Dragon's Dogma: Dark Arisen (Switch)

Dragon's Dogma er snart et velkjent ansikt på alle eksisterende konsoller. Og man forstår godt hvorfor Capcom er så ivrige etter å gjenutgi spillet hver gang en ny konsoll oppnår popularitet. For det er et sjarmerende spill, som på en og samme tid likner på mange andre RPG'er, samtidig som det bærer sitt helt eget preg. Nå tar spillet turen til Switch, og her likner spillet seg selv på godt og vondt.

Dragon's Dogma kom opprinnelig i 2012 på PlayStation 3 og Xbox 360, og noen deler eldes bedre enn andre. Den første filmsekvensen viser både sjarmen og problemene på en og samme tid: en ridder står og roper noe til befolkningen i den lille landsbyen du kommer fra. Jeg kan helt ærlig ikke huske hva han ropte, for ansiktet hans var så groteskt deformert at jeg ble skikkelig distrahert. Hvis det ikke er en Orc som forsøker å utgi seg som et menneske, så vet ikke jeg hva det er. Det er en ansiktsanimasjon som var lettere å tilgi i 2012, men i dag er det vanskelig å ikke legge merke til det. Han får dog ikke sagt så mye før en ildsprutende drage kommer flyvende ned fra himmelen, og her viser spillet hva det er i stand til.

Kampen mot dragen er selvfølgelig tapt på forhånd, men den setter en god tone for hva man kan forvente seg senere i historien. For kampene mot de større monstrene fungerer som en raskere utgave av kampene i Monster Hunter - hvis du bare stormer inn og slår på benet, vil du fort bli drept. Omvendt er det en god idé å gå mer taktisk til verks. Som Ranger var jeg utstyrt med pil- og bue, og en velrettet pil rett i øyet på en kyklop får ham til å ta hendene til det rammede området, hvilket tillater deg og dine kompanjonger å få inn noen slag. En annen brukbar taktikk er å gripe tak i din tårnhøye motstander og krabbe opp til et svakt punkt på kroppen, for så å angripe, litt som i Shadow of the Colossus. Det var noen overraskende episke kamper i 2012, og de er like fornøyelige å kjempe i dag.

Og det er viktig, for det er hovedsaklig de kampene - og kampsystemet generelt - som vil ta deg frem i spillet. RPG'er kan slite med å tilby en ordentlig hovedhistoreie: gjør man den for dominerende og legger verdens skjebne på dine skuldre, så blir det vanskelig å legge den til side for å gjennomføre sideoppdrag. Går man andre vei og skrur ned på hovedhistorien, kan man fort glemme hvorfor man drar fra landsby til landsby. Dragon's Dogma: Dark Arisen overlater hovedsaklig hele historiedelen til sideoppdragene. Oppdrag som ofte blir gitt til deg av NPC'er uten personlighet, så man føler seg sjeldent engasjert for å hjelpe en "person". Man gjør det fordi man vil bli sterkere. Det er enda et tegn på at det har skjedd mye i RPG-sjangeren. Hvilket vi hovedsaklig kan takke The Witcher 3: Wild Hunt for - at det ikke lenger er akseptabelt å tilby et sideoppdrag, som tydeligvis er fylt på for å gjøre levetiden lengre.

Ens medreisende blir kalt Pawns og er, akkurat som flesteparten av karakterene i spillet, uten personlighet. Denne gangen er det dog en grunn til det. Man kan be sin Main Pawn om å si mer eller mindre - alt etter hva du foretrekker - men da det ikke er velskrevne dype samtaler som i Dragon Age de leverer, men nærmere nyttige opplysninger, valgte jeg å få min Pawn til å si mindre. Spesielt fordi det ikke alltid var like nyttig det som kom ut av munnen på henne. En setning som "This way Master", når hun har funnet den riktige veien er da nyttig nok, men å si "Maybe you should rest for a bit at the inn, Master" på vei ut av samme "inn" som man akkurat har overnattet i, så er det ikke alltid like brukbart.

Allikevel føler man seg fort sårbar når ens Pawn ikke er i nærheten. De utgjør stor skade i kampene, og gjør generelt en forskjell i spillets mer utfordrende situasjoner. De er ikke alltid like dyktige til å søke dekning, et problem jeg ofte fant hos Warrior-Pawns, så i mange kamper brukte jeg like mye tid på å holde dem i live som jeg brukte på å kjempe. Det kan være irriterende, men ikke nok til at man ikke ønsker å ha dem med seg på reisen.

Tilbake i 2012 var spillet plaget av tekniske problemer. På Switch har spillet en mer solid framerate, men jeg kom ikke i mål uten enkelte hakkende kamper underveis. Spillet ser også bedre ut på PlayStation 4 og Xbox One, men her får du også muligheten til å ta spillet med på farten, så mens man taper litt, så vinner man mye. Capcom har noe spesielt på hånden her, og det er et testamente til kvaliteten, at man føler seg motivert til å se spillets slutt, selv om flere aspekter ikke skinner så tydelig som de gjorde tilbake i 2012. Men med et godt kampsystem, varierende fiender og konstant nye oppdrag til å underholde deg, så er det vanskelig å ikke anbefale denne sjarmerende RPG'en.