Dragon's Dogma: Dark Arisen

For det er nemlig den følelsen jeg som oftest sitter igjen med etter å ha spilt Dark Arisen. Jeg er også ganske sikker på at det er den følelsen spillet har for meg, og andre spillere som meg, og hadde den hatt muligheten hadde den nok transformert Xboxen min om til et mechamonster og jevnet leiligheten min med jorden. Jeg er ikke i tvil, dette spillet hater meg. Hater meg som spiller. Hater alt jeg står for. Det hater de små rosa kosebamsene mine. Det hater plakatene jeg har på veggene. Det hater alle de andre spillene jeg har i hylla mi. Hatnivået er over 9000!

Jeg skal forklare nærmere, men først litt bakgrunnsinfo. Jeg befinner meg i Cassardis, og får beskjed om at jeg må snakke med ei dame ved navn Olra, som står ute på en brygge. Hun dukker bare opp om kvelden. Jeg snakker med henne, og hun sier at jeg må bli med til en øy som nettopp har dukket opp utenfor kysten, og som bare en med drageblod i seg kan ferdes rundt på. Jeg sier at det kan jeg vel, og hun transporterer meg og mine medhjelpere til øya.

Utviklerne har valgt å implementere fast-travel i utvidelsen, noe jeg setter stor pris på. Vi ankommer øya, jeg snakker mer med Olra, men hun sier ikke noe særlig mer om hva det er jeg egentlig skal gjøre her, bare nevner noe om at det skjer rare ting på øya og at det må være mørke krefter som står bak (så klart, spillet heter jo Dark Arisen). Hun forklarer derimot hva hun kan stå til tjeneste med, blant annet rensing av objekter det hviler forbannelser over (hun tar betalt i Riftkrystaller), holde styr på ting du har lagret, onlinebutikk, og forandre på/lære nye evner og yrker. Bak henne står det en oppslagstavle hvor jeg kan ta på meg forskjellige oppdrag.

Oppdragene er av typen finn ditt, finn datt. Jeg aksepterer og begir meg inn på Bitterblack-øya, som viser seg å være en eneste stor dungeon. Her skal det utforskes og lootes! Jeg plystrer en artig liten melodi og slentrer avgårde med min lystige bande bestående av en trollmann, en bueskytter og en kriger. Selv er jeg en Mystic Knight (lvl 75) og kan skilte med diverse kule moves.

Plystringen dør rask ut når jeg etter omtrent ti minutter med utforsking støter på ingen ringere enn Mannen med Ljåen. Du leste riktig, Døden. Han lusker rundt på Bitterblack og kan dukke opp når som helst, og hvor som helst. Døden kaster en soveforbannelse som gjør at hele laget ditt, inkludert deg selv, sovner og så sveiper han borti dere med ljåen sin og så er kampen over. Ferdig. Finito. Dere er alle døde. Medhjelpere som blir knertet av døden kan ikke gjenopplives, men må tilkalles på nytt ved en riftstein.

Jeg tar én titt på fyren, og så en kjapp titt på helseindikatoren hans, før jeg tenker "Ikke pokker!" og legger beina på nakken. Jeg er tydeligvis ikke rask nok med å verken flykte eller kommandere hjelperne mine til å gjøre det samme, for krigeren min dukker aldri opp igjen. Jeg er langt unna en riftstein, og bestemmer meg for å fortsette utforskningen uten ham. Jeg finner etter hvert en ødelagt riftstein som jeg fikser med litt riftkrystaller, og påkaller en ny kriger.

Fem minutter senere støter vi på noen store vetter som er ute og lufter kjæledyret sitt. Dette kjæledyret kan best beskrives som en blanding av kalkun og drage, og har fått det fengende navnet Cockatrice (jeg tuller ikke, jeg sverger). Den blokkerer veien vår så vi har ikke noe annet valg enn å angripe. Den har tre liv, men er sårbar for de fleste av angrepene våre, så det går fort. Helt til den setter i gang med spesialangrepert sitt, som er et brøl som forsteiner oss. Forsteining, eller Petrification, er ikke bare en kjip forbannelse som gjør at vi beveger oss mye saktere, neida, den gjør oss sakte men sikkert om til stein. Det eneste som hjelper mot denne forbannelsen er Secret Softener, og Cockatrice Liquor, noe jeg bare har et begrenset opplag av.

Etter ti minutter er vi fire stykker som lider av forsteining, og jeg har ikke nok eliksirer. Poof, sier det plutselig og så er krigeren min blitt til støv. Vi beseirer beistet og løper videre. Vi støter på en fyr ved navn Barroch, som er en Arisen som meg. Han har visstnok vandret rundt her nede i mange år, men når jeg snakker med ham er det ikke mye informasjon å få ut av ham. Han forteller meg heller hvilke tjenester han kan bistå med. Han er en nyttig fyr, det skal han ha. Jeg kjøper og selger ting, oppgraderer litt våpen og slikt og så løper vi videre.

