Enter the Matrix

Spill basert på filmlisenser. Det eneste jeg hater mer er karies og E-type. Jeg mener, denne forferdelige genren har nesten fått meg til å skifte karriere opp til flere ganger. Et filmnavn utenpå spillesken bør bokstavelig talt få alarmen til å ringe eller sirenene til å hyle. Enter the Matrix derimot lover mer fra starten av. Da jeg så filmen The Matrix, hadde jeg det litt som en åtteåring, som hadde fått fritt leide i en godterisjappe, hvor alt var gratis. Man kunne ganske enkelt spise til man spydde, for deretter å bare begynne forfra igjen. Jeg satt som naglet til kinosetet. Det var fabelaktig. Spørsmålet som alle til gjengjeld har stillt om Shinys spillutgave av universet, har vært hvordan firmaet i det hele tatt ville kunne omsette filmens nerve til et spill, og samtidig la spilleren få kontrollen over dette, og ikke minst hvordan man skulle kunne leke med The Matrix's fysiske lover. Har det latt seg gjennomføre? Til det spørsmålet kan jeg bare svare et rungende ja.

I stedet for å bare gjenskape den kommende filmen, Matrix Reloaded og basere spillet på dennes plot, har Shiny Entertainment, Atari og Warner, i fellesskap siktet en god del høyere. Spillet forlenger filmens historie ved å fortelle mer om det som skjer i forkant av Matrix Reloaded, i tillegg til å bruke noen av de viktigste scenene fra filmen, til å veve seg inn og ut av det opprinnelige plottet. Resultatet er et spill som er en integrert del av universet. Både den kommende filmen og spillets handling kretser rundt besetningen på skipet Logos. Kaptein Niobe og våpenspesialisten Ghost har slått seg sammen med Morpheus og hans gjeng, for å opptrappe kampen mot The Matrix. Samtidig kommer robotene og maskinene nærmere Zion, menneskets siste fristad, enn noen gang tidligere. Dermed er det opp til deg å redde menneskeheten.

Enter the Matrix er et reinspikka oppdragsbasert actionspill. Spillet er ikke bare masse slossing med fete effekter. I tillegg til de kampbaserte oppdragene, er det fyllt på med en del baner hvor spilleren tar styringen over skipet eller en bil. Å hoppe, sloss eller skyte seg gjennom Shinys vidtstrakte og tempomessig gjennomførte miljøer er faktisk nærmest en zen opplevelse. Motoren som styrer kamp-delen i spillet, til både kampsport og våpen, er glimrende og den er nærmest uhyre enkel, men allikevel uendelig dyp. Alt er basert på filmens slow-motion scener og ved hjelp av et focus-meter kan spilleren gjennomføre forskjellige bevegelser, som å løpe opp etter veggen eller kaste seg gjennom luften. Systemet er ganske enkelt strålende og tillater et veld av muligheter og kombinasjoner. Det har aldri vært så gøy å se kul ut og samtidig servere juling i hytt og pine. Ikke en gang Max Payne eller Dante i Devil May Cry kan hamle opp med den energiutladningen Enter the Matrix er. Alle som elsker Wachowskis mesterlige filmverden, får nå muligheten til å regissere deres helt egne scener.

Mens actionscenene til fots, med enten Ghost eller Niobe, får nakkehårene til å reise seg hver gang, så etterlader de to andre elementene av spillet meg skuffet. Man kunne ønsket seg så mye mer. Turene i bilen frakter deg ut til de stedene spilleren skal, og her vil Shiny gjerne at du føler en viss kontroll og at du har noe å si. Personlig så jeg heller at denne delen bare var mellomsekvenser enn faktisk spillbart materiale. Bilscenene er tunge og trege og grafikken er uendelig middelmådig.

Visuellt sett er Enter the Matrix skikkelig lekkert, men samtidig er ikke animasjonene helt i boks. Noen ganger virker det ikke helt som om man faktisk har tak i motstanderen, man er bare par centimeter fra å faktisk berøre ham. De store miljøene er seg selv like, men man kan ikke påvirke sine omgivelser. Til gjengjeld er spillet stappfullt av flott tilrettelagte mellomsekvenser og masse veldig lekre ef-fekter.

Jeg må innrømme at jeg faktisk ikke hadde regnet med at Enter the Matrix ville bli et så bra spill som det faktisk er. Ironisk nok er det det filmatiske aspektet som fungerer best. For alle som elsker filmen eller pur action kan jeg anbefale En-ter the Matrix på det varmeste, selv om jeg helst ville ha meg frabedt de malplasserte og middelmådige bil- og flysekvensene.