Final Fantasy: Crystal Chronicles

Det er først med avskaffelsen av de cartridge-baserte spillene, at Square Enix igjen har begynt å vise interesse for Nintendo. I tillegg er utvikleren nå også tilbake med en stil, som burde tiltale gamle fans som elsker tallerkenøyne, nikkers og Moogles. Final Fantasy: Crystal Chronicles er nemlig som å vende tilbake til fortiden på det grafiske planet. Koalisjonen mellom The Game Designers Studios, Nintendo og Square Enix ser ut til å fungere bra, og det er først etter et par timers spilling at begeistringen langsomt siver ut av spilleren. Men det skjer dessverre.

For det første er historien både platt og enkel. Du er, som en del av en karavane, nødt til å reise fra din hjemby hvert år i jakten på dyrebare Myrrh dråper. Disse brukes til å rense en gigantisk edelsten, som beskytter hjembyen din mot den dødelige Miasmaen, som herjer hele verden. Hvert år drar du ut på heftige eventyr, som krever kamper med fæle øgler, skremmende orker, og sist men ikke minst, kolossale bosser. Og det er stort sett det. Når denne innledningen er over, serveres resten av historien i bittesmå biter, som ikke er med på å underbygge noen som helst form for historie, og som i hvert fall hadde problemer med å engasjere denne anmelderen.

Spillets andre problem kommer i byttet av det grunnleggende gameplayet. Borte er de turbaserte kampene, hvor du nøye planlegger bruken av magi, våpen og healing. Crystal Chronicles minner mest av alt om en Diablo- eller Baldurs Gate: Dark Alliance-klone, hvor veien frem er lange ganger, slakting av monstre og til slutt oppgjøret med en boss. Du entrer ganske enkelt et område, løper rundt på måfå og plukker opp alt som kan samles på og dreper alt som kan drepes, for så å til slutt stå ovenfor en dungeon-boss, som for det meste kan bankes ved å bruke samme løpestrategi igjen og igjen.

Og som om det ikke var nok, så har utviklerne også lagt til et irriterende tamt inventory- og kampsystem, som kan drive selv de mest hardbarka eventyrerne til randen av selvmord. Det er ganske enkelt verken gjennomført eller gjennomtenkt. Alt for ofte sitter du å henter ut nye healing-items fra ryggsekken din og alt for ofte bruker du tre på en gang, fordi du tilfeldigvis ikke fikk trykket det riktige antallet ganger på skulderknappene. At man samtidig mister alle former for magi, så snart man forlater et område og deretter må bruke tid på å få tilbake selv de enkleste spells, når man går inn i et nytt, er heller ikke med på å gøre livet lettere. Det er også en åpenlys mangel på slots til dine spells og items - det er alt for mye unødvendig roting frem og tilbake, for å få alt til å stemme overens. Man kan naturligvis spille seg til flere slots, men det er dessverre aldri nok.

Allikevel er spillets mest irriterende oppfinnelse en beskyttende ring, som spilleren må holde seg innenfor for å ikke bli påvirket av Miasmaen. I singleplayer-delen er det ikke så plagsomt, da en AI-styrt Moogle renner i hælene på deg med den beskyttende ringen. I multiplayer derimot kan det gi store problemer, fordi man kan bli fanget utenfor ringen og dermed mister livsviktige hjerter i hopetall. Likeledes er kreves det i multiplayer at man får tak i noen, som gidder å løpe rundt med den beskyttende auraen, og dermed verken kan plukke opp noe eller slåss - hvem i all verden fant på det? At multiplayer også utelukkende kan spilles med en Game Boy Advance og en linkkabel, gjør det stort sett umulig å finne noen å spille sammen med. Dette er egentlig spillets største problem, for det er en del morsomme ting i multiplayer-delen. Men hvem andre enn en redaksjon av spillfreaks kan skrape sammen både tiden og utstyret til å møtes og spille f.eks. 8 timer i strekk? For det er det som skal til for å få noe utbytte av Crystal Chronicles.

Det er egentlig synd at Nintendofans har mått vente så lenge på et Final Fantasy-spill, for så å få fingrene i noe som mest av alt minner om Diablo, uten den nødvendige dybden. Ekstra synd er det, fordi alt annet nærmest er glimrende. Grafikken er fabelaktig, det minner om de gamle 16-bit-spillene, med en skikkelig visuell overhaling og et lydbilde som er noe av de beste serien noensinne har hatt. De originale karakterene, våpen og landskapene er fortryllende og stemningen er helt topp. Det eneste som trekker betydelig ned, er et meget lineært gameplay og noen underlige interfacebeslutninger, som ender opp med å frustrere mer enn å glede. Dette naturligvis også ganske vesentlige problemer, men kan du se forbi dette, så er Final Fantasy: Crystal Chronicles kanskje noe for deg allikevel.