Dungeon Siege 2

Action-rollespill fikk sitt navn på kartet når Diablo kom i hyllene i 1996. Fire år senere kom oppfølgeren, og står fortsatt som noe av det beste denne sjangeren har å by på. Gas Powered Games plukket opp tråden og gav oss mye god underholdning i 2002 med Dungeon Siege (DuS). Den gode grafikken og et mer rettferdig oppgraderingssystem gjorde DuS til en favoritt hos mange. Vi har nå sittet i spenn i over tre år og ventet på oppfølgeren, og endelig er den her. Vi far tatt en nærmere titt

Historien utspiller seg i landet Aranna, der du blir leid inn mer eller mindre som en ubetydelig soldat for å delta i en borgerkrig som allerede er i gang. Etter hvert blir du og ditt lag viklet inn i et eventyr som omhandler en ny ondskap som har kommet og skal ødelegge verden. Historien er full av klisjeer og halter under fortellingen.

Spillet gjør ikke noe godt førsteinntrykk med sine horrible menyer, som fremstår veldig retro, og det mener jeg ikke på noen positiv måte. Noen museklikk, så er menyen borte, karakteren din laget, og spillet er begynt. Det går ikke lange tiden før du begynner å bli preget av den mørke stemningen som har rammet Aranna. Bare noen sekunder ut i spillet tar DuS2 tak i sine røtter, og markerer seg med sin actionfylte stil. Du vil fort ende opp søkende med muspekeren, som vil fly fort over skjermen for å sikte seg inn på ditt neste monster som ber om å få smake hardt stål. Det vinnende gameplayet som vi ble introdusert for i eneren og i Diablo-serien, finner vi igjen hele veien, og på mange måter fungerer dette glimrende. Søken etter ditt neste sverd eller skjold blir aldri kjedelig.

Lagaspektene er veldig likt det vi kjenner fra originalen, og kjører på i samme spor, hvor man utformer laget helt etter egen pipe. Spillet inneholder større rollespillaspekter enn Dungeon Siege, men av og til glemmer spillet seg bort, og blir "bare" et action rollespill. Det blander sjangrene litt for mye, og fremstår noen timer ut i spillet som veldig schizofrenisk.

Gameplayet har blitt litt endret i forhold til originalen. Det baserer seg mer på "hack ’n’ slash" hvor ett museklikk er ett slag. Dette fungerer mer eller mindre bedre enn det vi kjente fra originalen. Selve spillet drukner litt i for mange kompliserte menyer, som hardcore spillere vil takke for, men det er ikke noe særlig for action rollespillentusiaster. Det skjer hele tiden noe på skjermen din som krever at du handler raskt, og det siste man trenger da er kranglete menyer.

Grafikken virker foreldet, men har sine lyspunkter i detaljene. Den betonete mørke stemningen står glimrende til historien. Historien har en langdryg stil, og grafikken blir likeså kjedelig. Karakteranimasjonene virker stive og klumsete, og man blir ikke akkurat blåst ut av stolen. Kampene kan av og til virke veldig hektiske, fordi spillet lider av framerate drops, uansett innstillinger. Dette var noe spillet led av i tidligere beta versjoner også, så dette burde Gas Powered Games ryddet opp i for lenge siden.

Lyden er spillet absolutte dårligste side. Stemmeskuespillet er så kjedelig at det får reality personer til å virke som A stjerner. Det virker som om Gas Powered Games ikke har satt av nok budsjett til denne delen, og det er også noe av det som preger den kjedelige fremgangen i spillet. Lydeffektene er på heller ingen måte noe gode, med lyder av sverd og skjold som høres ut som kjøkkenmaskiner.

Spilletiden er blitt betraktelig kjørt opp fra det vi kjente fra eneren, med sine snaue 25 timer spilling, som var helt ok for sin type rollespill. Nå kan man forvente seg 40-60 timer med kamper mot monstre, som ville vært positivt, hvis bare historien hadde vært god nok til å holde deg underholdt. Man blir ofte bare sittende foran PCen og vandre rundt i Aranna i kjedsomhet for å se hvordan det slutter. Oppdragene er til dels lineære, som egentlig er ett pluss, for verdenen er gigantisk og gjør at man lett kan gå seg bort.

Spillet gjør mye for å forbedre feilene vi så i eneren, men gjør ikke mye med gameplayet. Det er fortsatt mye følelser til dette prosjektet, og kanskje har Chris Taylor, som er hjernen bak prosjektet, latt hjertet bestemme litt for mye under utviklingen av kanskje et av de viktigste action-rollespillene på lang tid. Det flørter med flere spilltyper på en gang, og prøver så mye at det ender opp med et bigamisk forhold til altfor mange sjangere. Det er synd å si det, men DuS2 imponerer ikke så mye som det burde.