I løpet av de neste timene støter vi på diverse monstre som tærer på mitt lager av eliksirer. Til slutt er jeg helt tom, og jeg må transportere meg selv ut med en Liftstone, for så å løpe inn igjen og finne Barroch slik at jeg kan kjøpe flere eliksirer av ham. Olra er helt unyttig i dette tilfellet, og Barroch er nærmere utgangen enn han er meg for øyeblikket. Ut igjen, inn igjen. Løpe forbi de samme gangene og kistene, og selvfølgelig de samme fiendene. De spawner på samme sted hver gang jeg teleporterer ut. Og ikke bare de små, lette fiendene som vetter og ormer, neida, alle de store også.

Jeg banner og steiker i det kalkundragen forsteiner den nye krigeren min. Jeg hytter med neven og bestemmer meg for å bare løpe forbi. Jeg løper forbi eldre troll, minotaurer og enorme Gorekykloper. Jeg løper fra Døden (som dukker opp hele fordømte tiden) og rett inn i kjeften på fire ventende mantikorer, og en flokk med harpyer. Jeg brenner gjennom medhjelpere fortere enn jeg brenner gjennom hester i Skyrim, og eliksirene forsvinner så fort at man skulle tro jeg var eliksoholiker. Når jeg endelig greier å beseire en fiende, tiltrekker liket dens en enda større fiende, og jeg blir tvunget til å løpe vekk med halen mellom beina igjen.

Noen ganger nytter det ikke å løpe. Veien videre er stengt frem til fienden blir beseiret. Jeg støter på et stort, svevende øye som har tenner i øyelokkene og tentakler som skyter opp av bakken og kaster oss opp i lufta. Eller så spytter de en slags syre på oss fra store åpne kjefter (Virkelig, Capcom?) En av medhjelperne mine stønner, "Oh no, tentacles", og jeg tenker "Selvfølgelig, tentakler. SELVFØLGELIG." Øyemonsteret har hele ni liv og en rekke forskjellige angrep. Jeg har kun ett spesialangrep som funker på denne fyren, foruten å denge løs med klubbe og trollmannsstav. Må ikke forveksles med tryllestav. Dette hadde for så vidt ikke vært noe problem hadde medhjelperne mine vært i stand til å adlyde kommandoer.

Til vanlig gjør medhjelperne en kjempejobb. De ødelegger kasser, plukker opp nyttige ting, åpner kister, tar det som er oppi før jeg rekker å registrere hva det er, angriper fiender helt på egen hånd, eller åpner kister det befinner seg mannevonde ormer i, og dør. Men nå, når det virkelig teller, står de bare der og kikker dumt på meg. "Angrip," sier jeg. "Så klart," svarer de. Og gjør ingenting. Det tar meg to timer å beseire øyemonsteret aleine, og når jeg er ferdig er jeg så lei og forbannet at jeg må ta meg en lang pause.

Dette spillet er ikke gøy, det er ikke spennende. Jeg gleder meg ikke til å spille mer. Dette spillet er hardt arbeid, stress og frustrasjon. Det er en jobb å spille det, ikke en lek. Og det funker virkelig ikke for meg. Jeg spiller for å koble av litt, slappe av, stresse ned, underholdes. Og spillet hater meg for det. Det hater meg så mye at det sender fiende på fiende mot meg, og lar meg ikke utforske litt i fred. Det hater meg så mye at det ikke lar meg velge mellom/bytte ut mine egne evner på egen hånd, men tvinger meg konstant til overflaten og Barroch for å gjøre det, slik at det kan spawne alle fiendene på nytt. Det lar meg ikke bære med meg noe særlig, fordi det ene våpenet jeg har og rustningen min veier så mye. Det gjør kontrollene vanskelige og uhåndterlige slik at jeg aldri helt vet i hvilken retning jeg kommer til å angripe. Det gjør at spesialangrepene mine tar lang tid å lade opp, og gjør at jeg konstant blir avbrutt slik at jeg aldri får brukt dem. Spillet hater meg så mye at etter flere mangfoldige timer på øya vet jeg fremdeles ikke hva det er jeg skal gjøre her! Jeg vet ikke hvem som gir meg oppdragene. Jeg vet ikke hvem jeg skal levere de tingen jeg finner til. Jeg vet ingenting, og verken Olra eller Barroch gidder å hjelpe meg. Så mye hater spillet meg! Og jeg hater spillet. Noe som er fryktelig synd, for det har mye ved seg som er bra, som kunne gjort det til et flott og oppslukende spill, men de gode tingene greier ikke veie opp for hvor mye jeg hater dette spillet.