Donkey Kong Country: Tropical Freeze

Det skulle være en gledens dag på Donkey Kong Island. Donkey Kong feirer bursdagen sin, med ballonger, banankake og selskap fra Diddy, Dixie og bestefar Cranky Kong. Han aner intet om stormen som blåser opp på havet, eller om den den mystiske skikkelsen som kommer seilende mot tropeøya. Men han skal snart få merke at det er fare på fære. Den store, mørke skapningen blåser i et gigantisk horn, som sender uværsskyer mot øya. Kong-ene blir blåst av gårde, og et lag med is og kulde senker seg over hjemmet deres.

Jeg kan si dette om Donkey Kong Country: Tropical Freeze: Det er effektivt. Den korte intro-filmen gir oss et glimt av heltene, av øya de bor på, og av skurkene. Før man vet ordet av det lander man på en naboøy, og er klar til å ta fatt i spillkontrollen og begi seg ut på reisen tilbake til Donkey Kong Island.

Tropical Freeze gjør mye rett de første minuttene. Først og fremst, så lærer det deg hvordan du spiller gjennom å la deg spille. Det er ingen avbrudd fra moroa med lange foredrag om at du kan hoppe på hodene til de slemme pingvinene for å bekjempe dem. Du blir simpelthen fortalt hva du kan gjøre underveis. Hoppe, rulle, klatre, svømme. Og så kan du sette sammen disse teknikkene selv. Det er nesten noe gammeldags ved å ikke alltid bli minnet på nøyaktig hva man skal gjøre til enhver tid, samtidig som det er en aldri så liten befrielse.

I tillegg til å styre Donkey Kong, får du også hjelp av Diddy, Dixie og Cranky Kong. I enspiller-modusen fungerer de simpelthen som en oppgradering til Donkey Kong. Diddy har en jetpack som gjør at du kan nå lengre, Dixie flagrer med håret, så du kan nå høyere, og Cranky har en stokk som gjør at han kan hoppe på pigger og fiender. I tospiller-modus styres disse figurene separat.

Nytt for Switch-versjonen er at du også kan spille gjennom hele spillet som Funky Kong, som både tåler mer og tar skade av mindre enn Donkey Kong. Dette fungerer som en "Easy Mode", sannsynligvis ment for de minste. Tropical Freeze er allerede et av de enklere spillene jeg har spilt i sjangeren de siste årene, selv når man spiller som Donkey Kong.

Det er kanskje like greit at de holder det er enkelt. Hadde det vært ordentlig utfordrende, mistenker jeg at det hadde blitt frustrerende ganske raskt. Det er gøy å hoppe i lianer og å rulle ned lange rekker med fiender, men innimellom kan kontrollene føles seige. Kanskje til og med litt uresponsive. Hvis du legger til at det er flere undervannsbrett, som ofte er notorisk tunge å spille, fordi det er tungt å bevege seg i vann, så vil jeg vel nesten si at jeg er fornøyd med at Nintendo ikke har kopiert vanskelighetsgraden fra gamle Donkey Kong-plattformere.

Selv om det er blitt enklere, er det ikke tvil om at det slekter på gamle spill i serien. Det første Donkey Kong-spillet jeg spilte var Donkey Kong Land til Game Boy, og selv om det har skjedd mye på grafikkfronten siden den gang, så er det egentlig ikke så mye som er annerledes. Du samler bananer, rir i gruvevogner, og på neshorn. Det du har her er med andre ord en Switch-remaster av et Wii U spill, som allerede muligens var litt for likt sine forgjengere.

Når det er sagt, så er Tropical Freeze også et oppskriftsmessig solid plattformspill, med god variasjon i baner og mye å utforske. Man kan alltids gå tilbake til tidligere brett og forsøke å samle inn noen av puslespillbrikkene og bokstavene som ligger gjemt rundt omkring. De er ofte godt gjemt, på kreative måter

Dessuten ser Donkey Kong lekrere ut enn tidligere, selv om det ikke er noen voldsom oppgradering fra Wii U-versjonen. Noen av banene er stiliserte, og jeg lot meg særlig imponere av en av undergrunnsbanene der du bare ser Donkey Kong som en mørk silhuett med et knallrødt slips som lyser opp. Stilig!

Ellers er det ikke mye apestreker i Donkey Kong Country: Tropical Freeze. Det er et oppskriftsmessig plattformspill, som gjør en god jobb innenfor de strengt definerte rammene til en Donkey Kong 2D-plattformer. Men det overrasker ikke, og er mer banalt enn bananas. Det mangler kreativiteten og personligheten som kjennetegner bedre Nintendo-plattformere, og har til og med mistet litt av sin egen sjarm. Den kranglete apegjengen er ikke lenger like kranglete, men en harmonisk gjeng forent mot onde krefter. Til og med musikken er behagelig, uten å være spesielt fengende eller minneverdig, slik som noen av klassikerne fra SNES. Det er moro, men aldri noe mer.