikke trenger å tenke i det hele tatt.

Slik er Final Fantasy XIII i femten timer. Og selv om det blir bedre om man holder ut noen timer til, blir spillet aldri så involverende og engasjerende som tidligere spill i serien. Men det blir som sagt bedre. Kampsystemet åpner seg opp, og ved å velge ulike kampformasjoner der de forskjellige figurene inntar strategiske roller, blir det mer tilfredsstillende å slåss. Som vanlig er de aller fleste kampene ren plankekjøring, men det er gøy å balansere kamprollene når man slåss mot bosser, og det er egentlig kun i disse kampene at nyansene og balansen i systemet avdukes. Og da er spillet på sitt mest engasjerende, når man bytter formasjoner og kamproller i sanntid og velger strategiske mål på fiendene.

En nøkkelfunksjon i Final Fantasy-spillene er utviklingen av spillfigurene. I Final Fantasy XIII får man ikke tradisjonelle erfaringspoeng som gjør at man går opp i nivå, man får såkalt CP, som brukes til å lære nye ferdigheter via et merkelig matrix-lignende tredimensjonalt diagram. Hver spillfigur har flere ulike jobber de kan lære ferdigheter fra. De tredimensjonale skjemaene er uoversiktlige, og som regel sitter du bare å holder inne "x"-knappen her og ser på den gule linjen flakse gjennom nye ferdigheter, ny magi, ekstra hit points og så videre som figuren får.

I kamp må du velge hvilken jobb figuren skal bruke. Hvis du vil at Lightning skal slåss glemmer hun hvordan hun bruker Cure, du må velge Medic-rollen for at hun skal få tilgang til ferdighetene hun har lært i den jobben. Det er kanskje ikke logisk, men det utgjør fundamentet for kampsystemet, som tross alt er spillet sterkeste del.

Historien er nemlig ikke noe å skrive hjem om. Japanske rollespill har aldri vært så åpne som vestlige rollespill, men Final Fantasy XIII er så lineært at det føles som jeg spiller med tvangstrøye til tider. Jeg får aldri følelsen av å utforske områder. Man blir hele tiden slynget videre fra oppdrag til oppdrag, og jeg savner meningsfulle sideoppdrag og muligheten til å bestemme litt selv. Borte er den store åpne spillverdenen som man kan utforske med luftskipet sitt. Det er ingen byer å besøke. Man går i en og samme retning hele tiden, uten å se seg tilbake. Jeg føler meg rett og slett fanget som en tilskuer, uten mulighet til å delta i størstedelen av spillet. Mer enn i noe annet japansk rollespill jeg har spilt.

Og jeg hadde kunnet tolerere dette, hvis spillet hadde hatt en engasjerende historie og sjarmerende spillfigurer som får meg til å føle noe. Men de uendelig mange dialogene og filmsekvensene i Final Fantasy XIII har ikke dramatikk nok i fremførelsen eller en fortelling som makter å engasjere, og det kan være vanskelig å holde interessen oppe for å spille videre. Historien skal inn med teskje og poenger utbroderes og masseres i det uendelige slik at jeg mister all interesse for handlingen. Når jeg for n'te gang må se en sekvens der Hope ikke klarer å si det han prøver på, eller Lightning bruker fem minutter på å få frem et fillepoeng får jeg bare lyst til å brøle "JEG HAR SKJØNT DET NÅ!" og hurtigspole filmen videre.

Det hjelper heller ikke at de engelske stemmeskuespillerne (man har ingen mulighet til å velge japansk tale) høres anstrengte ut. Dialogen flyter ikke naturlig, og flere forsøk på følelsesladd dramatikk ender bare opp som pinlig amatørteater. Square Enix har laget tilnærmet fotorealistiske spillfigurer i Final Fantasy XIII, men de naturtro figurene kler den anime-aktige oppførselen dårlig. Figurene hadde rett og slett vært mer spisbare hvis de ikke hadde sett ut som levende barbiedukker, men heller vært mer tegnefilmaktige og karikerte.

Det er umulig å ikke bli imponert av grafikken, Final Fantasy XIII ser nemlig umåtelig pent ut. I stillbilder, vel og merke. Man merker fort at bakgrunnene bare er kulisser og pynt, her er ingenting å fikle med eller uforske. Bevegelsene til spillfigurene står også i sterk kontrast til de lekre bakgrunnene. Sazh løper rundt med rak rygg og høye kneløft og ser mer ut som han hører hjemme i en Snurre Sprett-tegnefilm enn i den vakre verdenen Pulse.

Musikken er tro mot Final Fantasy, og er overraskende variert. Mange av temaene klistrer seg fast på hjernen, og jeg har bestilt soundtracket allerede. Musikken kler de varierte områdene man besøker veldig godt.

Final Fantasy XIII er på mange måter et tradisjonelt japansk rollespill, men til tross for den vakre grafikken blir jeg ikke revet med. De ulike hovedpersonene og historien klarer ikke å engasjere meg, og den trege progresjonen og de uendelig mange dialogsekvensene ender opp som en tålmodighetsprøve. Kampsystemet er solid nok, grafikken er lekker og musikken er flott. Men grunnpillaren i alle rollespill er historien og spillfigurene, og det virker som Square Enix har brukt for mye tid på grafikken og for lite tid på innholdet. Du finner ikke noe penere japansk rollespill på markedet i dag, men du finner mange som er bedre enn dette. Obligatorisk spilling for alle japan-RPG-fans, bare sørg for å skru ned forventningene.

Spillfigurene er uengasjerende, og jeg føler at jeg har null innflytelse på hvordan de utvikler seg. Square Enix har tatt et langt steg frem når det gjelder spillgrafikk, men underveis har de glemt å lage et engasjerende grunnsystem for spillet. Sluttresultatet er et lineært 60 timer langt småkjedelig drama som jeg vanskelig kan anbefale til andre enn japanofile RPG-spillere.