Dungeon Siege III

Idet jeg ankommer Obsidian Entertainment i solvarme California forteller en belgisk journalist om sin fascinasjon for Fergus, som er sjefen for selskapet. Han har nemlig vært nøkkelperson under utviklingen av de to første Fallout-spillene og Baldur's Gate-serien.

- Han er definitivt en spillguru for meg, sier han.

Jeg var veldig ung da spillene ble utgitt, så jeg kan ikke si at jeg deler det nesten religiøse forholdet mine eldre kolleger har til mannen. Men det endrer seg idet Fergus kommer ut av studiets hoveddør, da en bølge av ærefrykt og spenning rammer alle rundt meg. Plutselig gleder jeg meg som et lite barn til å spille Dungeon Siege III.

Dungeon Siege-serien startet i 2002, da det første spillet signert Gas Powered Games ble utgitt. Det var et typisk vestlig rollespill med drager, prinsesser og magi. Det høye actionnivået førte til umiddelbar suksess, og tre år senere lanserte de en nokså uperfekt oppfølger. Nå har Square Enix kjøpt opp navnet og gitt oppfølgeren til Obsidian, som står bak KOTOR 2, Neverwinter Nights 2, agentrollespillet Alpha Protocol og Fallout: New Vegas.

Kombobasert kampsystem
Historien begynner i fantasiriket Ehb, som ble ødelagt av en krig mellom den 10. Legion og en mektig heks. Vi spiller Lukas, en etterfølger av den 10. Legion, som skal samle hæren for å skape fred i det kaotiske riket. Mer vil de ikke avsløre om historien, men understreker at den er avgjørende for opplevelsen.

Spillet lar deg utkjempe kampene med et enkelt kombosystem, og har droppet den tradisjonelle klikkingen med datamusen. Spilleren kan innta to forskjellige stillinger, som takler ulike typer våpen. Hver posisjon har to komboer og en spesiell egenskap, som kan kombineres ved å trykke på en knapp i real-time. Utover dette kan du også benytte deg av en unnvikelsesmanøver for å unngå prosjektiler.

Særegen oppbygning
Opplevelsen skiller seg imidlertid fra den tradisjonelle rollespilloppbygningen på flere områder, da spesielt måten du gjenoppliver mennesker på er svært interessant. I stedet for trylledrikken du oppbevarer i inventaret kan du bruke de grønne kulene fiendene etterlater seg, som gir deg liv med et system som ligner på Fable IIs ferdighetspoeng. Om det ikke hadde vært for nivåstigningen kunne dette ha blitt kategorisert som noe annet enn et rollespill.

Med en gang du har samlet nok erfaringspoeng åpenbares en automatisk meny som guider deg gjennom oppgraderingene. Spilleren mottar nye spesialangrep automatisk, som vil si at man oppgraderer på forskjellig vis. Til slutt får man velge en passiv attributt, som for eksempel å gjenopplive eller øke slagkraften. Alt i alt har det tradisjonelle rollespillelementet blitt strømlinjeformet for å gi mer plass til actiondelen.

Flere kameravinkler
Det mest forfriskende er hvordan spillet lar deg bytte mellom fugleperspektiv og en tredjepersonsvinkel, som har mye å si for hvordan du opplever historien. Overgangen mellom de to er svært flytende, og tilføyer nyanser på forskjellig måte. Mot slutten av demoen møter jeg en sjefsfiende som skyter med prosjektiler, og for å unngå dem må jeg bruke fugleperspektivet. I starten av spillet finner jeg en skjult kiste, men den ville jeg ikke fått tak i om det ikke var for tredjepersonsvinkelen.

Det ville ikke vært en Obsidian-produksjon om samtalene ikke var fylt med kjærlighet. Spilleren har fått velge egne svar og bemerkninger ganske lenge, og Dungeon Siege III er intet unntak. Da jeg spilte gjennom demoen for andre gang taklet jeg samtalene på en annen måte enn ved første gjennomspilling, og resultatet var stort sett det samme. Utvikleren bekreftet at svarene sjelden ga store konsekvenser, med unntak av et par tilfeller. Det skremmer meg at Obsidian har valgt å integrere et avansert samtalesystem i et spill som slettes ikke trenger det.

Flere spillbare figurer
Mens demoen utspiller seg forklarer utviklerne at vi vil få mer enn én spillbar figur i den ferdige utgaven. Lukas er én av et ukjent antall helter som vil være tilgjengelige fra starten. Ved nærmere etterspørsel viser det seg at historien endrer seg minimalt fra figur til figur, som gir inntrykk av at de forskjellige heltene egentlig reflekterer de forskjellige klassene.

De fleste tilhengerne av Baldur's Gate og lignende rollespill vil nok nikke gjenkjennende til at flerspillermodusen er en fantastisk tilføyelse til denne sjangeren. I Dungeon Siege kan du nemlig inkludere en venn i kampen. Utviklerne tilstår umiddelbart at de ble inspirerte av Super Nintendo-rollespillet Secret of Mana, og har inkludert en funksjon der en annen spiller kan bli med når som helst for å spille en ekstra figur.

Om man absolutt skal kategorisere Dungeon Siege III kan man kalle det et actionrollespill. De flytende kombinasjonsangrepene og unnvikelsesmanøvrene er tydelig hack'n'slash, mens samtalesystemet, level-ups og de mange skattene skriker rollespill.

På dette tidspunktet er rollespillelementene litt for ukompliserte, mens kampsystemet er underutviklet. Da min belgiske kollega tumlet seg ut av Fergus-feberen formulerte han sine forventinger på denne måten:

- Dungeon Siege III blir et spill som appellerer til alle eller ingen.

Det har han helt sikkert rett i. Vi håper på det beste, og venter i spenning på Obsidians kommende eventyr.