Don King Presents: Prizefighter

Det er lett å være svak for underdogs. De som prøver seg på pløyet mark med nye, gode ideer og mindre ressurser er veldig viktige for at markedet skal holde seg friskt og spennende. Derfor kommer Don King` Prizefighter som en sann underdog inn i ringen som allerede domineres av EAs silkeglatte Fight Night-spill. Men utover Einstein-møter-hårføner-sveisen og det interessante vokabularet til Mr. King, hva har Prizefighter å bidra med?

Prizefighter er i bunn og grunn et standard boksespill med fjeset til den karismatiske og legendariske boksepromotøren Don King klint utover spillcoveret og med jevne opptredener i karrieremodusen. Kalaset begynner som vanlig med at du leker Frankenstein og lager din egen spillfigur, og plastikkirurgien her er en av de bedre jeg har sett. Har du selvinnsikt nok kan du lage en ganske så tro kopi av deg selv eller andre du måtte ønske å lage. Egentlig syns jeg tanken på å lage meg selv i et spill er en smule forstyrrende, så det ble til slutt en liten japaner som til forveksling lignet Jin Kazama fra Tekken-serien.

Historien i karrieremodusen er vinklet slik at det skal ligne en dokumentar av den typen man ser på Discovery og Eurosport, og det er etter min mening et stusselig utgangspunkt. Spill i retrospektiv er sjelden en suksess, og her føles det teit og pretensiøst. Alt man gjør har liksom blitt gjort alt, og det fjerner mye av spenningen. Det hjelper heller ikke at de forskjellige "ekspertene" på historien om deg, "The Kid", gjør ganske pinlige opptredener som skuespillere. I tillegg har de gjespende kjedelige manus som sjelden hjelper deg videre i historien. Jeg rakk og sovne i hver mellomsekvens, der den ene dusten etter den andre babler i vei om den fiktive tittelforsvareren og hvordan ingen trodde at noen kunne slå ham. Surprise! Selv på vanskeligste grad er ikke Prizefighter store utfordringen, til glede for alle achievement-horer der ute. For oss andre blir smaken av en full rekke K.O `s gjennom hele karrieren ganske kjip. Som en kjent person en gang sa om Griegs musikk: "Som rosa konfekt fylt med snø".

De som har frydet seg over det sømløse spillsystemet i Fight Night-serien kommer til å føle seg som steinaldermenn her. Kontrollskjemaet er som snytt ut av gode gamle Knock-Out Kings, med ferdigmappede angrep til hver knapp. Man lener seg ved å holde inne venstre trigger og analogsticken, og skifter mellom kropp- og ansiktsslag med høyre trigger. Ikke noe galt med det, men problemene melder seg når jeg merker alle de typiske forrigegenerasjons-feilene som hjemsøker denne typen kontroll; lagg i animasjonene, dårlig hit-detection og clippingfeil. Hvis du for eksempel fyrer av en serie med tre kjappe slag og treffer på to av dem, men blir avbrutt av en hook før du får slått siste slaget vil du likevel lefse ut det siste etter en snubleanimasjon som garanterer at motstanderen din er over alle hauger før du automatisk slår igjen. Dette er selvsagt taktisk uheldig i seg selv, men når spillet i tillegg har et veldig følsomt kondis-meter kan dette bli fryktelig irriterende i lengden. Skal jeg tape tittelmatchen fordi kontrollen er for treig?

Spillet er på sitt aller beste når du har laget en åpning, har full stamina og dundrer løs til muskelberget foran deg faller om. Og da er ikke dette dårlig underholdning. På en enkel og ukomplisert måte er dette en fin måte å få ut klikk-tendensene man har samlet seg opp gjennom en skoledag (eller hva du enn gjør i ferien). Og dessuten har spillet et uventet trumfkort stappet opp i ermene.

