Eternals

Marvels fjerde fase har så langt bydd på en rekke gode innslag, både på film- og TV-fronten. Black Widow ga oss god (om enn litt forutsigbar) sommerunderholdning med lettere agentfilm-vibber, mens Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings ga oss en kampsportfilm med både ramsalt action og herlige rollefigurer. På TV-fronten har Marvel stort sett bare kommet med eksperimentelle serier av høyt kaliber, selv om The Falcon and the Winter Soldier ikke var helt innertier til tross for god underholdningsverdi.

Det har med andre ord vært en forholdvis god start på Marvels neste fase, men før eller siden må selv mektige superhelter møte på et hinder de ikke klarer å overvinne. Eternals er dessverre et eksempel på dette.

I filmen basert på tegneserien følger vi en gruppe på ti Eternals som blir sendt til jorda av den tilnærmet guddommelige skapningen Arishem for å beskytte menneskeheten mot monstre kalt avvikere. Eternals har opp gjennom historien tatt bolig blant menneskene og blitt vevet inn i våre myter og sagn, men etter å ha overvunnet den siste avvikeren har gruppen levd normale liv blant oss. Dette tar brått slutt når en ny avviker dukker opp i London og går til angrep på to Eternals, Sersi (Gemma Chen) og Sprite (Lia McHugh). Kombinert med et verdensomspennende jordskjelv er det tydelig at noe er i gjære. Sammen med Ikaris (Richard Madden) legger Sersi og Sprite ut på reise for å gjenforene Eternals og gjenoppta kampen mot avvikerne.

Eternals så dagens lys på tegneseriemarkedet i 1976, og på sett og vis føles det som at filmen forsøker å stappe så mye som mulig av tegneseriematerialet inn i handlingen. Resultatet er en ganske lang Marvel-film på to og en halv time, men lengden tjener ikke til filmens fordel. Tvert imot fremstår filmen som altfor lang og med en rekke handlingstråder som ikke blir utbrodert godt nok. Man klarer alltid å henge med i handlingen, men man rekker ikke å knytte bånd til verken steder eller personer når filmen med jevne mellomrom hopper i tid og rom over en periode på 7000 år. Mens Avengers-filmene har den fordel at vi har blitt kjent med de ulike rollefigurene fra før og dermed kan tåle at noen av dem får litt mindre tid på lerretet enn andre, har ikke Eternals denne fordelen. Etter to og en halv time mangler fortsatt båndet mellom seeren og rollefigurene, og det er et faretruende signal når filmen sliter med å engasjere seeren selv når hele verdens skjebne står på spill.

Noe av dette skyldes også at kjemien mellom flere av skuespillerne ser ut til å mangle. Med skuespillere som Kit Harrington, Salma Hayek og Angelina Jolie skorter det ikke akkurat på store navn på rollelista, men flere av de beste og mest interessante figurene får for liten tid på lerretet til at de rekker å løfte filmen. Det romantiske forholdet mellom Sersi og Ikaris får mye tid og oppmerksomhet i filmen, men kjemien mellom dem er så å si fraværende, og filmen gir oss heller aldri noe godt svar på hvorfor forholdet mellom dem har kjølnet i forkant av filmen.

Den manglende kjemien og svulmende historien resulterer dermed i den største feilen en superheltfilm kan begå: Den er kjedelig. Eternals ender opp med å bli en altfor lang film som ender opp med å kjede seeren fremfor å engasjere, og da hjelper det ikke med heftige spesialeffekter og spektakulære visuelle øyeblikk. Helt beksvart er det ikke, for filmen får noen kjærkomne løft takket være en svært sjarmerende birollefigur og noen brukbare kampscener. At hver Eternal har sin spesifikke kraft som gjør at de skiller seg ut fra hverandre gir dem en nyttig dynamikk i kampscenene, og det er derfor ikke rent sjeldent at assosiasjonene går til Justice League.

De små lyspunktene er likevel ikke nok. I det som har vært en spennende fase av Marvel-universet så langt ender Eternals opp med å bremse momentumet ganske kraftig, og jeg håper dette bare er en dump i veien og ikke et tegn på at vi har nådd toppen av filmuniverset. Eternals ender ikke bare opp med å være den klart svakeste filmen i fase fire, men også den svakeste filmen i Marvel Cinematic Universe generelt.