"No pain, no gain". En frase som er elsket av trenere, hatet av resten. Men her elsker du det også. Det første jeg tenkte når jeg startet den etterhvert så perfekte karrieren min var "nei, dritt" når jeg skjønte at det måtte slås i både pose og sekk for å bli mer boksedyktig enn en revmatisk mormor. Jin-klonen min skulle så visst ikke være en slik, så jeg satte i gang med hoppetauet. Og det var så gøy. Det minner om Guitar Hero uten fartsfølelsen, men man kan ikke få alt her i verden. Jeg ble umiddelbart avhengig, ikke minst fordi poengsummen din blir kastet rett ut på et leaderboard hvis du slår pers. Og det stopper ikke der, den hyperaktive turboballen er minst like morsom som tauet. Den svære sekken og intervalløpingen er riktignok ikke like kul, men man overlever. Det som kunne ha ødelagt hele karrieredelen er i stedet spillets største avhengighetsfaktor.

Prizefighter satser stort på Live!-appellen sin, og selv om jeg tvilte veldig på at noen gadd å skru av Call of Duty 4 eller Rock Band (forbanna heldiggriser) for å ta seg en runde middelmådig boksespill, men deltagelsen var helt ok. Ideen om å lage en råslem boksemaskin og skryte av ham til alle, eventuelt skape latterkrampe over mic`en (jeg lagde en liten tjukk same ved navn Mikkel Reinslakter til dette formålet) er veldig god, men det er litt synd at karrieremodusen ikke lar deg makse ut ferdighetene dine. Man må velge en ting å være supermann på mens du må suge på resten, eller være jevnt over middelmådig. Dette er nok gjort for balansens del, men det er litt synd at man ikke kan lage noe übermench. Dessuten er de eksisterende (og iblant fiktive) bokserne ofte bedre, slik at man heller velger dem. Kampene på Live! blir dessuten stort sett trege og slappe, i og med at det ikke er noen dum AI som slipper blokken og løper mot deg.

Og det undrer meg fortsatt: Hvorfor lager man spill som er styggere enn de som allerede dominerer sjangeren? Alle husker hvor lamslåtte de ble da Fight Night 3 ble vist frem for lenge siden, og dette ser ikke en gang like bra ut. Grafikken er ikke dårlig, men det er nesten som om grafikkmotoren virker litt flau og holder tilbake. Helt nærme er nemlig kroppene flott detaljerte, svetten som renner og fremhever musklene skriker nestegenerasjon. Men dette er dessverre ikke inntrykket man sitter igjen med når hele bildet tas i betraktning. Omgivelsene er kjedelige og blasse, fargene er nedtonet og livløse og publikum blir usynlige når kameraet panorerer for nærme dem. Ansiktene er veldig dynamiske og endrer ansiktsuttrykk svært realistisk utfra hva man gjør. Sadisten i meg skulle likevel gjerne sett litt mer blod, kutt og hevelser etter ti runder med massiv juling, men det er nå en gang et sportsspill. Lyden er derimot fet og oser kvalitet. Soundtracket kan man si hva man vil om, men utover den vanlige harry hiphop'en som lydteamet sikkert har laget selv er Eye of the Tiger med samt par sanger av Blue Oyster Cult, som jo er fett nok. Klaskene i kropp og skalle rister i veggen, i hvert fall mot slutten av helsemåleren når hvert slag er armageddon i sakte film og du føler nesten med stakkaren du herper hjernecellene til. Og: Kommentatoren KAN SLÅS AV! Takk Gud i himmelen.

Men, det er nå engang slik at en underdog må vise litt ekstra for å tas inn i varmen. Urettferdig, ja, men det er rett og slett ikke vits i å kjøpe dette når Fight Night 3 ligger i hylla ved siden av. Det er et godt forsøk, og det har sine gode sider som konkurrentene ikke har, men jeg skulle likt å se den norske boksefanatikeren som kjøper begge spillene. Da er det nok fortsatt liten tvil om hva man velger, om ikke hoppetau er det beste du vet. Lykke til med å slå min score.